Slaget ved Verdun
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Slaget ved Verdun | |
| Konflikt: Vestfronten under første verdenskrig | |
| Verdun brenner etter bombardement | |
|---|---|
| Koordinater: | |
| Dato: | 21. februar 1916 – 18. desember 1916 |
| Sted: | Verdun, Lorraine, Nordøst-Frankrike |
| Resultat: | fransk seier |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
 Frankrike |
 Det tyske keiserrike |
| Kommandanter | |
| Philippe Pétain Robert Nivelle |
Erich von Falkenhayn Kronprins Wilhelm |
| Styrke | |
| Ved starten: 30 000 i 75 divisjoner og 400 kanoner Tilsammen: rundt 600 000 soldater, antall kanoner økt til 1 300 |
Ved starten: 150 000 i 50 divisjoner og 1 225 kanoner Tilsammen: rundt 400 000 soldater |
| Tap | |
| 378 000 totalt, hvorav 163 000 døde |
330 000 totalt, hvorav 143 000 døde |
| {{{notater}}} | |
| Kart | |
 |
|
Slaget ved Verdun var et slag under første verdenskrig, et av de største slagene noensinne utkjempet. Kampen stod mellom franske og tyske tropper, litt utenfor byen Verdun i Frankrike ved den tyske grensen. Både i Tyskland og Frankrike er slaget ved Verdun blitt stående som symbol på krigens redsler, tilsvarende som slaget ved Somme er for britene og de deltakende land fra det britiske samveldet.
Kampene varte fra februar til desember 1916, og på en radius på 10 km, hadde 700 000 soldater falt. Ved slagstedet ligger det i dag flere minnesmerker og kirkegårder, og den største av disse er Douaumont Ossuaire.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Verdun, beliggende i departementet Meuse i Lorraine og ved elven Meuse har gjennom historien spilt en viktig strategisk rolle for forsvarerne av Frankrike. Allerede hunerkongen Attila gjorde her et mislykket angrep mot Vestromerriket i første halvdel av 400-tallet. Senere delte Traktaten i Verdun i 843 Karl den stores rike og gjorde byen til en del av Tysk-romerske riket. Ved Freden i Westfalen i 1648 ble området fransk og omfattende franske forsvarslinjer her spilte en viktig rolle i den franske forsvarslinjen under Den fransk-preussiske krig i 1870. Etter det franske tapet i denne krigen, sikret derfor Tyskland områdene ikke langt fra byen. Verdun var for tyskerne et viktig sted for framrykning mot Paris over slettende i Champagne.
I 1914 holdt imidlertid de franske befestningene unna for det tyske presset, selv etter en intens beskytning blant annet av den tyske kanonen Tjukke Bertha. Etter dette ble området nord-øst for byen en del av den stillestående, men krevende skyttergravskrigen.
Ved inngangen til 1916 hersket det en viss optimisme på den allierte siden, om da deres bedre tilgang på ressurser skulle gi utslag også i felt. Store offensiver ble derfor planlagt gjennomført i juni 1916, både på Vestfronten, Østfronten og fra Italia, som hadde gått inn i krigen i 23. mai 1915.
[rediger] Den tyske strategien
Tyskerne kom den allierte planleggingen i forkjøpet ved å åpne en offensiv ved Verdun. Etter at den tyske Schlieffenplanen med en rask inntakelse av Paris hadde slått feil, trodde fortsatt den tyske generalstabsjefen Erich von Falkenhayn kan krigen kunne vinnes ved å påføre franskmennene store nok tap, og ville angripe et punkt som franskmennene ikke ville gi opp. Verdun var et slik område, på bakgrunn av den viktige strategisk betydningen som innfallsport til Paris og den store symbolverdi dette området hadde for franskmennene. Samtidig ville tyskerne sikre seg initiativet i kampene.
Det tyske planen var derfor at en stor, langvarig offensiv her ville binde opp så store franske styrker at tyskerne kunne ta initiativet på de andre frontavsnittene. Et sterkt tysk press mot Verdun ville da føre til at franskmennene «blø ihjel», eller «Weißbluten des Gegners» (La motstanderen blø til de blir hvite) i en utmattelseskrig.
I tillegg så Falkenhayn at området favoriserte angriperne og at denne planen vil koste mer for franskmennene enn for tyskerne. Verduns plassering gjorde den isolert fra tre kanter, og alle forsyninger til de franske styrkene måtte inn samme veien. De franske kommunikasjonene denne veien var bare langs en eneste vei, og tyskerne hadde på sin side jernbane bare 20 km unna. I en krig, hvor logistikken er avgjørende, ville Verdun bli en dødsfelle for franskmennene.
[rediger] Slaget
Tyskerne hadde planlagt at angrepet skulle iverksettes 12. februar, men en snøstorm gjorde at dette måtte utsettes. Men 21. februar ble kampene innledet under ledelse av kronprins Wilhelm med et ni timers langt tysk bombardement, hvor mellom en og to millioner granater ble skutt mot en front på bare 40 km rettet mot de franske stillingene og byen Verdun. Det første, innledende skuddet var fra en 380-millimeter Krupp-kanon som traff katedralen i Verdun, 32 km unna.
Deretter rykket infanteriet fram kl 16.00 med 140 000 mann, og tok i bruk flammekastere for første gang. Den tyske framrykkingen gikk langsomt, men den sentrale franske stillingen Douaumont-fortet falt 25. februar etter et overrumplende tysk angrep. Det lyktes imidlertid ikke tyskerne å innta selve byen Verdun. De framrykkende tyske styrkene mistet etter hvert støtten fra artilleriet, da den gjørmete bakken gjorde det umulig for tyskerne å la det tunge materielle bli med i framrykkingen. Dette gjorde at den tyske framrykkingen stadig ble mer og mer kostbar og økende antall falne. Da landsbyen Douaumont falt 2. mars, var praktisk talt fire tyske regimenter utslettet.
Tyskerne gikk da over til å angripe langs flankene, men dette oppholdet gjorde at franskmennene fikk anledning til å fylle noe opp forsyningssituasjonen. Transporter gikk kontinuerlig, dag og natt, inn langs den eneste veien inn, senere fikk denne veien navnet La Voie Sacrée («Den hellige veien»). Den franske tilbaketrekningen fortsatte til 1. mai, da den franske øverstkommanderende Philippe Pétain, som primært ønsket å skjerme sine soldater mest mulig mot utslettelsen, ble erstattet av den mer offensive Robert Nivelle.
Først da de allierte åpnet slaget ved Somme 1. juli, minsket det tyske presset mot Verdun, da særlig artilleri ble forflyttet dit. 26. august ble Falkenhayn erstattet som sjef for generalstaben av Paul von Hindenburg. General Nivelle iverksatte en offensiv 21. oktober og gjenerobret Douaumont-fortet tre dager senere. 2. november gjenerobret de også Vaux-fortet, som tyskerne hadde erobret 2. juni under fryktelige kamper.
Den siste franske offensiven, 11. desember presset tyskerne tilbake til mer eller mindre sine tidligere stillinger.
[rediger] Betydning
Til tross for de enorme tapene og menneskelige lidelsene, ble slaget ved Verdun et symbol på fransk motstandsvilje og -evne. Forsvarernes offervilje ble en inspirasjonskilde for franskmennene i de videre kampene.
Videre viste systemet med faste fortifikasjoner seg vellykket og dette førte til den senere utbyggingen av Maginot-linjen som hovedbestanddel i befestningen langs den fransk-tyske grensen etter første verdenskrig.
[rediger] Se også
