Al Pacino
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alfredo James «Al» Pacino (Født 25. april 1940) er en amerikansk skuespiller, som av mange ansees som en av de største skuespillerne i sin generasjon.
Innhold |
[rediger] Tidlig liv
Pacino ble født i Bronx i New York til de italiensk-amerikanske foreldrene Salvatore Pacino (som ble født i Corleone på Sicilia) og Rose Gerard (datter av en italienskfødt far og en amerikansk mor av italiensk opprinnelse). Foreldrene skilte seg mens Pacino fortsatt var barn, og faren Salvatore flyttet til California hvor han jobbet som forsikringsselger og senere startet sin egen restaurant, Pacino's Lounge. Tidlig på 1990-tallet sørget økonomiske problemer for at Pacino's måtte stenge, og restauranten heter nå Citrus Grill. Salvatore døde den 1. januar 2005 i en alder av 82 år.
[rediger] Karriere
[rediger] 1970-tallet
I 1966 studerte Pacino under den legendariske Lee Strasberg (som han senere spilte sammen med i filmen Gudfaren (Del II) i 1974), og fant ut at skuespill var terapeutisk i en ungdom som var deprimerende og så fattig at han såvidt hadde råd til bussen til neste audition. Mot slutten av tiåret hadde han vunnet en Obie award for hans skuespill i The Indian Wants the Bronx, og en Tony Award for Does the Tiger Wear a Necktie?. Hans filmdebut kom i 1969 med Me, Natalie, men det var først i 1971 med filmen The Panic in Needle Park, hvor han spilte heroinavhengig, at talentene hans virkelig kom frem, og Pacino ble lagt merke til av regissøren Francis Ford Coppola.
Pacino ble berømt etter å ha spilt Michael Corleone i Coppolas suksessrike film Gudfaren fra 1972. Til tross for at flere etablerte skuespillere, som Robert Redford, Warren Beatty og den da ukjente Robert De Niro var interessert i rollen valgte Coppola den relativt ukjente Pacino. Senere vant han en Oscar-pris for «Beste birolle» for sin rolle i Gudfaren.
I 1973 spilte Pacino i suksessfilmen Serpico, og den mindre populære Scarecrow sammen med Gene Hackman. I 1974 ble Gudfaren Del II lansert, og i 1975 fortsatte han med Dog Day Afternoon. Filmen var basert på den sanne historien til bankrøveren John Wojtowicz. Andre mindre kjente filmer mot slutten av 1970-tallet var blant andre Bobby Deerfield og ...And Justice For All, som noen anseer som hans mest undervurderte filmer.
Innen utgangen av 1970-årene ble han nominert til enda tre Oscar-priser.
[rediger] 1980-tallet
Pacinos karriere fikk en nedtur tidlig på 1980-tallet, og hans roller i den kontroversielle Cruising og komediedramet Author! Author! ble kritisert. Scarface viste seg senere å være både et høydepunkt i karrieren og en definerende rolle. Da filmen først ble utgitt ble den sterkt kritisert, og var nok en flopp på kinoene. Pacino fikk dog en Golden Globe-pris for sin tolkning av den kubanske narkobaronen «Tony Montana», som (blant annet) roper den nå berømte replikken, utstyrt med en granatkaster: «You wanna play rough? Okay! Say hello to my little friend!». (Filmen var en fri nyinnspilling av Howard Hawks-filmen med samme navn fra 1932.) Det var ikke før omkring 20 år senere Scarface fikk sin suksess, da en ny generasjon oppdaget filmen. Denne suksessen var nok riktig nok mer på grunn av filmens «attitude» enn dens filmtekniske kvalitet. Uansett sørget rollen og filmen for at Pacino fikk en nærmest heltestatus, og en popularitet som fortsetter å vokse, takket være alt fra t-skjorter til lekefigurer, blant en rekke andre produkter inspirert av filmen.
Filmen Revolution fortsatte Pacinos rekke av kommersielle fiaskoer, og han returnerte til sceneskuespill i fire år, hvor han deltok i produksjoner som Crystal Clear, National Anthems og andre skuespill, blant annet Julis Caesar for produsent Joseph Papps New York Shakespeare Festival i 1988. Samtidig jobbet han på sitt aller mest personlige prosjekt, The Local Stigmatic, et skuespill han hadde spilt i allerede i 1969, som så ble plukket opp igjen i 1985 sammen med regissør David Wheeler og en teatergruppe fra Boston, for å spille inn en 50 minutter lang filmversjon, som per 2005 ikke har blitt utgitt.
