William Philip Schreiner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

William Philip Schreiner (30. august 1857 Wittebergen, Eastern Cape–28. juni 1919, London) var statsminister i Kappkolonien under andre boerkrig (1899–1902).

Han var født på Wittebergen misjonsstasjon nær Herschel og var det tiende barnet til misjonærene Gottlob Schreiner og Rebecca Lyndall. Han var yngre bror av Olive Schreiner. Schreiner ble utdannet i Bedford, South African College i Cape Town, University of the Cape of Good Hope, Universitetet i London og Downing College i Cambridge. Han var utdannet jurist.

Han returnerte til Cape Town i 1882 som høyesterettsadvokat og etablerte en blomstrende juridisk praksis.

Han ble parlamentarisk rådgiver i 1885 og fungerte som juridisk rådgiver for guvernøren og høykommisæren i 1887. Hans kontakter i parlamentet gav ham en åpning til sørafrikansk politisk liv og utvidet hans interesser i politiske saker. Han gikk inn i politikken i 1893 som medlem av parlamentet for Kimberley og ble statsadvokat i Rhodes–regjeringen i 1893, en regjering støttet av Jan Hendrik Hofmeyr og Afrikander Bond frem til Jameson-raidet da Rhodes imperialistiske ambisjoner ble tydelige som førte til at Schreiner og resten av regjeringen trakk seg i januar 1896. Han ble valgt som representant for Malmesbury i 1898 og ble senere samme år statsminister i en regjering som inkluderte John X. Merriman og Jacobus Wilhelmus Sauer.

Som statsminister foretrakk han forhandlinger fremfor fiendtligheter i motsetning til guvernør og høykommisær Alfred Milner som aktivt søkte krig. Hans standpunkt førte til at han ble tvunget til å trekke seg både som statsminister og fra parlamentet i juni 1900. Han klarte ikke å bli valgt i valget i 1904, men returnerte i 1908 som medlem fra Queenstown som en radikalt endret politiker. Han stod nå for en liberal bantu–politikk som hadde startet i 1899 med et besøk til Transkei og den afrikanske lederen Tengo Jabavu. Schreiners filosofi talte for integrering og like rettigheter for alle siviliserte menn. Hans nidkjærhet til dette idealet fikk sitt uttrykk i at han trakk seg fra nasjonalkonvensjonen for å representere Dinuzulu som var stilt for en spesialdomstol satt sammen av regjeringen i Natal for hans påståtte forræderiske deltagelse i opprøret i 1906.

Schreiner følte at Unionsregjeringen og parlamentet ikke kunne opprettholde den liberale bantupolitikken i Kapp. Han dro til England for å gjøre motstand mot Sør–Afrika–vedtaket gjennom Storbritannias parlament. Med opprettelsen av unionen, ble han en av de første senatorene som ble nominert til å ta seg av de svartes interesser.

Han var på ferie i England ved utbruddet av første verdenskrig og ble bedt av Louis Botha å fylle embetet som høykommisær for Sør–Afrika i London. Han døde mens han hadde denne jobben den 28. juni 1919, dagen da Versailles-traktaten ble signert.

Schreiner giftet seg i 1884 med Frances Hester Reitz, søster av president FW Reitz. De hadde to sønner og to døtre.