Lakota

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Lakota (også kjent som Sioux, Teton eller Titonwon) er et amerikansk urfolk som opprinnelig kom fra de sentrale østlige delene av Nord-Amerika. Lakota er nært beslektet med det vestlige Dakota-folket i Minnesota. De levde av fiske, jakt og landbruk. Først i midten av det 17. århundre kom de i kontakt med kolonister fra Europa og andre oppdagelsesreisende. Lakota er en av en gruppe på syv stammer – den Store Siouxnasjonen. De snakker lakota, som er en av de tre hoveddialektene innen Sioux-språket. Lakota-stammen er den vestligste av de tre hovedstammene som utgjør Sioux-folket. De bor i Nord- og Sør-Dakota. Fra rundt 20 000 Lakota i midten av det 18. århundre har de vokst til omtrent 70 000 i begynnelsen av det 21. århundre. Av disse bruker omtrent 20 500 fremdeles Lakotaenes språk.

Innhold 1 Historie 1.1 Det 17. og 18. århundre 1.2 Det 19. århundre 1.3 20. og 21. århundre 2 Etnonymer 3 Lakota-stammer 4 Reservat 5 Eksterne lenker 6 Bibliografi

[rediger] Historie

[rediger] Det 17. og 18. århundre

Rundt 1650 ble lakotaene fordrevet fra der de holdt til av Chippewastammen som hadde kjøpt geværer av franskmennene. Dermed ble Lakota tvunget til å ta opp et nomadeliv i de nordre delene av Nebraska, Minnesota, Wyoming, Nord- og Sør-Dakota og Manitoba. Da europeerne introduserte hesten, ble stammene kjent som et præriefolk. De jaktet på bison, og fikk det meste av det de trengte fra den, slik som mat, klær og skinn til tipis. Jernbanens inntog, og de hvites ønske om å utrydde bisonen fra prærien ga dem store problemer. Det var flere grunner til å utrydde bisonen, på den ene siden å beskytte jernbanesporene mot dens ødeleggelser, og på den andre siden å ødelegge indianernes økonomi slik at de kom til å bli helt avhengige av de hvite, og dermed ikke skulle kunne protestere når de måtte flytte til reservater.

Etter 1720 delte de Seven Council Fires Lakotastammen i to: Saone som flyttet til området ved Lake Traverse på grensen mellom Sør-Dakota, Nord-Dakota og Minnesota, og Oglala-Brulé som bodde i James River Valley. Rundt tretti år senere flyttet Saone'ne til østbredden av Missourielven, og rundt 1760 fulgte Oglala og Brulé (Sicangu) etter.

Arikara-, Mandan- og Hidatsa-landsbyene var store og hadde mye makt, og de hadde lenge hindret Lakota-stammene i å krysse elven. Da kopper og andre sykdommer nesten utryddet disse stammene, kunne Lakota krysse elven og flytte til de tørrere præriene i området som kalles High Plains. Saone-stammen bestod av gode ryttere og spredte seg snart over større deler av området. I 1765 oppdaget en Saone-ekspedisjon ledet av høvding Standing Bear en fjellkjede i Nord-Dakota, Black Hills, som de døpte Paha Sapa. Etter koppeepidemien som utraderte 3/4 av befolkningen i Missouri Valley fulgte Oglala og Brulé i 1775 etter Saone over elven. I 1776 slo de Cheyenne-stammen slik som den tidligere hadde slått Kiowa-stammen og tok dermed kontrollen over landet som kom til å bli sentrum i deres univers.

[rediger] Det 19. århundre

Den første kontakten mellom Lakota og Amerikas forente Stater fant sted under Lewis og Clarks ekspedisjon i 1804–06. Kontakten som i begynnelsen var vennskapelig, ble senere fiendtlig etter hvert som flere nybyggere krysset Lakotaenes land. 3. september 1855 hevnet 700 soldater under general William S. Harneys befal Grattan-massakren ved å angripe en Lakotalandsby i Nebraska. Rundt hundre menn, kvinner og barn ble drept i angrepet. Flere kriger fulgte, og i 1862–64 da flyktninger fra Sioux-opprøret i Minnesota flyktet til allierte i Montana og Dakota ble de fulgt av krigshandlinger.

I 1862 bodde de fleste Lakota-indianerne i reservater, resten flyttet dit da gull ble funnet i Black Hills. For Lakota var dette et hellig sted, de regnet dette som verdens midtpunkt. Indianerne hadde siden begynnelsen av det 19. århundre protestert mot gruvevirksomhet i området. I 1868 ble Fort Laramie-avtalen underskrevet av den amerikanske regjeringen, i henhold til denne skal ingen andre enn indianerene bo i fjellkjeden. Samme år ble avlingene svært dårlige, vinteren var streng og statens bidrag kom for sent. Lokale tjenestemenn nektet å hjelpe indianerne, det eneste budskapet Lakotaene fikk var at de kunne spise gress om de ville. Dette resulterte i et opprør der 450 hvite kolonister ble drept. Opprøret sluttet først da hæren grep inn. Totalt 323 krigere ble dømt til døden ved hengning. 285 ble benådet av president Abraham Lincoln.

