Den finske borgerkrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den finske borgerkrigen
Konflikt:
De hvite vant det avgjørende slaget om Tammerfors 16. mars - 6. april, men byen ble lagt i ruiner
Koordinater:	{{{koordinater}}}
Dato:	27. januar - 15. mai 1918
Sted:	Finland
Resultat:	Seier til De hvite Russisk tilbaketrekking Finland fra russisk til tysk innflytelsesområde
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
De hvite Tyskland	De røde Russiske SFSR
Kommandanter
Carl Gustaf Mannerheim	Ali Aaltonen, Eero Haapalainen, Eino Rahja, Kullervo Manner
Styrke
80-90 000 finner 550 svenske frivillige 13 000 tyske	80-90 000 finner 4-10 000 russiske
Tap
3 414 drept i kamp 14-16 500 henrettet i fangenskap	5 199 drept i kamp 7-10 000 henrettet 2 000 savnede 11-13 500 døde i fangenskap
{{{notater}}}

Den finske borgerkrigen ble utkjempet fra 27. januar til 15. mai 1918, mellom styrker fra Finlands sosialdemokratiske parti, organiserte i den såkalte Finske sosialistiske arbeiderrepublikken, kalt «de røde» på den ene siden, og styrker lojale til det konservative og borgerlige finske senatet, kalt «de hvite». De røde fikk støtte fra det revolusjonære, bolsjevikiske styret i den russiske sovjetrepublikk, mens de hvite fikk støtte fra Tyskland og fra svenske frivillige.

Borgerkrigen må sees i sammenheng med de nasjonale og sosiale urolighetene i Europa under og etter første verdenskrig. Det russiske keiserdømmets sammenbrudd og tap i første verdenskrig med de etterfølgende revolusjonene i februar og oktober 1917 førte til at Russland mistet det militære grepet på Finland som hadde vært et storhertugdømme underlagt Russland siden erobringen landet i 1808-1809.

Det russiske sammenbruddet utover i 1917 førte til et tilsvarende sammenbrudd i Finland. De finske sosialdemokratene på venstresiden og de konservative på høyresiden knivet om å sikre seg lederskapet i den nye finske staten, og den politiske maktbalansen svingte fra venstre til høyre utover året. Begge partene samarbeidet imidlertid med utenlandske krefter, særlig i Russland, og dette førte til at den nasjonale splittelsen stadig ble dypere. Samtidig var det ikke etablert noen finsk politi- eller militærstyrke som hadde legitimitet til å sikre ro og orden. Begge parter begynte derfor å bygge opp egne væpnede grupper, noe som førte til at det etterhvert ble etablert to rivaliserende militære organisasjoner. Med et stadig økende spenningsnivå og politisk usikkerhet, brøt det ut kamper mellom disse i januar 1918 og konfliktnivået eskalerte raskt og kom ut av kontroll.

Etter fire måneders blodige kamper endte krigen med seirer til De hvite styrkene, ledet av Carl Gustaf Mannerheim.

Som følge av både de internasjonale politiske urolighetene og borgerkrigens utfall fikk Finland politisk uavhengighet fra Russland og skiftet fra å være under russisk politisk innflytelse til tysk innflytelse. Det konservative senatet prøvde å etablere et monarki med den tyske fyrsten Fredrik Karl av Hessen som konge, men etter det tyske nederlaget i første verdenskrig senere samme år endte Finland som en demokratisk republikk.

Borgerkrigen er den mest kontroversielle og følelsesladde hendelsen i det moderne Finlands historie. Omlag 37 000 mennesker døde i forbindelse med konflikten, i tillegg til tap i kampene så var det utstrakt terror fra begge sider og høy dødelighet i fangeleirene under og etter konflikten.

Frontlinjene ved borgerkrigens utbrudd, de røde områdene ble kontrollert av De røde, de blå områdene av De hvite	Frontene ved i slutten av mars før den hvite offensiven mot Tammerfors	Den tyske intervensjonen (grå piler) og de siste offensivene	Falte soldater etter slaget om Tammerfors
Røde offiserer til hest	Hvite soldater	Tyske soldater med maskingevær i Helsingfors. Det rødes hovedkvarterets flagg ligger i gaten foran dem	Fangeleir på Sveaborg