Hoppbakke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En hoppbakke er et anlegg for skihopping. Hoppbakker finnes i alle størrelser fra små bakker med hopp bygd opp av snø, til store skiflygingsbakker. Verdens største hoppbakke er skiflygingsbakken i Planica i Slovenia, der verdens lengste skihopp på 239 meter er gjort av Bjørn Einar Romøren. Verdens mest kjente og eldste hoppanlegg som fremdeles er i bruk er Holmenkollbakken i Oslo, som ble tatt i bruk i 1892.
Innhold |
[rediger] Teknisk utforming
En hoppbakke består av ovarenn, hopp, unnarenn, kul, overgang og slette. I tillegg brukes punkter i bakken som konstruksjonspunkt (K-punkt), bakkestørrelse og fallgrense.
- Ovarennet (overrennet) kan være naturlig i terrenget, men er ofte bygd opp i et stillas (tårn) av tre, stål, betong eller snø.
- Hoppet er også bygd opp av tre, betong eller snø. Høyden på hoppet varierer med størrelsen på hoppbakken.
- Den delen av bakken som er fra hoppet og ned kalles unnarenn (underrenn). Det omfatter kulen, det jevnt hellende partiet, overgangen og sletta.
- Kulen er den øvre delen av bakken nedenfor hoppet. Ved roten av hoppet er det omtrent flatt, og bakken har økende fall utover fra hoppet. Dette gir denne delen av bakken form som en kul.
- Konstruksjonspunktet, eller K-punktet (også kalt kalkulasjonspunktet eller det kritiske punkt), som egentlig er en linje på tvers av bakken, er starten av overgangen. Det er det bratteste stedet i bakken. Dersom bakken har et bratteste parti over en gitt lengde, er konstruksjonspunktet det nederste, bratteste stedet. Lengste lovlige hopplengde, uten at omgangen blir kansellert og farten blir satt ned, settes normalt i forhold til konstruksjonspunktet, f.eks. 10 % over. Dette kalles jurylengden.
- Etter innføringen av V-stil og endret profil på hoppbakkene, har K-punktet i mindre grad enn før vært en pålitelig målestokk på størrelsen på hoppbakker. De siste årene har FIS derfor også brukt bakkestørrelse (Hill Size, forkortet HS) som et mål på størrelsen på hoppbakker. Bakkestørrelsen er en linje på tvers av bakken på det punktet i unnarennet der tangenten til landeradiusen er 32°. Bakkestørrelsen kan sammenlignes med jurylengden, men er ofte litt mindre. Poengberegningen gjøres imidlertid fremdeles ut fra konstruksjonspunktet i bakken.
- Overgangen er området der bakken flater ut, fra bratt helling til den flate sletta. Fordi bakken heller mindre og mindre i overgangen, blir det vanskeligere og vanskeligere for en hopper å holde seg oppreist jo lenger ned i overgangen han eller hun lander.
- Sletta er den nederste delen i bakken, som tradisjonelt er helt flat. Dette er området der skihopperen bremser og stopper. I flere moderne hoppbakker går imidlertid sletta over i en oppoverbakke, som gjør det lettere for hopperen å bremse, og som sparer plass i bakken, i forhold til ei helt flat slette.
- Fallgrensen ble innført på 1980-tallet etter at flere hoppere hadde falt et godt stykke etter landing, etter at de tilsynelatende hadde hatt god kontroll under selve landingen. Dermed oppsto det usikkerhet om det skulle dømmes fall eller stående hopp. Etter innføringen av fallgrense, dømmes det stående hopp dersom hopperen ikke faller eller tar i bakken med hendene eller rumpa før han når fallgrensen.
[rediger] Bakketyper
Hoppbakker inndeles i klasser etter størrelsen på bakkene, regnet etter bakkestørrelsen (HS):
- Liten bakke (HS 20-49 meter)
- Mellombakke (HS 50-84 meter)
- Normalbakke (HS 85-109 meter)
- Stor bakke (HS 110-184 meter)
- Skiflygingsbakke (HS over 184 meter)
Små og mellomstore bakker brukes hovedsakelig til trening og av aldersbestemte klasser. I NM senior, VM og OL konkurreres det i normalbakke og stor bakke. I verdenscupen brukes for det meste storbakker, men enkelte renn går også i skiflygingsbakker, og en sjelden gang i normalbakker. I kontinentalcupen for kvinner brukes for det meste normalbakker. I verdenscupen i kombinert brukes tradisjonelt normalbakker, men de siste årene har også kombinert brukt storbakker i større og større grad.
