Paul von Hindenburg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tysklands president
Paul von Hindenburg

Periode(r):	1925–1934
Forgjenger:	Friedrich Ebert
Persondata
Navn:	Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg
Parti:	partiløs konservativ
Født:	2. oktober 1847
Død:	2. august 1934
Yrke:	generalfeltmarskalk
Ektefelle:	Gertrud von Sperling
Religion:	Evangelisk-luthersk

Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg (født 2. oktober 1847 i Posen, død 2. august 1934 på godset Neudeck i Østpreussen) var en tysk generalfeltmarskalk og statsmann. Han var Tysklands andre president.

Han ble født i Posen som sønn av den uradelige preussiske offiseren og godseieren Robert von Beneckendorff und von Hindenburg og hans kone, legedatteren Luise f. Schwickart. Etter utdannelse ved kadettskolene i Wahlstatt og Berlin deltok han 1866 i slaget ved Königgrätz og 1870-1871 i den fransk-preussiske krig. I 1903 ble han general.

Han pensjonerte seg fra hæren i 1911, men returnerte til aktiv tjeneste ved utbruddet av første verdenskrig. Han seiret ved to store slag mot den russiske arméen, ved Tannenberg 31. august 1914 og ved de masuriske sjøene 14. september 1914. Mye av æren for disse seirene tilskrives oberst Max Hoffmann, som innså viktigheten av et sammenbrudd i sikkerheten til den russiske hærens radiokommunikasjoner. Nok informasjon ble sendt åpent (fordi den kryptografiske planlegningen ikke overlevet kontakten med fienden) til at den tyske hæren i området, under Ludendorff og Hindenburg, visste hvor russerne ville være og når. Sent i 1916 ble Hindenburg generalstabssjef, og styrte landet mer eller mindre eneveldig sammen med sin nestkommanderende Erich Ludendorff i krigens siste år. Under denne perioden lyktes det dem å slutte separatfred med både Russland og Rumenien.

Da krigen sluttet pensjonerte Hindenburg seg igjen fra hæren i 1918, og begynte en politisk karrière. Ved presidentvalget i Tyskland 1925 ble han valgt til Friedrich Eberts etterfølger som Tysklands president under den turbulente Weimartiden. Hindenburg var partiløs, men hans kandidatur ble støttet av det konservative partiet (Deutschnationale Volkspartei), Gustav Stresemanns liberale parti (Deutsche Volkspartei) og det katolsk-konservative bayerske folkepartiet (Bayerische Volkspartei). Den konservative monarkisten Hindenburg hadde først latt seg overtale til å stille etter å ha fått den avsatte keiserens samtykke.

I 1932 ble han, selv om han var på vei mot å bli senil^{[trenger referanse]}, overbevist til å stille til gjenvalg, som den eneste kandidaten som kunne beseire Adolf Hitler. Hindenburg slo Hitler i presidentvalget, men nazistene vant en stor seier i de ordinære parlamentsvalgene og Hindenburg måtte utnevne Hitler til kansler, selv om han kort før hadde sagt at han aldri ville gjøre det. Seniliteten gjorde seg etterhvert sterkere og sterkere gjeldende. Da Adolf Hitler besøkte ham kort tid før hans død, var han ikke istand til å kjenne ham igjen og trodde han snakket med keiseren, og tiltalte rikskansleren med ordene Min Keiser.

Hindenburg forble president frem til sin død den 2. august 1934 på hans gods Neudeck i Østpreussen, nøyaktig to måneder etter hans 87. fødselsdag.

Han var Tysklands siste president inntil 1945, da Karl Dönitz ble president etter Hitlers selvmord.

Hindenburgs sarkofag ble plassert i et stort monument i Tannenberg i Østpreussen. Monumentet ble ødelagt av russerne i 1945. Men i mars 1945 var Hindenburgs og hans kones sarkofag blitt fraktet fra Königsberg til Kiel med den lette krysseren «Emden». Etter ankomsten i det vestlige Tyskland ble han begravet i Marburg an der Lahn, hvor han idag hviler i byens berømte protestantiske Elisabethkirche. Kirken ble bygget av Den tyske orden før den ble kalt til Preussen, og bærer høymesterens våpen på sin hovedportal.

Zeppelineren «Hindenburg» var oppkalt til hans ære, og Æreskorset kalles populært for Hindenburgkorset.

Hindenburg var gift i et lykkelig ekteskap med Gertrud von Sperling, og hadde en sønn, Oskar, og to døtre.

Forgjenger: Erich von Falkenhayn	Tysklands generalstabssjef (1916–1919)	Etterfølger: Wilhelm Groener
Forgjenger: Friedrich Ebert	Tysklands president (1925–1934)	Etterfølger: embedet var avskaffet/vakant til Karl Dönitz ble president i 1945