Oswald Spengler
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Oswald Arnold Gottfried Spengler (født 29. mai 1880, død 8. mai 1936) var en tysk historiefilosof og kulturhistoriker.
Hoveddelen i Spenglers teorier kan henledes til de utviklingsteorier som var vestens filosofiske arv etter Friedrich Hegel, og også i hvilken tradisjon Karl Marx, Herbert Spencer og Henri Bergson virket. Til forskjell fra disse tre, var han påvirket av Nietzsches teori om alle tings evige gjenkomst, enda de storhetene han studerte var historiske sivilisasjoner og ikke individer. Det historiesynet som Spengler beretter er nærmest mystisk, og er i grunnen et utslag av hans tro på den historiske utviklingens naturlige syklus; dette i motsats til den lineære tidsoppfatningen. Han var en foregangsmann for den tyske hegemoni, og var i ideologisk henseende konservativ revolusjonær.
Spengler er mest kjent for sitt verk Vesterlandets undergang (tysk Der Untergang des Abendlandes) i to bind (1918-1922). Han stiller de tyske dydene opp mot Englands individuelle konkurranse og Frankrikes egalitarisme. Denne preussiske ånd, fyldigere beskrevet i Preussentum und Sozialismus (1921), innebærer at den suverene makten innehas av en organisk helhet som individet oppgår i, en «kosmisk» total enhet som man henfaller til med hele sitt legeme. Denne den tyske nasjonens mytologiske sjel grunner seg ifølge Spengler i historiske tradisjoner og idémessige verden snarere enn i biologien som nasjonalsosialistene hevdet.
Han anså at historien var syklisk og forutspådde gjennom sin forskning i blant annet Romerrikets og Egypts utvikling den vestlige høykulturens fall. Det sykliske historieutviklingen framstilles metaforisk som årstidenes skiftninger, der våren er sivilisasjonens fødsel og vinteren dens død; metaforikken er også sentral for bevisføringen.
Spengler vender seg i sin sivilisasjonskritikk mot pengenes makt over det konkrete livet. Kampen for nasjonens sjel må, ifølge ham, derfor utkjempes mot et «indre England», det vil si finansinteressene og den liberalt demokratiske Weimarrepublikken. I sitt siste verk skriver han at sosialismen bare er de fattiges form av kapitalismen, og allerede i Vesterlandets undergang kritiserer han den frie pressen.
Ifølge Spenger er kampen for «det muliges kunst» gjennom «kosmiske enheter» som hverken er «borgerlige» eller «plebeiske» ingenting annet enn livets selve vesen. Dette høyere forenende mål innebærer plikt, gjerning og forsakelse. På samme måte er hans teorier et oppgjør med opplysningens lineære tids- og romoppfatning. Myten om det «faustiske» menneske som Spengler foreskriver finner han ikke bare i den germanske heltediktningen, men også i ulike kulturer, epoker og land - ikke minst i den indiske religionens Mahabarata, og hos de japanske samuraiene.
Herbert Tingsten snakker om Spenglers innflytelse på nasjonalsosialismen i Begrepet «sosialisme» i nasjonalsosialismen, og skriver at skillene er på den ene siden betydelige mellom denne og nazismen, og at visse ledere skarpt kritiserte visse av hans verker. På andre siden, skriver Tingsten, har Preussentum und Sozialismus vært «veiledende for mange av det tredje rikets teoretikere».
Spengler stemte først på nazistene, men tok senere tilbake sin stemme, og ble endelig antinazist. I hans siste verk, Jahre der Entscheidung, var bruddet totalt, og ledet til at han ble landsforvist av nazistene. Tross hans personlige opinion mot nazismen, har han fått rykte på seg gjennom at han med visse verk kom til å påvirke de tyske nazistenes tankeverden.
Spenglers tanker om samfunnet har blant annet influert den finske filosofen Georg Henrik von Wright.
Han har også påvirket Samuel P. Huntington (Kulturenes kamp) og Bassam Tibi (Sivilisasjonenes krig).
Den amerikanske politikeren Henry Kissinger har betegnet Spengler som sin læremester når det gjelder nasjoners skjebne.
[rediger] Bibliografi
- Der Untergang des Abendlandes (Vesterlandets undergang) (1918–22; 1–2)
- Preussentum und Sozialismus (1921)
- Der Mensch und die Technik (1931)
- Jahre der Entscheidung (1934)
