Vidaråsen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vidaråsen landsby innebar et nytt fremstøt for voksne psykisk utviklingshemmede i Norge. Det var den første Camphill-landsbyen i Norge. Camphill-bevegelsen ble etablert i Camphill i Skottland i 1940. Ordet landsby viser litt av målsettingen: å skape et samfunn med mange varianter: husholdninger, arbeidsplasser, sosiale samlivsformer, fritidsaktiviteter, medarbeidere og med psykisk utviklingshemmede av ulik alder og handikap. Landsbyen ble etablert i 1966 i Andebu i Vestfold. Den omfatter cirka 530 dekar. Der ligger ulike hus spredt vest, øst og sør for det gamle gårdstunet.
Innhold |
[rediger] Lysaksjonene
Utbyggingen har mottatt støtte både av Andebu kommune og Sosialdepartementet, og like etter innflyttingen i hovedhuset i 1966 utførte begeistret Oslo- og Vestfold-ungdom en stor innsats (russens første "lysaksjon") og samlet inn penger til bygging av nytt familiehus. Siden dengang har både Oslo- og Vestfold-russ solgt hånddyppede lys produsert i landsbyen til inntekt for utbyggingen. På grunn av denne fantastiske innsatsen er det i dag femten familiehus, et bakeri, et matforedlingsverksted, et meieri, et urteverksted, et veveri, et dukkeverksted, et snekkerverksted, et pottemakeri og et gartneri. Alle disse bygningene utgjør rammen for landsbylivet.
I 2008 teller landsbyen 150 innbyggere, hvorav omtrent 65 er landsbybeboere (klienter) som er voksne i behov av hjelp. Videre er det voksne som ønske å hjelpe, samt deres barn.
Familiebegrepet er utvidet og innbefatter alle husbeboere, ofte en medarbeiderfamilie og 3–8 landsbybeboere. I en slik familiesituasjon blir det ikke sjelden skapt et naturlig behandlingsmiljø, hvor den enkelte kan utfolde seg i samspill og samvær med de andre.
[rediger] Arbeidsliv
Arbeidslivet er ryggraden i landsbyen. De femten husholdningene har behov for hus- og kjøkkenhjelp. I enkelte av boligene fungerer landsbyboerne som husmorassistent og overtar matlaging og andre gjøremål i den grad det er mulig. Dukkeverkstedet produserer "landsbydukker", en tøydukke som det er stor etterspørsel etter.
[rediger] Fritidsliv
Fritidslivet okkuperer en relativt storplass i landsbyens liv. Folkedans og allsang har i årevis vært populære aktiviteter. Andebu svømmehall besøkes en dag i uken. Foredrag og samtaler er en del av landsbyprogrammet.
[rediger] Målsettingen
Det er ikke meningen at landsbyen skal være løsningen for alle psykisk utviklingshemmede. Den håper å være et sted å leve, et varig hjem for "mentalt tilbakestående" som ikke mestrer samfunnets klatrementalitet og stress. For andre kan landsbyen bli en port ut til samfunnet.
Jo lenger man lever og arbeider i landsbyen, desto sterkere opplever man stedet som en enhet, sier de medarbeiderne som jobber der. Landsbyen skal hjelpe de psykisk utiklingshemmede, men hjelpen går i begge retninger. Når de utvillingshemmede frigjøres fra stress og fra følelsen å være underlegne, kommer deres menneskelige egenskaper og deres sosiale følelse sterkere til uttrykk. Da er det ikke sjelden landsbybeboerne som er de givende og medarbeiderne glemmer de skuffelser og nederlag de har erfart i det såkalte "normale" samfunn. Landsbyboernes fordringsløse holdning, deres enkle livsmønster og deres naturlige appell til menneskelig hjelp og interesse, skaper en motvekt mot vårt teknokratiske, intellektuelt innrettede samfunn.
