Denis Diderot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Denis Diderot portrettert av Louis-Michel van Loo i 1767.

Denis Diderot (født 5. oktober 1713 i Langres i Frankrike, død 31. juli 1784 i Paris), fransk filosof, forfatter og redaktør av den første moderne encyklopedi. Han ble en av opplysningstidens mest fremtredende personer.

Innhold

1 Encyclopedien
- 1.1 Motstand mot autoritetene
- 1.2 Ideer på utstilling
2 Egne verk
3 Bibliografi
4 Eksterne lenker

[rediger] Encyclopedien

Første bind av Encyclopédie ble utgitt i 1751 i samarbeid med Jean le Rond d'Alembert, og inneholdt mange liberale og progressive ideer.

Dette leksikonet hadde hatt en beskjeden begynnelse som en rent kommersiell oversettelse av Chambers Cyclopedia (1728) fra engelsk til fransk. Men prosjektet vokste til det mistet all forbindelse med de opprinnelige intensjonene. Diderot ble redaktør for verket, og det ble hans hovedbeskjeftigelse til 1772. Ettersom årene gikk, kom det ene bindet etter det andre ut under hans ledelse, til utgivelsen var fullstendig med bind 35.

Dette var den største forlagssatsningen til da. Det som gjorde den intellektuelt og historisk viktig, var at den tok opp i seg den nye holdningen til kunnskap som Voltaire hadde importert til Frankrike fra England. Dette var en vitenskapelig tilnærming som hadde Francis Bacon og Isaac Newton som sine store forbilder.

I encyklopedien ble dette idealet forenet med en filosofisk tilnærming som fremfor alt orienterte seg utfra John Locke. Som verkets redaktør vedgikk Diderot at hans mål var å «forandre den tradisjonelle måten å tenke på». Encyklopedistene var menn som i hovesak var engasjert i rasjonalismens sak, den nye vitenskap, toleranse og sosiale reformer.

[rediger] Motstand mot autoritetene

Tittelsiden av encyklopédiens første bind.

Den negative siden ved det uttalte målet om å endre de konvensjonelle tankemønstrene, var av avgjørende betydning og gjorde at encyklopedien fikk problemer med myndighetene. Hele dette store verket fornektet implisitt at den religiøse lære var en gyldig kilde til faktisk informasjon om verden.

Dermed fornektet den også bibelen og kirkens intellektuelle autoritet. Den avviste likeledes å anerkjenne politisk makt som en kilde til autoritet i intellektuelle eller kunstneriske spørsmål. Encyklopedien vendte seg mot nesten alt som fantes av sosial, politisk og religiøs ortodoksi i tiden. Encyklopedien var et storstilet prosjekt til fremme av et syn på kunnskap og lærdom, både i kunsten og vitenskapen, som ble et av de karakteristiske trekkene i moderniteten.

[rediger] Ideer på utstilling

Mange fremtredende personer bidro til encyklopedien, for eksempel Georges-Louis Leclerc, baron de Montesquieu, Jean-Jacques Rousseau og Voltaire og mange andre. Svært mange av disse bidragsyterene var presentert ved navn, noe som var uvanlig den gang. Noen av artiklene deres har fått status som klassikere. Diderot skrev selv en rekke av dem.

Av den komplette førsteutgaven ble det solgt 4225 sett. Det var ikke noe som kunne sammenlignes med den i noe land, og dens innflytelse på det intellektuelle livet i Europa lar seg ikke måle. Man må ha in mente at Paris den gang var internasjonalt anerkjent som det intellektuelle, kunstneriske, politiske og sosiale sentrum i verden. Overalt kunne utdannede mennesker fransk. Det var også språket til det internasjonale diplomatiet, og det fantes også mange land der herskerne snakket fransk istedet for sitt eget språk. Forståelig nok har det ikke vært lett for franskmenn å akseptere at deres språk har blitt forbigått av engelsk på disse områdene i løpet av det tyvende århundre.

