Panavia Tornado

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Panavia Tornado

En tysk Tornado IDS
Type	Multirolle kampfly
Produsent	Panavia Aircraft GmbH
Jomfrutur	14. august 1974
Introdusert	1979
Status	Aktiv tjeneste
Hovedbrukere	Royal Air Force Luftwaffe Aeronautica Militare Italiana RSAF
Antall produsert	992
Varianter	IDS: Jagerbomber ADV: Jagerfly ECR: Jagerbomber for Elektronisk krigføring

Panavia Tornado er en familie av tomotors jagerfly som ble utviklet i fellesskap av Storbritannia, Tyskland og Italia. Det finnes tre hovedtyper av Tornado; Tornado IDS (Interdicton/Strike) som er en jagerbomber, Tornado ADV (Air Defence Variant) til luftkamp og avskjæringsoppdrag, og Tornado ECR (Electronic Combat/Reconnaisance) til bruk i oppklaringsoppdrag og elektronisk krigføring.

Flyet ble utviklet og bygget av Panavia, som er et konsortium bestående av British Aerospace (daværende British Aircraft Corporation, tyske MBB, og italienske Alenia Aeronautica. Den første Tornado tok til vingene 14. august 1974 og var første gang involvert i krigshandlinger gjennom Storbritannia og Italias deltakelse i Gulfkrigen. Det internasjonale samarbeidet fortsatte etter at Tornado hadde blitt operativ med trenings- og evalueringsenhen Tri-National Tornado Training Establishment som var lokalisert ved RAF Cottesmore i England. Totalt ble det bygget 992 fly for de tre partnerlandene og Saudi Arabia. Flytypen er enda i operativ drift, men det jobbes med planer for å erstatte flytypen, primært med Eurofighter som har flere av de samme land involverte som i Panavia Tornado prosjektet.

[rediger] Utvikling

På 1960-tallet ble det foretatt en del forskning på vinger med variabel vinkel. Formålet med en slik vinge var å kombinere manøvreringsdyktigheten og cruiseeffektiviteten som kom av rette vinger med hastigheten til vinger bakovervendte vinger. Storbritannia og Frankrike startet et felles prosjekt kalt AFVG (Anglo French Variable Geometry) i 1965, men franskemennene trakk seg ut av dette i 1967. I 1968 gikk det mot slutten av livssyklusen til den aldrende F-104, og Tyskland, Nederland, Belgia, Italia og Canada gikk sammen i en arbeidsgruppe for å finne ut hvordan de best kunne erstatte denne. Resultatet av dette ble kalt MRA (Multi Role Aircraft), men ble senere omdøpt MRCA (Multi Role Combat Aircraft). Storbritannia ble med i gruppen i 1968, og et memorandum ble skissert mellom Storbritannia, Tyskland og Italia.

Samarbeidet var ment å resultere i en enseters erstatning for F-104G og et toseters angrepsfly for Storbritannia og Tyskland. Canada og Belgia trakk seg ut av samarbeidet i 1969. De fire gjenværende landene – Storbritannia, Tyskland, Italia og Nederland – opprettet 26. mars 1969 selskapet Panavia Aircraft GmbH, men Nederland trakk seg fra samarbeidet allerede i 1970. Storbritannia og Tyskland hadde hver en andel på 42,5 % med de gjenværende 15 % til Italia. England skulle produsere den forrerste delen av flyskroget i tillegg til halen, midten av flyskroget skulle produseres i Tysland, og vingene i Italia. Et separat multinasjonalt selskap, Turbo Union, ble opprettet i 1970, for å utvikle og bygge Turbo-Union RB199 jetmotoren for flyene. Eierskapet i dette selskapet var delt 40%/40%/20% mellom henholdsvis Rolls-Royce plc, MTU og FIAT.

