Marius Røhne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Marius Røhne (1883-1966) var en norsk landskapsarkitekt, bygartner i Oslo fra 1916 til 1948 og en ledende skikkelse i norsk parkpolitikk i sin tid.

Innhold 1 Utdannelse og yrkesliv frem til 1916 2 Bygartner i Oslo 1916-1948 3 Publikasjoner, verv, utmerkelser 4 Referanser 5 Litteratur

[rediger] Utdannelse og yrkesliv frem til 1916

Marius Røhne gikk planteskole i Larvik fra 1901 til 1903, var lærling i Aker fra 1903 til 1905, og elev ved Den Kongelige Have- og Gartnerlæreanstalt ved Rosenborg slott i Danmark 1905-1907. Fra 1907 til 1909 hadde han praksis hos Edvard Glæsels anleggsgartnerfirma i København.

I 1911 ble han hagebrukskandidat ved Norges landbrukshøgskole på Ås etter to års studium. Fra 1911 til 1913 var han konduktør ved I.P. Andersens firma i København og R. Hoemann i Düsseldorf.

Røhne etablerte landets første hagearkitektfirma i Kristiania i 1913. En stor oppgave var grøntanleggene ved Jubileumsutstillingen på Frogner (dagens Frognerparken) i 1914, som har sto for sammen med anleggsgartner I. O. Nickelsen. Anlegget vakte oppsikt, og var det første i landet i den formale hagestil fra denne perioden, som langt på vei fortrengte landskapsstilen.

Omkring 1916-1917 ledet han restaureringen av hagen ved Rød herregård ved Halden, og dette er den første kjente profesjonelle restaurering av hager i Norge.

Røhne ledet senere arbeidet med anlegg også i funksjonalistisk stil, men den formale stilen dominert av akser og symmetri var antakelig den som lå ham nærmest.

[rediger] Bygartner i Oslo 1916-1948

Marius Røhne ble i 1916, i en alder av 33 år, ansatt som den første bygartner og leder for det nyopprettede Parkvesenet i Oslo, en stilling han hadde til 1948. Han arbeidet langsiktig og effektivt og ble en kjent person i byen, blant annet gjennom aktiv bruk av pressen som skribent og intervjuobjekt. I perioden han var bygartner økte antallet anlegg Parkvesenet driftet fra 47 til 138, og arealet i de offentlige parkene i Oslo fra 418 til 1200 mål.

Røhne sto for en prioritering av parker i boligstrøkene foran representasjonsanlegget i byens sentrum, begrunnet i parkenes og vegetasjonens betydning som sosiale møteplasser, for trivsel og folkehelse. Parkpolitikken inneholdt lekeplasser med kommunalt tilsatte parktanter, forhager og gateplantninger, grøntanlegg ved kommunal boliger og et nett av parkårer, parker bundet sammen med grønne turveier. Idrettsanlegg spilte en viktig rolle i den nye politikken. Samarbeidet med reguleringssjef Harald Hals var ikke særlig tett, men de to påvirket hverandre, blant annet antar man at inspirasjon fra Røhne spilte en rolle for den sterke vekt på parker, parkårer og grøntanlegg i Hals’ byplan for Oslo fra 1929^[1].

Han hadde en ledende rolle i landskapsarkitektmiljøet i Norge, og hadde god kontakt med ledelsen ved parkvesenet i Stockholm.

[rediger] Publikasjoner, verv, utmerkelser

I 1917 skrev han arbeidsdokumentet Den grønne by, som så langt man vet ble brukt internt i etaten uten å ha blitt behandlet i politiske organer. I 1967 utga han boken Oslo kommunale parker og grønnanlegg 1810-1948, der han gir et vell av informasjon særlig om beslutningsprosessene ved etablering av byens parker og om parkpolitikken i sin periode som bygartner. Det finnes få tegninger fra hans hånd, restaureringsplan for Rød herregård er en av dem.

Røhne var medlem av Oslo bystyre for Venstre i flere perioder i 1920- og 1930-årene. Han var ridder av den svenske kongelige Vasaorden og fikk St. Hallvardsmedaljen i 1958.

[rediger] Referanser

1. ^ Fra Christiania til Stor-Oslo. Et forslag til generalplan for Oslo

[rediger] Litteratur

• Marius Røhne: Oslo kommunale parker og grønnanlegg 1810-1948. Oslo, Myhres papirindustri, 1967
• Inger Aline (Linken) Apall-Olsen: Norsk hagekunst under funksjonalismen. Ideologisk bakgrunn og estetisk praksis i hager og parker. Universitet i Oslo, 2007. Hovedoppgave i kunsthistorie. 104 sider.
• Magne Bruun: Norske hager gjennom tusen år. Oslo, Andresen & Butenschøn, 2007. 383 sider.