Fire år senere ble det offentlig kjent at man hadde funnet gull i Black Hills, og gullfeberen slo til. Gullgraverne som kom fikk hjelp av hæren til å ta seg til rette, selv om området i følge avtalen fra Fort Laramie var indianernes eiendom. Dette resulterte i en krig som kom til å hete Black Hills War (1876–77).

Sammen med Arapaho og Cheyenne slo Lakota det 7. amerikanske kavalleriregimentet i 1876 under slaget ved Greasy Grass, også kjent som slaget ved Little Bighorn. Under dette slaget ble 258 soldater drept og mer enn halvparten av regimentet skadet. Det som i første omgang så ut til å være en stor seier for indianerne, ville komme til å stå dem dyrt. De ble overvunnet av en forsterket amerikansk armé i en serie slag, og tvunget tilbake til reservatene ved at bøffeljakt ble forhindret og at mathjelp fra regjeringen kun ble utlevert til de indianerne som var definert som vennligsinnede.

I 1877 måtte Lakotaene undertegne en avtale som overdro eiendomsretten til Black Hills til den amerikanske regjeringen. Dette gjorde ikke slutt på krigen og urolighetene, disse sluttet først i 1890 da høvding Sitting Bull ble drept ved Standing Rock den 15. desember og i Massakren ved Wounded Knee som fant sted 29. desember. Bakgrunnen for den siste massakren var at en Lakota-gruppe hadde sluttet seg til en ny religion, som blant annet forkynte at de kunne få de hvite til å forsvinne og bøffelen til å komme tilbake, ved å danse en spesiell dans. Denne religionen hadde også sterke kristne elementer. Likevel oppfattet den amerikanske regjeringen dette som en trussel og en tropp soldater ble sendt til Wounded Knee. 28. desember ble det holdt en folketelling, 120 menn og 230 kvinner og barn befant seg da i landsbyen. Soldatene samlet inn indianernes våpen og ga dem telt, mat og ba dem komme sammen på et bestemt sted neste morgen. Lakota-folket var i mindretall og hadde overgitt seg betingelsesløst. Soldatene gjennomsøkte leiren og menneskene etter våpen en gang til, og det viste seg at en av mennene hadde et skytevåpen. Nøyaktig hva som deretter skjedde er ikke sikkert, men soldatene mente de ble beskutt og besvarte ilden. Da skytingen stoppet hadde 153 indianere og 25 soldater mistet livet. De fleste av soldatene ble drept ved uhell drept av sine egne. Rundt 150 indianere forsvant, antagelig flyktet de inn i fjellene der de frøs ihjel under den strenge vinteren. 50 Lakota fikk legehjelp i Pine Ridge-reservatet.

I 1973 okkuperte Lakota-indianere i 71 dager et område ved Wounded Knee, der massemordet hadde funnet sted. Indinanerne var dårlig utstyrt, og det var hyppig skyting mellom indianerne på den ene siden og i hovedsak FBI på den andre siden. Okkupasjonen ble endelig avsluttet da FBI lovet indianerne fritt leide. Resultatet var to drepte, 12 såret og 1 200 arrestert.

[rediger] 20. og 21. århundre

Idag bor de fleste Lakota i et av fem reservater i den vestlige delen av Sør-Dakota. Upper Sicangu eller Brulé bor i Rosebud, Pine Ridge er Olala's hjem, i Lower Brulé bor Lower Sicangu, i Cheyenne River bor flere av de syv Lakota-gruppene – blant annet Sihasapa og Hunkpapa, og til slutt Standing Rock, som også er hjem for flere ulike grupper. Dette er ikke det eneste stedet Lakota har slått seg ned, de bor også i det nordlige Fort Peck reservatet i Montana, Fort Berthold-reservatet nord-vest i Nord-Dakota, og dessuten i flere mindre reservat i Saskatchewan og Manitoba. Under krigen om Black Hills flyktet forfedrene deres til «Grandmother's Land» (Canada) (på norsk: bestemors land). Mange Lakota bor nå i byer i Black Hills-området som for eksempel Rapid City og Metro Denver.

[rediger] Etnonymer

Lakota stammer fra ordet lak^hóta "følelse av ømhet, vennlig, forbundet, alliert". De tidlige franske skriftene skiller ikke ut Teton, men plasserer dem i en gruppe som kalles "Sioux fra vest" sammen med andre Santee- og Yankton-grupper. De ble også for eksempel navngitt etter hvor de levde, eller hvilken vindretning man måtte reise for møte dem. Eksempler på dette er Scioux of the West, West Schious, Sioux des prairies, Sioux occidentaux, Sioux of the Meadows, Nadooessis of the Plains, Prairie Indians, Sioux of the Plain, Maskoutens-Nadouessians, Mascouteins Nadouessi, og Sioux nomades.

