Baldur von Schirach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Baldur Benedikt von Schirach (født 9. mai 1907, død 8. august 1974) var en tysk politiker. Han var riksungdomsfører, gauleiter og riksstattholder i Wien.

Han ble født i Weimar, og var sønn av teaterdirektøren og rittmesteren Karl von Schirach og hans amerikanskfødte kone Emma. Gjennom moren nedstammet Baldur von Schirach fra to av undertegnerne av den amerikanske uavhengighetserklæringen.

Schirach ble medlem av en Wehrjugendgruppe som tiåring og sluttet seg til NSDAP i 1925. Han var leder av Nationalsozialistischen Deutsche Studentenbund fra 1929, og ble i 1931 riksungdomsfører og i 1933 leder av Hitlerjugend. Han ble statssekretær i 1936 og gjorde medlemskap i HJ obligatorisk, slik at medlemstallet vokste fra ca 100 000 til over 6 millioner. Hans bestrebelser for å kontrollere hele organisasjonen førte til en maktkamp med Arthur Axmann. I 1939 meldte han seg frivillig til hæren og deltok i felttoget i Frankrike, hvor han fikk Jernkorset av første klasse. 1. mai 1940 ble han etterfulgt av Arthur Axmann som leder av HJ. Isteden ble han utnevnt til gauleiter og riksstattholder i Wien.

I september 1940 organiserte han evakueringen av 5 millioner barn fra byene til landsbygden, siden byene var truet av alliert bombing. Han ytret forsiktig kritikk mot behandlingen av jødene, og forbød sine underordnede i HJ å delta i krystallnatten. Da han 24. juni 1943 krevde en bedre behandling av østeuropeere, falt han i unåde hos Hitler. Også hans kone Henriette, som han hadde tre sønner og en datter med, var kritisk til jødeforfølgelsene. Under et opphold i Nederland hadde hun vært vitne til den brutale deporteringen av jøder. Dette tok hun opp med Hitler neste gang hun ble invitert til hans landssted Berghof, noe som skulle falle ham så tungt for brystet at han skrek tilbake: «De er sentimental, fru von Schirach! De må lære å hate! Hva har jødiske kvinner i Nederland med Dem å gjøre?» Henriette ble aldri mer invitert til Berghof, og skilte seg fra von Schirach i 1950.

Etter krigens slutt ble Baldur von Schirach dømt av de allierte til 20 års fengsel for forbrytelser mot freden. Dommen ble sonet i Spandau-fengselet frem til han ble løslatt den 1. oktober 1966, sammen med Albert Speer. Da var han svekket av sykdom og nesten blind. Hans selvbiografi, Ich glaubte an Hitler («Jeg trodde på Hitler»), utkom i 1967. Ellers levde von Schirach tilbaketrukket frem til sin død.