Sellafield

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sellafieldanlegget ved Cumbriakysten, England

Sellafield er et kjernekraftverk i Cumbria i England på kysten av Irskesjøen. Verket blir drevet av British Nuclear Fuels Limited (BNFL), men eid siden 1. april 2005 av Nuclear Decommissioning Authority. Anlegget omfatter Thorp nuclear fuel reprocessing plant, Magnox nuclear fuel reprocessing plant, den inaktive Calder Hall Magnox kjernekraftverk — verdens første kommersielle kjernekraftverk og nest eldste kjernekraftanlegg.

Innhold

1 Historie
- 1.1 Windscale
- 1.2 2005 Thorp-lekkasjen
2 Omstridt
- 2.1 Kreftrisiko
3 Eksterne lenker

[rediger] Historie

[rediger] Windscale

Sellafieldanlegget er bygget på en lokasjon som tidligere var en del av Windscale-atomanlegget, som har fått sitt navn av en landsby i området. Windscale var eiet av United Kingdom Atomic Energy Authority. Etter at UKAEA ble splittet i to deler (forskning (UKAEA) og produksjon (BNFL), ble deler av anlegget overført til BNFL. I 1981 ble den overførte delen av anlegget gitt navnet "Sellafield" [1]. Resten av området eies fortsatt av UKAEA og blir fremdeles kalt Windscale. To luftavkjølte Windscale-reaktorer utgjorde de første britiske produksjonsenheter for produksjon av plutonium 239 av militær kvalitet. Disse ble bygget for det britiske atomvåpenprogrammet på slutten av 40-tallet og gjennom 50-tallet.

Prototypen for en avansert britisk gassavkjølt reaktor ble også bygget på Windscale.

Siden begynnelsen har Sellafield vært vert for et antall reprosesseringsfasiliteter, som separerer uran, plutonium og andre fisjonsprodukter fra brukt atomdrivstoff. Uran kan deretter bli brukt for å produsere nytt atomdrivstoff, eller i applikasjoner hvor urans tetthet kan bli nyttiggjort. Plutonium kan bli brukt for å produsere blandede oksider (MOX) drivstoff for varmereaktorer, mm.

[rediger] 2005 Thorp-lekkasjen

Windscale-anlegget sett mot havet

Den 19. april 2005 ble det oppdaget at 83 000 liter med radioaktivt materiale i Thorp-anlegget hadde lekket fra et sprukket rør ut i en stor betong-bunnpanne enkapsulert i rustfritt stål som var bygget for å samle opp eventuelle lekkasjer.

I august 2004 ble det oppdaget at det ikke var samsvar mellom mengde radioaktivt materiale som ble tilført og sluppet ut av Thorp-anlegget. Dette funnet ble ikke rapportert oppover i systemet.

Andre indikasjoner på et problem inkluderte en temperaturøkning i bunnpannen og funn av radioaktivit materiale, men dette ble først ignorert. Utslippet ble anerkjent først etter at et annet tilsyn fastslo at mer materiale var på avveie. Operatøren av anlegget valgte nå å bruke et kamera å måle volumet av væske i bunnpannen.

Ansvarlige ledere ved anlegget har måttet stå til rette for dette. Ca. 19 tonn med uranium og 160 kg med plutonium oppløst i nitric acid er blitt pumpet fra bunnpannen inn i en oppbevaringstank bort fra det nå stengte Thorp-anlegget. Strålingsnivåer i tanken gjør det umulig med menneskelig inspeksjon. Bruk av roboter for å reparere lekkasjen er muligens også for vanskelig.

[rediger] Omstridt

Anlegget har vært omstridt på grunn av utslipp av radioaktivt materiale. Disse utslippene har hovedsakelig kommet som følge av ulykkeshendelser, mens noen utslipp er blitt hevdet å være overlagte. Siden tidlig på 1970-tallet og fremveksten av miljøbevegelsen i USA og Europa, har det også vært generell skepsis til kjernekraftsindustrien. Denne industriens tidlige forbindelser til kjernefysiske våpenprogrammer har ikke hjulpet i så måte.

I kappløpet for å bygge 'the British Bomb' på 1940- og 50-tallet, ble radioaktivt avfall fortynnet og sluppet ut via rørledninger til Irskesjøen. Noen hevder at Irskesjøen er forblitt en av de mest forurensede havområder i verden på grunn av disse utslippene, selv om det skal sies at området er av begrenset størrelse. (1) hevder at 250 kg med plutonium er blitt sluppet ut i havsedimentene rundt anlegget, mens andre kilder hevder at utslippene er ca. 60% lavere [2]. Kveg og fisk i området er forurenset med plutonium-239 og cesium-137 fra disse sedimentene og fra andre kilder slik som radioaktivt regn som falt på området etter Tsjernobylulykken og resultatet av atmosfæriske tester som ble utført før forbudet mot slik testing i 1963. Mesteparten av området radioaktivit med lang halveringstid technetium kommer fra reprosesseringen av forbrukt kjernefysisk drivstoff ved anlegget. [3]Mal:Inote.

[rediger] Kreftrisiko

Tidlig på 90-tallet ble det reist bekymring for at det fantes overhyppighet av leukemi nær atomanlegg. Detaljerte studier utført av the Committee on Medical Aspects of Radiation in the Environment (COMARE) fant i 2003 ikke bevis for økt hyppighet av kreft hos barn som bodde nær atomanlegg, men fant en overhyppighet av leukemi og non-Hodgkin's lymphoma (NHL) nær andre atomanlegg inkludert Sellafield, AWE Burghfield og UKAEA Dounreay. COMARE konkluderer at "det er usannsynlig overhyppigheten rundt Sellafield og Dounreay er tilfeldig, selv om det i øyeblikket ikke finnes overbevisende forklaringer på dette". [4], [5].