[rediger] 1990-tallet
Pacino returnerte til filmen i Sea of Love fra 1989, og bare et år senere fikk han en Oscar-nominasjon for rollen som «Big Boy Caprice» i filmen Dick Tracy. Det skulle ta enda fire år, men i 1992 vant Pacino endelig en Oscar, for beste skuespiller, for hans tolkning av rollen som den deprimerte, irrasjonelle og blinde persjonerte løytnanten «Frank Slade» i Martin Brests Duften av en kvinne. Samme år var han også nominert for beste birolle i filmen Glengarry Glen Ross, noe som gjorde Pacino til den første mannlige skuespilleren noensinne som hadde blitt nominert til to skuespillerpriser for to forskjellige filmer i ett og samme år, og den første skuespilleren av noe kjønn som først hadde klart dette, for deretter å vinne en Oscar for beste rolle. (Jamie Foxx gjorde det samme i 2005.) Pacino har siden levert fantastiske prestasjoner i filmer som Carlito's Way, Heat og Insomnia, samt Donnie Brasco, The Insider og Djevelens advokat med fler.
I 1995 spilte Pacino i Michael Manns Heat, hvor han og Robert De Niro spiller sammen for førte gang (både Pacino og De Niro spilte i Gudfaren Del II, men de delte ingen scener). Duoen fikk mye oppmerksomhet fra fans, de har blitt sammenliknet gjennom sine karrierer, og begges prestasjoner blir ansett som mesterverk. Deres intense samspill, spesielt i den berømte caféscenen når «McCauley» (DeNiro) forklarer disiplinen til «Lt. Hanna» (Pacino), har blitt skrytt opp i skyene.
Pacino har ikke blitt nominert til Oscar siden filmen Duften av en kvinne, men har vunnet to Golden Globe-priser siden. Den første var Cecil B. DeMille-prisen for livslang innsats i film, og den andre for hans rolle i serien Angels in America.
Pacino har takket nei til en rekke hovedroller i sin karriere, blant annet rollen som «Han Solo» i Star Wars Episode IV,« Captain Willard» i Apokalypse Nå, «Richard Sherman» i en nyinnspilling av The Seven Year Itch (som aldri ble filmet) og «Edward Lewis» i Pretty Woman. I 1996 skulle Pacino spille General Manuel Noriega i en stor filmproduksjon, da regissør Oliver Stone avlyste hele produksjonen for å konsentrere seg om filmen Nixon.
[rediger] Etter 2000
Pacino takket nylig nei til rollen som «Michael Corleone» i Gudfaren-spillet, The Game, fordi stemmen hans har forandret seg dramatisk siden han spilte den unge Michael. Som et resultat av dette kunne Electronic Arts heller ikke bruke Pacinos utseende eller stemme i spillet (til tross for at Michael deltar i spillet). Det har gått rykter om at Pacino tok avgjørelsen på grunn av en konflikt med EAs konkurrent, Vivendi Universal Games, som har gitt ut et konkurrerende spill basert på filmen Scarface, med tittelen Scarface: The World is Yours.
[rediger] Privatliv
- Pacino led av en halssykdom midt på 1980-tallet, som tvang ham til å slutte å røyke. I Sea of Love hadde han en hørbar annerledes stemme, begynnelsen på hans nå velkjente mørke stemme. Han har ikke sluttet å røyke, men har gått over til urtesigaretter.
- Til tross for at han aldri har vært gift har Pacino tre barn. Det første, Julie Marie, er datteren med skuespillertrener Jan Tarrant. Han har også tvillinger, Anton og Olivia, med ekskjæresten Beverly D'Angelo.
- Han møtte og ble venner med Colin Farrell under innspillingen av Rekrutten, som ser på Pacino som et idol. Senere har Pacino kalt Farrell sin generasjons mest talentfulle skuespiller.
[rediger] Trivia
- Fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame den 16. oktober 1997.
- Ble arrestert i januar 1961, siktet for besittelse av et skjult våpen.
- Sluttet på skolen i en alder av 17 år.
- Pacino var såpass inne i rollen som en sivil politimann under filmingen av Serpico i 1973 at han stoppet en lastebilsjåfør og truet med å arrestere ham for eksosforurensning.
- Er en stor tilhenger av opera.
| Forrige mottager: Anthony Hopkins |
Oscar for beste mannlige hovedrolle (1992)
|
Neste mottager: Tom Hanks |
[rediger] Utvalgt filmografi
|
Filmografi
|
|---|
| Panic in Needle Park (1971) | Gudfaren (1972) | Scarecrow (1973) | Serpico (1973) | Gudfaren 2 (1974) | Dog Day Afternoon (1975) | ...And Justice for All (1979) | Author! Author! (1982) | Scarface (1983) | Sea of Love (1989) | Gudfaren 3 (1990) | Dick Tracy (1989) | Frankie and Johnny (1991) | Scent of a Woman (1992) | Carlito's Way (1993) | Heat (1995) | Devil's Advocate (1997) | Donnie Brasco (1997) | The Insider (1999) | Any Given Sunday (1999) | Insomnia (2002) | The Recruit (2003) | The Merchant of Venice (2004) | Two for the Money (2005) Ocean's Thirteen (2007) 88 Minutes (2007) |
