Timbuktu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Denne artikkelen er om byen Timbuktu. For den svenske hip-hopartisten, se Timbuktu (artist).

UNESCOs verdensarv
Timbuktu

Djingareibermoskéen fra 1327 er et av karakterbyggene i byen
Land:	Mali
	Innskrevet ved UNESCOs 12. sesjon i 1988. Referansenr. 119.
Kriterium:	II, IV, V
Se også	Verdensarvsteder i Afrika
Eksterne lenker	UNESCO: Timbuktu

Timbuktu eller Tombouctou (koyra chiini Tumbutu, fransk Tombouctou) er en tuareg-by ved elven Niger i det vest-afrikanske landet Mali. Byen har en lang og fantasieggende historie som kultursenter, som handelspost, hovedstad i forsvunnede riker og i nyere tid som verdensarvområde. Navnet har en mystisk klang, og i noen språk brukes «Timbuktu» som synonym for «Langtvekkistan».

Sankoremoskeen

Salt er en byens handelsvarer

Gatemiljø

Niger renner gjennom Timbuktu og byen ligger akkurat der elven svinger vekk fra ørkenen og mot havet. I "svingen" strømmer vannet utover slettene og lager mange små elver og sumpområder. Det gjør stedet meget egnet til dyrking av mat og til at vegetasjon kan gro. Det er også grunnen til at Timbuktu ligger der den ligger.

Timbuktu forbinder det svarte Afrika sør for Sahara med det arabiske Nord-Afrika. Handelsmenn fra Europa kom også hit, på tross av at det var temmelig utilgjengelig. Det er antagelig dette som har gjort Timbuktu til et av verdens mest sagnomsuste steder.

Den antas at byen ble grunnlagt på 1100-tallet. Men det er ennå uklart akkurat når den ble grunnlagt. Timbuktu ble grunnlagt som en leir av nomadiske tuareger. De brukte bare leiren deler av året, men den vokste raskt i størrelse og rikdom på grunn av den strategiske plasseringen. Byen var en viktig del av de transsahariske handelsveiene. Den lukrative handelen gjennom Sahara omfattet gull, elfenben, slaver, salt og andre varer. Timbuktu var viktigste by i flere etterfølgende riker: Ghanariket, Maliriket og Songhairiket. Byen hadde sin storhetstid på 1400- og 1500-tallet da den var et senter for islamsk teologi og misjonsvirksomhet i Nord-Afrika. Byens tre store moskeer et et vitnesbyrd om denne perioden. Djinguerebermoskéen, bygd i 1327 av El Saheli; Sankoremoskéen, også kjent som Universitetet i Sankore, bygd tidlig på 1400-tallet og Sidi Yahyamoskéen, bygd tidlig på 1400-tallet. Historikeren Leo Africanus besøkte byen i 1512, og skriver om den i sin bok Cosmographia Dell’ Africa (1526).

Historier om byens fantastiske rikdom var medvirkende til at flere europeiske nasjoner intensiverte utforskningen av det indre av Afrika. Byen gikk inn i nedgangstider da Portugal og senere andre europeiske makter slo seg ned i Vest-Afrika. De fraktet varer sjøveien og skapte dermed et alternativ til den strabasiøse karavanehandelen gjennom Sahara. Leiesoldater sendt av den marokkanske sultan i 1591 erobret byen og den økonomiske nedgangen akselererte. Den lokale svarte befolkningen blandet seg med marokkanerne og gikk over til islam.

Timbuktu ble gjenoppdaget på 1800-tallet, men var da redusert til en stor landsby av leirehus. Slik er den fortsatt i dag, og Timbuktu er nå en fattig by. Timbuktu ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1988. På grunn av at ørkenspredning trues i dag livsgrunnlaget i byen.

Det sies at den lokale arkitekturen med leiremoskéer inspirerte Antoni Gaudí.