Blasonering
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Blasonering (engelsk: blazon og fransk: blasonnement) og verbet å «blasonere» er spesielle metoder for å beskrive våpenskjold, dvs heraldiske våpen. Slike våpenbeskrivelser kalles i Norge også å «gi en definisjon» av et bestemt våpen, særlig i forbindelse med fastsetting av norske kommunevåpen og i bruksreglene for disse.
Formålet med blasonering er å lage en beskrivelse bare av et våpens abstrakte innhold, dvs våpenets farger, de såkalte «tinkturer», figurer og sammensetninger av disse. Et våpens konkrete formgivning i en tids- og stedsbestemt stil eller design, skal ikke være med i en blasonering. Heller ikke skjoldets form tas med. Det blir forutsatt at den som leser en blasonering og vil avbilde det på grunnlag av blasoneringen, er kjent med både blasonering som beskrivelsesmetode og den heraldisk stiliseringsteknikken f.eks. for løver, ørner, liljer, tårn, stjerner osv.
I en blasonering brukes en egen setningsbygning, terminologi, rekkefølge for våpenets enkelte deler, angivelse av hvordan figurer er plassert i forhold til hverandre og tegnsetting. Idealet er at blasoneringen skal være så kortfattet som mulig og samtidig så klargjørende at den gir alle nødvendige opplysninger for å kunne gjengi og avbilde våpenet. Eksempel: Blasoneringen «i rødt en gull ring» (Ringerikes kommunevåpen) forteller at våpenet består av et skjold med en tydelig rød bunnfarge, det vil si ikke lyserød eller fiolett. Den eneste figuren i våpenet er en sirkelrund ring som er gjengitt så stor og bred at det også på avstand er tydelig at det dreier seg om en ring. Fargen på ringen skal helst virke som den er av gull. Metallet gull kan alternativt gjengis som gult, men da verken for lys eller for orange farge.
Blasoneringer av denne typen kjennes fra 1200-tallet på normannisk språk. De fins i såkalte «våpenruller» som er bevart i avskrifter i Frankrike og England. Kortfattede blasoneringer finnes også fra tyske og skandinaviske områder i middelalderen. Senere ble blasoneringene mer omstendelige og nærmet seg vanlige beskrivelser. Bruken av kortfattede beskrivelser forsvant ikke helt i dansketiden, og ble mer vanlig fra 1800-tallet.
Nye norske våpen for stat og kommune blir fastsatt som blasoneringer. De våpentegninger som følger med, blir bare ansett som korrekte eksempler på hvordan våpenets innhold kan bli utformet i avbildninger.
[rediger] Litteratur
- Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987
- Cappelen: Norske slektsvåpen (2.opplag), Oslo 1976