Ved slutten av prosjektets spesifikasjonsfase hadde konseptet blitt redusert til to varianter; en enseters Panavia 100 som Tyskland først foretrakk, og en toseters Panavia 200 som RAF foretrakk og som også kom til å bli Tornado. På dette tidspunktet var flyet kun tiltekt en angrepsrolle som et lavtflygende angrepsfly. RAF så også et behov for et jagerfly og introduserte F2 varianten. Selv om dette konseptet hadde alvorlige mangler ble dette raskt rettet på gjennom introduksjonen av F3 varianten.

[rediger] Kronologi

Tornado GR4 fra RAF avfyrer flares.

1971
- September – Intention to Proceed (ITP) avtale signert av de tre landene. Utviklingen av Tornado fortsetter.
- 27. september – Første testkjøring av en RB199 jetmotor.
1974
- 14. august – Første flytur foretatt av protypen P01 fra Manching i Tysland.
- 30. oktober – Første flytur foretatt av prototypen P02 fra Warton i Storbritannia.
1975
- 5. desember – Første flytur foretatt av prototypen P05 fra Turin i Italia.
1976
- 29. juli – Kontrakt signert for produksjon av første leveranse.
1979
- 5. juni – Første Tornado IDS varianten ble levert til RAF.
- 6. juni – Første IDS levert til Luftwaffe.
- 9. august – Første ADV variant kommer av samlebåndet i Warton.
1981
- 29. januar – Tri-national Tornado Training Establishment (TTTE) ble offisielt åpnet ved RAF Cottesmore.
- 25. september – Den første IDS varianten ble levert til Italia.
1984
- Mai – Storbritannias forsvarsdepartement utlyser krav for det første oppgraderingsprosjektet for Tornado.
- 5. november – Første leveranse av Tornado F2 varianten.
1985
- 11. juli – Første flytur foretatt av en RAF oppklaringsvariant, GR1A.

[rediger] Varianter

[rediger] Interdictor/Strike (IDS)

Tornado IDS er i bruk hos Tysland, Italia, Storbritannia og Saudi Arabia. Det blir regnet som en av verdens mest avanserte angrepsfly og har stor våpenkapasitet, lang rekkevidde og blir regnet som vanskelig å skyte ned.

[rediger] Air Defense Variant (ADV)

Tornado ADV er i bruk hos Storbritannia (hvor det kalles F3) og Saudi Arabia. Dette er luftforsvarsvarianten hvis hovedformål er avskjæringsoppdrag. ADV regnes ikke lenger som et ledende defensivt jagerfly, og skal byttes ut i begge land med Eurofighter.

[rediger] Electronic Combat & Reconnaissance (ECR)

Denne varianten er i bruk hos Tysland og Italia. Dette er en variant av IDS igjen, med det hovedformål å jakte på og ødelegge radarstasjoner.

[rediger] Spesifikasjoner (Tornado IDS GR.4)

Tekniske data
Mannskap	2
Lengde	16,72 m
Vingespenn	13,91 m (ved 25° vinkel) og 8.60 m (ved 67° vinkel)
Høyde	5,95 m
Vingeareal	26,6 m²
Vekt (uten last)	13 890 kg
Vekt (maksimal takeoff)	28 000 kg
Motor	2 × Turbo-Union RB199-34R Mk 103 med etterbrenner. Motorkraften er 76.8 kN med og 43.8 kN uten ettrebrenner.
Ytelser
Maksimal hastighet	Mach 2.34 (2 417,6 km/t)
Rekkevidde, ikke stridsdyktig	3 890 km
Rekkevidde, strid	1 390 km
Marsjhøyde	15 240 m
Klatrefart	15 100 m/min
Bevæpning
Kanon	1 × Mauser BK-27 27 mm Kanon
Missiler	Luft-til-luft: 2 × AIM-9 Sidewinder eller 2 × ASRAAM Luft-til-bakke: AGM-45 Maverick, Wasp ASM eller BAe ALARM Anti-skip: Kormoran eller BAe Sea Eagle
Bomber	BL755, Paveway-serien, MW-1, JP233, diverse andre bomber, og også kjernevåpenet B61 atombombe
Raketter	LAU-51A eller LR-25