Aung San Suu Kyi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 |
| Nobels fredspris 1991 |
Aung San Suu Kyi (utt. Aon San So Tji) (født 19. juni 1945 i Rangoon i Burma (dagens navn er Yangôn i Myanmar) er en aktivist for demokrati. I 1990 ble hun tildelt Raftoprisen. I 1991 ble hun tildelt Nobels fredspris in absentia og 6. desember 2000 Presidentens frihetsmedalje.
Hun er datter av general Aung San, som forhandlet fram Burmas selvstendighet fra Storbritannia i 1947, og som samme år ble myrdet av motstandere. I 1960 flyttet Suu Kyi til India da hennes mor ble utnevnt til ambassadør. Hun studerte ved Oxford i England fra 1964. Der møtte hun sin ektemann Michael Aris, som forsket på tibetansk kultur. De fikk to sønner, Alexander og Kim. Hun studerte også ved University of London.
Hun vendte tilbake til Burma i 1988 for å pleie sin syke og gamle mor. Mens hun var i Burma gikk sosialistpartets mangeårige leder, general Ne Win av. Aung San Suu Kyi engasjerte seg i massive demonstrasjoner for demokrati. Demonstrasjonene ble voldsomt slått ned på, og en ny militærjunta tok makten i landet. Aung San Suu Kyi var sterkt påvirket av Mahatma Gandhis prinsipper for ikke-vold, og engasjerte seg politisk i den demokratiske opposisjonen. I 1989 ble hun satt i husarrest. Hun ble tilbudt frihet om hun forlot landet, men avslo.
Militærjuntaen gikk i 1990 med på frie valg. I valget vant Aung San Suu Kyis parti National League for Democracy (NLD) klart. Men militærjuntaen nektet å godkjenne valgresultatet, og ville ikke godkjenne Aung San Suu Kyi som ny statsminister.
I 1995 ble hun satt fri fra husarrest, men militærjuntaen gjorde det klart at dersom hun forlot landet for å besøke familien i Storbritannia, ville hun ikke få komme tilbake til Burma. Hennes ektemann og to sønner hadde hele tiden bodd i Storbritannia, og hadde ikke fått reise inn i Burma. Også da ektemannen Michael Aris ble kreftsyk i 1997 ble han nektet visum til Myanmar. Aung valgte å bli i Burma, og fikk aldri se sin ektemann igjen. Michael Aris døde i 1999. Hennes to sønner er fremdeles igjen i Storbritannia.
I de periodene hun har vært ute av husarrest, har hun ikke fått lov til å møte andre opposisjonelle ledere eller vestlig presse. Hun har trosset disse forbudene, og har hatt flere perioder med husarrest eller fengsel etter 1995 (fra september 2000 til mai 2002 og fra mai 2003 og fremover). I november 2005 erklærte militærjuntaen at de heller ikke ville løslate henne innen de neste seks månedene.
[rediger] Eksterne Lenker
Betty Williams / Mairead Corrigan (1976) • Amnesty International (1977) • Anwar Sadat / Menachem Begin (1978) • Moder Teresa (1979) • Adolfo Pérez Esquivel (1980) • FNs høykommissær for flyktninger (1981) • Alva Myrdal / Alfonso García Robles (1982) • Lech Wałęsa (1983) • Desmond Tutu (1984) • Den internasjonale legeforening mot atomkrig (1985) • Elie Wiesel (1986) • Óscar Arias (1987) • FNs fredsbevarende styrker (1988) • 14. Dalai Lama, Tenzin Gyatso (1989) • Mikhail Gorbatsjov (1990) • Aung San Suu Kyi (1991) • Rigoberta Menchú (1992) • Nelson Mandela / F.W. de Klerk (1993) • Yasir Arafat / Shimon Peres / Yitzhak Rabin (1994) • Pugwash-bevegelsen / Józef Rotblat (1995) • Carlos Belo / José Horta (1996) • Den internasjonale kampanjen mot landminer / Jody Williams (1997) • John Hume / David Trimble (1998) • Leger Uten Grenser (1999) • Kim Dae-jung (2000)
