Kamera
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et kamera er et apparat til å ta bilder med, enten fotografier (fotografiapparat, fotoapparat, stillbildekamera), film (filmkamera) eller video (videokamera). Navnet kommer av det latinske uttrykket camera obscura, som betyr «mørkt kammer». Kameraer avbilder vanligvis synlig lys, men kan også settes til å arbeide i andre deler av det elektromagnetiske spekteret, som ved infrarød fotografering.
Innhold |
[rediger] Konstruksjon
Kameraet består av et lystett kamerahus med et objektiv på den ene veggen og et lysømfintlig medium (fotografisk film eller bildebrikke) på motsatt vegg. Lyset passerer gjennom objektivet og avtegner et bilde på filmen.
[rediger] Objektiv
- Utdypende artikkel: Objektiv
De enkleste objektivene består av én konveks linse; slike finnes i gamle kassekameraer og i enkle mobiltelefonkameraer. De fleste moderne objektiver består av 5-10 linser, i visse fall mange flere. Kompaktkameraer har objektivet fast montert til huset, mens speilreflekskameraer har utskiftbare objektiv.
Objektivets brennvidde bestemmer bildevinkelen, dvs. hvor stort område som fanges inn. I et kamera med vanlig 35 mm film vil et objektiv med en brennvidde på 50 mm ha en bildevinkel på ca. 45° og gi et bilde som noenlunde tilsvarer øyets perspektiv. Et slikt objektiv kalles derfor et normalobjektiv. Objektiv med kortere brennvidde gir større bildevinkel og kalles vidvinkelobjektiv, mens objektiv med lengre brennvidde gir et forstørra utsnitt av et mindre område og kalles teleobjektiv.
Alternativt kan objektiver bygges slik at linseelementene kan forskyves innbyrdes, slik at brennvidden kan varieres etter behov. Slike kalles zoomobjektiv. De fleste kompaktkameraer er utstyrt med zoomobjektiv.
Digitale kompaktkameraer og rimeligere digitale speilreflekskameraer har ei bildebrikke som er mindre enn 35 mm. Forholdet mellom objektivets brennvidde og bildevinkelen blir derfor et annet enn ved tradisjonelle 35 mm-kameraer. For å få sammenliknbare verdier, oppgis for slike kameraer både den faktiske brennvidden og brennvidden omregna til 35 mm-format.
[rediger] Fokusering
Fokusering for å få bildet skarpt skjer ved at linseelementene flyttes i forhold til filmen. De fleste moderne kameraer har autofokus, dvs. at elektronikk i kameraet beregner fokus og at fokusering skjer ved hjelp av en innebygd elektrisk motor.
[rediger] Blender
- Utdypende artikkel: Blender
For å regulere hvor mye lys som slippes inn på filmen er kameraet utstyrt med en blender. Blenderen er innbygd i objektivet, og er oftest en irisblender med lameller som gir en sirkelrund åpning med variabel diameter. Blenderåpningen angis etter en skala av blendertall (2,8 - 4 - 5,6 - 8 - 11) som viser forholdet mellom objektivets brennvidde og diameteren på åpningen. En forflytning på ett blendertall betyr en dobling eller halvering av lysmengden. Blenderåpningen påvirker dybdeskarpheten i bildet.
[rediger] Lukker
- Utdypende artikkel: Lukker
Lukkerens oppgave er å åpne kameraet for lysinnslipp i et bestemt tidsintervall - lukkertida. Sammen med blenderåpningen avgjør lukkertida hvor mye lys filmen skal eksponeres for. Lukkertida kan varieres i trinn fra mindre enn 1/1000 sekund til flere sekunder. Hvert trinn tilsvarer en dobling eller halvering av lukkertida. For eksponeringen er dermed et trinn på lukkertida likeverdig med et blendertrinn, og til sammen kalles disse eksponeringstrinn.
Ved håndholdt kamera og lange lukkertider er det en risiko for at bildet ikke blir skarpt grunnet bevegelsesuskaprhet. Typisk bur lukkerhastigheten være 2-3 ganger brennvidden for å unngå dette. Moderne objektiver er utstyrt med optisk bildestabilisator som registrerer og kompenserer for rystelser i kameraet under opptak, og tillater lengre lukkerhastigheter (1-3 eksponeringstrinn). Uskarphet som skyldes at motivet er i bevegelse kan det ikke kompenseres for i ettertid.
På kompaktkameraer sitter lukkeren i objektivet og har en konstruksjon omtrent som en irisblender. Speilreflekskameraer med utbyttbart objektiv har lukkeren inne i huset, nær filmen/bildebrikka. En slik fokalplanlukker er konstruert som et gardin som trekkes til side under eksponeringstida, eller den kan bestå av metallameller. På moderne kameraer beveger lukkeren seg gjerne vertikalt, da breddeformatet gjør at en vertikallukker tillater kortere lukkertider enn en horisontallukker som må bevege seg over et større område.
