Leonhard Seppälä
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Leonhard Seppälä (født 14. september 1877, død 1967) var en norskfødt hundekjører (musher) og gullgraver i Alaska.
Han ble berømt etter sin innsats i serumløpet i 1925, hvor en stafett av hundekjørere fraktet serum til byen Nome i Alaska for å bekjempe en difteri-epidemi. Seppälä hadde imidlertid allerede skapt seg et navn innenfor hundeløp, ved å vinne alle konkurranser samtidig som han behandlet hundene sine usedvanlig humant.
Seppälä blir av mange ansett som tidenes dyktigste hundekjører. Han bidro sterkt til at hunderasen sibirsk husky ble populære som trekkhunder. En variant av denne kalles den dag i dag for Seppälä husky.
Innhold |
[rediger] Historie
Leonhard Seppälä ble født på Skibotn i Storfjord og var av kvensk avstamning. Da han var to år gammel, flyttet familien til Skjervøy, der faren livnærte seg som smed og fisker. Han var den eldste i søskenflokken, og måtte tidlig hjelpe til med arbeid hjemme. Tolv år gammel ble han med til Finnmark på fiske, noe som fortsatte hver vinter fram til 1897.
20 år gammel flyttet han til Kristiania (Oslo), hvor han arbeidet noen måneder på Akers mekaniske verksted og senere hos C. F. Andersens smie, hvor han ble svenn. I Kristiania fant han seg en kjæreste som han planla å gifte seg med, men som døde.
Han reiste da tilbake til Skjervøy for å arbeide i farens smie.
I 1899 leste han om gullet de hadde funnet i Klondyke. Jafet Lindberg kom tilbake fra Nome med lommene fulle av gull, og sa seg villig til å låne Seppälä penger til billetten på betingelse av at han skulle jobbe for Lindberg. Seppälä slo til, og satte seg på båten til USA i 1900.
[rediger] Hundene
På en skjerpeekspedisjon, på jakt etter nye gullfelter, møtte Seppälä trekkhunder for første gang. Han ble raskt fascinert av hundekjøring, og skaffet seg egne hunder i løpet av kort tid.
I 1913 overtok han et spann importerte Tsjuktsji-sledehunder, en hunderase som senere har blitt kjent som sibirsk husky og (en variant) Seppälä husky. Disse hundene som tilhørte Lindbergs gruveselskap Pioneer Mining Co. skulle trekke Roald Amundsen til Nordpolen, men turen ble avlyst på grunn av at Første verdenskrig var i ferd med å bryte ut, og Seppälä fikk hundene.
De første Tsjuktsji-hundene hadde blitt importert fra Sibir til Alaska i 1908 for å delta i All Alaska Sweepstakes (et 657 kilometer langt løp fra Nome til Candle og tilbake) i 1909. I 1910 tok et sibirsk lag førsteplassen på rekordtid.
Til å begynne med ble hundene nedsettende kalt «sibirske rotter» av hundekjørerne i Alaska, på grunn av sin beskjedne størrelse i forhold til de lokale sledehundene, men hundenes utmerkede temperament og utholdenhet gjorde dem raskt populære for transport, postkjøring og løp i Alaska.
Seppälä deltok i sitt første All Alaska Sweepstakes i 1914; laget hans var uerfarent og han var nødt til å trekke seg midt i løpet. Men i 1915, 1916 og 1917 vant han og hans sibirske lag løpet. Dette dannet grunnlaget for en berømmelse for Seppälä som fortsatte inn i 1920- og 1930-tallet. Hundekjøring var også demonstrasjonsgren ved Vinterlekene i Lake Placid i 1932.
[rediger] Serumløpet
- Hovedartikkel: Serumløpet til Nome
Da difteri brøt ut i Nome i januar 1925, med temperaturer ned i 45 minusgrader og vindstyrker på over 35 m/s, kunne ikke datidens primitive flyteknologi gjøre noe for å levere den nødvendige medisinen. I stedet ble serumet fraktet med tog fra Anchorage til Nenana, og videre i stafett med hundekjørere de siste 1085 kilometrene. Etter bare fem og en halv dag fullførte Gunnar Kaasen siste etappe, og kom fram til Nome med lederhunden «Balto» først i spannet.
Kaasen og «Balto» tok størstedelen av mediaoppmerksomheten, og i oppstyret etterpå ble en statue av «Balto» reist i Central Park i New York. Imidlertid hadde Leonhard Seppäläs lag reist 547 km ut fra Nome og tilbake, gjennom de mest forræderiske områdene av Alaskas villmark, blant annet over den livsfarlige isen på Norton-sundet, og fraktet serumet mer enn 145 km langs staffettruten. (Seppäläs lederhund var den berømte løpsvinneren «Togo».) Til sammenligning hadde de fleste andre kjørerne i serumløpet kjørt 50-80 km.
Både Kaasen og Seppälä brukte sibirske huskyer. Serumløpet til Nome, kjent som «The Great Race of Mercy» eller «Kappløpet med døden», blir årlig minnet med Iditarodløpet.
[rediger] Etter det store løpet
Etter Serumløpet turnerte Seppälä og rundt 40 av hundene hans det nordamerikanske kontinentet, og i 1927 kjørte Seppälä løp i New England, hvor han raskt la de lokale konkurrentene og deres større, tregere hunder bak seg. Den store entusiansmen for sledehundløp som fantes i den regionen, gjorde det mulig for Seppälä og hans parter Elizabeth Ricker å etablere en sibirsk kennel i Poland Spring, Maine. Dette var begynnelsen på den sibirske huskyens utbredelse.
Seppälä fortsatte å jobbe for gruvekompaniet, og i 1928 flyttet han til nærheten av Fairbanks, Alaska. I 1946, etter at han hadde trukket seg tilbake, flyttet han og hans kone Constance til Seattle, Washington, hvor han bodde til sin død i en alder av 90 år.
I dag er Seppälä regnet som den sibirske huskyens far, og rasen ble akseptert som en registrert rase av American Kennel Club i 1930.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- (no) Elizabeth Nansen; Seppala, hundekjøreren. Norsk utgave ved Kaare Nansen, Gyldendal norsk forlag, Oslo, 1932. 247 sider.
