Stortingsbygningen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Koordinater: 59°54′46.465″ N 10°44′23.629″ Ø
Stortingsbygningen, Karl Johans gate 22 i Oslo, sto ferdig og ble tatt i bruk 5. mars 1866. Bygningen er tegnet av den svenske arkitekt Emil Victor Langlet. Byggningen er hovedsete for Norges nasjonalforsamling, Stortinget.
Innhold |
[rediger] Stortingets langvarige byggesak
Da kong Christian Frederik sammenkalte det overordentlige Storting høsten 1814, måtte møtelokalet improviseres. Valget falt på Katedralskolens auditorium i Dronningens gate 15. Her ble den reviderte Grunnloven vedtatt 4. november 1814 og kong Carl XIII av Sverige valgt til norsk konge. Stortinget beholdt Katedralskolens aula, og staten overtok etterhvert hele bygningen til bruk for Stortinget og regjeringen. Den første stortingssalen ble flyttet til Norsk Folkemuseum i 1914, mens bygningen ble revet for å gi plass til Posthuset.
Planer om en permanent Stortingsbygning var stadig fremme, og mange tomtealternativer ble foreslått. I 1836 var en tomt på festningsområdet på tale, og arkitekt Christian H. Grosch leverte et utkast til nybygg. I 1839 laget arkitekt Linstow et utkast for plassering ved den nyanlagte Slotsveien (Karl Johans gate), rett overfor Universitetsbygningene. Men mange andre offentlige byggeoppgaver måtte gå foran.
I 1847 ble byggesaken gjenopptatt av en stortingskomité. Arkitekt Heinrich E. Schirmer laget på oppdrag et utkast i nygotisk stil på tomten til Rådmannsgården, Rådhusgaten 19. Men etter mye debatt ble også dette forslaget lagt bort. I 1855 kjøpte regjeringen den nåværende tomten og fikk Stortingets samtykke. Samme år ble det utskrevet en arkitektkonkurranse, og resultatene forelå i 1857. Vinnere var arkitektene Heinrich E. Schirmer og Wilhelm von Hanno med et utkast i nygotisk stil. Mens vinnerutkastet ble drøftet, kom en ny aktør inn fra siden. Arkitekt Emil Victor Langlet kom fra Italia med et utkast han ikke hadde rukket å levere innen fristen. Det vakte straks oppmerksomhet og fikk mange tilhengere.
Da Stortinget behandlet byggesaken, fikk vinnerutkastet mye kritikk, mens noen var engstelige for at Langlet var for uerfaren. Det ble derfor bestilt et tredje utkast av den kjente danske arkitekt Chr. Hansen. Departementet foretrakk dette, men et utmattet Stortinget bestemte til slutt i 1860 at Langlets utkast skulle realiseres. Det hadde forkjempere som Anton Martin Schweigaard, Johan Sverdrup, Ole Gabriel Ueland og Bjørnstjerne Bjørnson.
Mens diskusjonene om tomt og bygning pågikk, måtte Stortinget fortsette å bruke Katedralskolens aula helt til 1854. Deretter lånte de den nye festsalen i Universitetsbygningene til Stortingsbygningen sto ferdig i 1866.
[rediger] Folkestyrets midtpunkt
Langlets Stortingsbygning var en original nyskapning innenfor parlamentsarkitekturen med sin H-formede grunnplan og stortings- og lagtingssalene skytende fram som halvsylindre på begge sider av midtstreken. Den framskytende salen symboliserte og synliggjorde folkestyret, og under lå en adkomsthall av samme form med ni rundbuede åpninger. Åpenheten og de mange dørene i 180° vinkel markerte ytterligere den demokratiske tanke og nærheten til folket – det skulle ikke være noe fjernt og opphøyet ved Stortinget. Dette uttrykket ble verdsatt av politikerne, som også likte bygningens stil og detaljering, som vakte assosiasjoner til romersk arkitektur, som men den gang forbandt med republikansk styreform.
Tomtevalget ble også verdsatt som folkets svar til kongemaktens slott vis-à-vis. Henrik Ibsen skrev følgende om dette: «Folkets Gaard og Kongens Gaard / Over mod hinanden høine. / Ret som Frender to de staar / Ser hinanden ind i Øine.»
Stortingssalens halvsirkelform understreket at den var riksstyrets sentrum. «Der er en indre Sandhed: Enhver kan se, hvad Rotundens Bestemmelse er, og det er den væsentligste Del af Byngingen», skrev Langlet. For folk den gang minnet formen både om kirke, borg og teater – bygningstyper som kunne forbindes med folkemakt.
Ideen med den tilsvarene lagtingssalen på motsatt side ble noe forkludret av at byggeprogrammet også inkluderte lokaler for Riksarkivet og Norges Geografiske Oppmåling. Dette løste Langlet ved å legge en lavere fløy for disse formålene ut mot Akersgata, men den kom delvis til å skjule lagtingssalen.
Løvene som vokter rampene opp til inngangsplatået har gitt navn til Løvebakken. De er formet av billedhuggeren C. Borch og hugget i stein av slaver fra Akershus festning.
[rediger] Stortingsbygningen gjennom 1900-årene
Stortingets plassbehov var stadig økende, ikke minst fordi representantene ble flere. I mellomkrigstiden var plassproblemene prekære, og det ble lagt planer for en ny fløy mot Akersgata i en stilkopierende utforming. Etter krigen ble denne planen forstørret og omformet i senfunksjonalistisk retning. Debatten om dette forslaget førte til at det ble utlyst en arkitektkonkurranse, og vinneren ble arkitekt Nils Holter. Hans elegante tilpasningsløsning sto ferdig i 1959, murt i et moderne formspråk av samme slags tegl som i de eldre delene, men vinduene i sideveggene nærmest Langlets byggverk tok opp noe av formen i dette.
Av større interesse enn eksteriøret er imidlertid Holters innvendige ombygging. Den opprinnelige lysgården ble overdekket og omgjort til en sentral trappehall, idet den gamle trappeløsningen ble ofret for å få til en nødvendig utvidelse av stortingssalen – helt i samme stil som før.