[rediger] Søker
- Utdypende artikkel: Søker
Søkerens oppgave er å ramme inn motivet og gi fotografen en oppfatning av bildeutsnittet før eksponering skjer. Speilreflekskameraer og en del kompaktkameraer har optisk søker. I speilreflekskameraer fungerer objektivet også som søker, slik at det bildet som avtegner seg i søkeren er det samme som eksponeres på filmen. I kompaktkameraer er søkeren et vindu på utsida av kamerahuset, til side for objektivet. I en slik gjennomsiktssøker vil det ikke være fullt samsvar mellom det som vises i søkeren og det som eksponeres på filmen. Digitale kompaktkameraer har elektronisk søker, eventuelt i kombinasjon med gjennomsiktssøker. En elektronisk søker viser på en LCD-skjerm det som til enhver tid registreres i bildebrikka.
[rediger] Opptaksmedium
- Utdypende artikler: Fotografisk film og Bildebrikke
Det overlegent mest brukte bildeformatet for analoge kameraer har sia 1960-tallet vært 35 mm-formatet, der negativet måler 24 × 36 mm. Dette har vært brukt både i speilreflekskameraer og i kompaktkameraer. Til spesielt bruk finnes mellomformatkameraer med filmformater fra 4,5 × 6 cm til 6 × 9 cm og storformatkameraer fra 9 × 12 cm og oppover.
Digitalteknologien har betydd en overgang til mindre bildeformater. Vanlige størrelser på bildebrikka er 23,7 × 15,6 mm for speilreflekskameraer og 5,8 × 4,3 mm for kompaktkameraer. Noen profesjonelle speilreflekskameraer har imidlertid brikke i fullformat (24 × 36 mm), og det finnes også mellomformat- og storformatkameraer med elektronisk bakstykke.
[rediger] Eksponering
- Utdypende artikkel: Eksponering
Hvor mye lys filmen eller bildebrikka eksponeres for, bestemmes ved valg av blenderåpning og lukkerhastighet. For øvrig bestemmes eksponeringa av lysfølsomheten i opptaksmediet. Mediets lysfølsomhet måles i ISO-verdier. For fotografisk film er følsomheten bestemt ved den måten filmens belegg av lysfølsomme korn er bygd opp. I digitalkameraer kan følsomheten - dvs. hvor mye signalene som går inn på brikka skal forsterkes - varieres fra bilde til bilde.
Mest brukt er film med middels følsomhet (ISO 200). I digitalkameraer kan følsomheten reguleres fra ISO 50 (lav) til 1600 (meget høy). Ved høye ISO-verdier øker risikoen for bildestøy. De fleste digitalkameraer er utstyrt med eksponeringsautomatikk som sørger for at den lysmengden som når bildebrikka er i samsvar med brikkas følsomhet. Det er vanligvis fire programmer for eksponeringskontroll:
- A (Aperture) - blenderprioritert automatikk: Brukeren stiller inn blenderåpning, kameraet beregner øvrige variabler.
- S (Shutter) eller T (Time) - lukkerprioritert automatikk: Brukeren velger lukkertid.
- P - programmert automatikk: Kameraet velger sjøl lukkertid og blenderåpning.
- M - manuell innstilling: Brukeren velger lukkertid og blenderåpning.
I tillegg kan kameraet ha forhåndsprogrammerte innstillinger for visse motiver og situasjoner, f.eks. sport, nærfotografering, kveldsbelysning, motlys osv. Kameraet gir mulighet for å over- eller undereksponere bildet i forhold til de innstillingene som automatikken har valgt. Slik eksponeringskompensasjon skjer vanligvis i trinn på 1/3 ev.
Et digitalkamera har et dynamisk omfang på mellom 8 og 9 eksponeringstrinn; det vil si at det kan gjengi et spenn i lysintensitet mellom de mørkeste og lyseste partiene i motivet tilsvarende 8-9 eksponeringsverdier. Dette ligger godt over det som kreves for et jevnt belyst motiv.
[rediger] Lysmåling
For at fotografen eller eksponeringsautomatikken skal kunne velge riktige innstillinger, er kameraet utstyrt med en innebygd lysmåler som måler intensiteten i det lyset som reflekteres av motivet. En kan velge mellom punktmåling, der lyset måles innafor en liten sirkel i motivet, sentrumsdominert lysmåling, der lyset måles innafor en større sirkel i sentrum av motivet, eller flerfelts lysmåling, der lyset måles på punkter fordelt over hele motivet.
Nyere kameraer gir mulighet for evaluerende lysmåling. Her blir en flerfelts lysmåling automatisk jamført med et større antall forhåndsprogrammerte motiver og belysninger, slik at riktig eksponering kan beregnes for det foreliggende motivet med den gitte belysninga.
