John X. Merriman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

John Xavier Merriman (1841–1926) var den siste statsminister i Kappkolonien før Unionen Sør-Afrika ble opprettet i 1910.

Han ble født i Street i Somerset i England. Hans foreldre var Nathaniel James Merriman og Julia Potter. Han emigrerte til Kappkolonien med sine foreldre i 1849 da han var åtte år gammel. Han utdannet seg ved Diocesan College i Rondebosch i Cape Town og senere ved Radley College i England.

Han startet i politikken i 1869 etter først å ha vært landbruker og oppmåler. Han representerte først distriktet Namaqualand, så Wodehouse og til slutt Victoria West. Etter at Kappkolonien fikk en ansvarlig regjering i 1872, tjente han i regjeringen til dens første statsminister, John Molteno, fra 1875 til 1878, så i Scanlen–regjeringen fra 1881 til 1884. Han var finansminister under Cecil Rhodes fra 1890 til 1893. Han gjorde slutt på sin tilknytning til Rhodes etter Jameson-raidet i desember 1895.

Deretter ble han motstander av gruveinteressene og britisk imperialisme i det sørlige Afrika. Dette gav ham sympatien og samarbeidet til Afrikander Bond ledet av Jan Hendrik Hofmeyr. Han var medlem av Kappkommisjonen som hadde ansvaret for etterforskningen av Jameson–raidet og var ansvarlig for å skrive rapporten om det. Han tjente igjen som finansminister i Kapp i regjeringen til William Philip Schreiner fra 1898 til 1900. Han forsøkte, men mislyktes i, å forhindre andre boerkrig.

Hans South African Party sammen med Afrikander Bond vant kontrollen over forsamlingen i 1908, og han fungerte som statsminister av Kappkolonien fra 1908 frem til opprettelsen av Unionen Sør–Afrika den 31. mai 1910.

Han var en ledende personlighet i nasjonalkonvensjonen som førte til at unionen ble opprettet. Det ble antatt at han kunne bli den første statsministeren i den nye unionen. Herbert Gladstone, den første generalguvernøren, ba derimot den afrikandiske statsmannen Louis Botha om å danne regjering. Merriman takket nei til en post i den først unionsregjeringen.

Han fortsatte å tjene i Sør-Afrikas parlament hvor han først representerte valgkretsen Victoria West og senere Stellenbosch. Han var i jevnlig korrespondanse med Jan Smuts som konstant advarte ham om mulighetene for opprør og borgerkrig med afrikanderseksjonen i den hvite befolkningen som protesterte mot sørafrikansk samarbeid med Storbritannia mot Tyskland i første verdenskrig, særlig mot den sørafrikanske invasjonen av Tysk Sørvest–Afrika, nå Namibia. Han var en av få medlemmer av parlamentet som motsatte seg loven om de innfødtes land, en lovgivning som ble introdusert i 1913 som drastisk begrenset afrikansk eierskap av landområder.

Han døde, 85 år gammel, i Stellenbosch i Sør–Afrika i 1926.