Encyklopedien fikk stadig flere vanskeligheter med den offisielle sensuren ettersom de ulike bindene kom, og i 1759 ble den stoppet av et kongelig dekret. Men Diderot og medarbeiderne hans fortsatte å arbeide i hemmelighet med å forberede de resterende bindene, og til slutt ble også disse utgitt.

[rediger] Egne verk

Mens alt dette pågikk, skrev Diderot også egne verker. Men han visste at heller ikke disse ville bli godtatt av den offisielle sensuren på grunn av den uttalte materialismen og ateismen. Han fortsatte ikke desto mindre å skrive, overbevist om at ettertiden ville anerkjenne kvaliteten av hans arbeider. Og det har den gjort.

Filosofisk hadde Diderot en deterministisk og materialistisk verdensoppfatning. Han oppfattet ikke den menneskelige frie vilje som et absolutt, men forestilte seg at bevisstheten var et utslag av en lovmessighet i naturen. Bevisstheten er ifølge Diderot et potensial som alt i materien besitter på det atomare plan og som iblant gir seg utslag i mennesket. Den enhet som bevisstheten utgjør, var det imidlertid ikke mulig for Diderot å betrakte på det mikroskopiske plan. Han forestilte seg derfor en høyere lovmessighet som var diktert av nødvendigheten.

I sin samtid ble Diderot først og fremst oppfattet som redaktøren av encyklopedien, en encyklopedi som i dag er fullstendig passé vitenskapelig sett. De skriftene som Diderot nå er kjent for, kom imidlertid først ut etter hans død. De mest kjente av dem er kanskje de tre dialogene «Samtale mellom Diderot og d'Alembert», «d'Alemberts drøm» og «Fortsettelsen av den forrige samtale» (normalt kjent under samlebetegnelsen «Le Rêve de d'Alembert» eller «d`Alemberts drøm»).

I dialogene brytes Diderot med det moralske dilemma som en determinist står overfor. Dessuten fremlegges i dialogene Diderots visjon av verden og dens tilblivelse, av det menneskelige samfunn og menneskets seksualitet og moral. Dialogene springer elegant fra det minste til det største, millioner av år frem og tilbake i tiden, alt sammen holdt i en klar og humoristisk stil.

I romanen «Fatalisten Jacques og herren hans» (1796) fremlegger Diderot et mer ironisk syn på deterministen og lar hovedpersonen Jacques bli hanrei, noe han som den determinist han er, bøyer seg for som en nødvendighet.

Som kunstkritiker skrev Diderot en rekke skrifter kjent som salongene og regnes for å være en av pionerene innen denne genre.

I 1746 utga han sine «Filosofiske tanker», som ble brent av Parlamentet i Paris. «Om Senecas liv» (1778), «Nonnen» (1790), «Rameaus nevø» (1821) og trilogien «d`Alemberts drøm» (1830).

[rediger] Bibliografi

Les pensées philosophiques (1746)
La Promenade du sceptique (1747)
Lettre sur les aveugles (1749)
Lettre sur les sourds et muets (1751)
Interprétation de la nature (1753) - filosofisk traktat
Le fils Naturel ou les Epreuves de la vertu (1757) - skuespill
Dorval et moi (1757) - essay om teateret
Le Père de famille (1758) - skuespill
Les Pères malheureux - skuespill
Discours sur la poésie dramatique (1758)
La religieuse (1760, trykt 1796) - roman
Éloge de Richardson (1761)
Le Neveu de Rameau (1762) - dialog. Norsk oversettelse 1994: Rameaus nevø ISBN 82-05-22284-3
Jacques le Fataliste et son maître (1771) - fortelling. Norsk oversettelse 1998: Fatalisten Jacques og herren hans ISBN 82-7488-045-5
Le rêve de d'Alembert (1769, trykt 1830) - dialog
Paradoxe sur le comédien (1770). Norsk oversettelse 1976: Paradoks om skuespilleren ISBN 82-560-0022-8
L'Encyclopédie (1751-1772)
Supplément au voyage de Bougainville (1772) - filosofisk roman
Mémoires pour Catherine II (1773) - politisk essay
Essai sur les règnes de Claude et de Néron (1778)
La religieuse (1790) - fortelling