Navnene Teton og Tintowan stammer fra Lakota-navnet t^hít^hųwą (betydningen av dette er ikke kjent). Dette var navnet andre Sioux-grupper, utenfor Lakota ga til Lakota-gruppene. Andre variasjoner er for eksempel: Ti tanka, Tintonyanyan, Titon, Thinthonha, Tinthonha, Tentouha, Tintonwans, Tindaw, Tinthow, Atintons, Anthontans, Atentons, Atintans, Atrutons, Titoba, Tetongues, Teton Sioux, Teeton osv.

Fremdeles har mange stammer fortsatt å kalle seg selv Sioux, navnet alle Dakota/Lakota/Nakota-folkene i det 19. og 20. århundre fikk av den amerikanske regjeringen. Noen stammer har tatt tilbake de tradisjonelle navnene, formelt eller uformelt: Rosebud Sioux Tribe er også kjent som Sicangu Oyate (Brulé Nation), og Oglala bruker ofte navnet Oglala Lakota Oyate, isteden for det engelske "Oglala Sioux Tribe" (OST). På engelsk finnes en alternativ stavemåte for Oglala, Ogallala, men denne blir ansett for å være feil. Familiegruppene innen Lakota har egne navn.

[rediger] Lakota-stammer

Lakota er fra gammelt av inndelt i 7 "stammer", som igjen er underfordelt i flere familiegrupper:

1. Brulé
2. Oglala
3. Sans Arcs
4. Hunkpapa
5. Miniconjou
6. Blackfoot
7. Two Kettles

Kjente Lakota er blant annet Tatanka Iyotake (Sitting Bull) fra Hunkpapa, Tasunka witko (Crazy Horse) fra Minneconjou, Makhpyia-luta (Red Cloud), Hehaka Sapa (Black Elk) og Billy Mills fra Oglala.

[rediger] Reservat

Commons: Lakota – bilder, video eller lyd

I dag bor halvparten av alle registrerte Sioux i et reservat.

Lakota-reservat som er anerkjent av den Amerikanske staten er:

• Oglala (Pine Ridge Indian Reservation)
• Brulé (Rosebud Indian Reservation)
• Hunkpapa (Standing Rock/Cheyenne River)
• Miniconjou (Cheyenne River)
• Sans Arc (Cheyenne River)
• Two-Kettle (Cheyenne River)
• Santee
• Yanktonai (Yankton)
• Flandreau
• Sisseton-Wahpehton
• Lower Sioux
• Upper Sioux
• Shakopee
• Prairie Island

[rediger] Eksterne lenker

• Teton Sioux (en) (Edward S. Curtis's The North American Indian)
• Lakota Language Consortium, resurser for språket (en)
• Lakota Winter Counts (en) Smithsonians online-"utstilling" av hvordan folkets historie ble registrert av dem selv

[rediger] Bibliografi

• Christafferson, Dennis M. (2001). Sioux, 1930-2000. In R. J. DeMallie (Ed.), Handbook of North American Indians: Plains (Vol. 13, Part 2, pp. 821-839). W. C. Sturtevant (Gen. Ed.). Washington, D.C.: Smithsonian Institution. ISBN 0-16-050400-7.
• DeMallie, Raymond J. (2001a). Sioux until 1850. In R. J. DeMallie (Ed.), Handbook of North American Indians: Plains (Vol. 13, Part 2, pp. 718-760). W. C. Sturtevant (Gen. Ed.). Washington, D.C.: Smithsonian Institution. ISBN 0-16-050400-7.
• DeMallie, Raymond J. (2001b). Teton. In R. J. DeMallie (Ed.), Handbook of North American Indians: Plains (Vol. 13, Part 2, pp. 794-820). W. C. Sturtevant (Gen. Ed.). Washington, D.C.: Smithsonian Institution. ISBN 0-16-050400-7.
• Hein, David (Advent 2002). "Episcopalianism among the Lakota / Dakota Indians of South Dakota." The Historiographer, vol. 40, pp. 14-16. [The Historiographer is a publication of the Historical Society of the Episcopal Church and the National Episcopal Historians and Archivists.]
• Hein, David (1997). "Christianity and Traditional Lakota / Dakota Spirituality: A Jamesian Interpretation." The McNeese Review, vol. 35, pp. 128-38.
• Parks, Douglas R.; & Rankin, Robert L. (2001). The Siouan languages. In R. J. DeMallie (Ed.), Handbook of North American Indians: Plains (Vol. 13, Part 1, pp. 94-114). W. C. Sturtevant (Gen. Ed.). Washington, D.C.: Smithsonian Institution. ISBN 0-16-050400-7.