Storbakker finnes i mange land i Europa, pluss USA, Canada, Japan, Sør-Korea, Kasakhstan og Georgia. En storbakke er under bygging i Harbin i Kina til bruk under Vinteruniversiaden i 2009, og det planlegges å bygge et hoppanlegg med stor bakke i Erzurum i Tyrkia til Vinteruniversiaden i 2011. Tyskland er det landet i verden som har flest moderne storbakker. Normalbakker finnes i enda flere land, blant annet Estland (åpnet januar 2008), Bulgaria og Spania. Mange land med mindre tradisjoner for skihopping har også enkelte mindre hoppbakker.
Verdens største storbakke (ikke skiflygingsbakke) som er sertifisert av FIS og i bruk årlig er Mühlenkopfbakken i Willingen i Tyskland. Bakken har K-punkt 130 meter og bakkestørrelse 145 meter. Bakkerekorden er 152 meter, satt av Janne Ahonen (Finland) i verdenscupen 9. januar 2005. Dette hoppet var sannsynligvis enda lengre (ca. 154 meter), men videomålingen i bakken gikk bare til 152 meter, og det ble dermed den offisielle lengden. (Kilde: Tysk Wikipedia: Mühlenkopfschanze.)
Russlands største hoppbakke, Kastak i Krasnojarsk, har K-punkt 132 meter og bakkerekord 154 meter, satt av V. Sakharov i 1985. Denne bakken er imidlertid ikke sertifisert av FIS, og er sannsynligvis foreldet i forhold til dagens standard.
[rediger] Skiflygingsbakker
Det finnes fem skiflygingsbakker i verden som er godkjent av FIS og som kan brukes til verdenscup eller VM i skiflyging. Alle disse bakkene har K-punkt 185 meter.
- Letalnica i Planica (Slovenia), bakkestørrelse 215 meter, verdensrekord 239 meter.
- Heini Klopfer-bakken i Oberstdorf (Tyskland), bakkestørrelse 213 meter, bakkerekord 223 meter.
- Vikersundbakken, Vikersund (Norge), bakkestørrelse 207 meter, bakkerekord 219 meter.
- Čerťák, Harrachov (Tsjekkia), bakkestørrelse 205 meter, bakkerekord 214,5 meter.
- Kulm, Bad Mitterndorf (Østerrike), bakkestørrelse 200 meter, bakkerekord 214 meter.
I tillegg finnes en bakke i Copper Peak, Ironwood i USA med K-punkt 145 meter og bakkerekord 158 meter. Denne bakken er imidlertid ikke i bruk, og bakkeprofilen er foreldet, så bakken er ikke lenger godkjent av FIS. Siste konkurranse i bakken var i 1994, og eneste verdenscuprenn var i 1981.
[rediger] Historisk utvikling
I takt med utviklingen av skihopping som idrett, har størrelsen på hoppbakkene økt. Den første offisielle lengstenoteringen var på 9,5 meter, satt av Olaf Rye i Vardebakken i Eidsberg i 1808. I 1900 satte Olaf Tandberg verdensrekord med 35,5 meter i Solbergbakken i Bærum. Østerrikeren Sepp Bradl var den første som hoppet over 100 meter, da han hoppet 101 meter i Planica i Slovenia 15. mars 1936.
De første hoppbakkene hadde naturlig tilløp, med et enkelt oppbygd hopp og enkelt preparert unnarenn. Da størrelsen på bakkene økte, begynte man å bygge tilløp (ovarenn) i tre. I større bakker ble ovarenn i tre i sin tur erstattet av konstruksjoner i stål eller betong. Også for unnarenn har det vært utvikling. Mange steder har sletta blitt gravd ned i terrenget, og i mange bakker har også kulen blitt bygd opp over terrenget rundt bakken. Et eksempel på dette er Holmenkollbakken i Oslo.
Samtidig med jakten på nye verdensrekorder i skihopping, har også størrelsen på bakker i VM, OL, verdenscup og nasjonale konkurranser økt. Hopprennet i ski-VM i Lahti i 1926 ble arrangert i en bakke med K-punkt 40 meter (Salpausselkä). Konkurranse i stor og normalbakke ble innført i VM i 1962 og OL i 1964. Siden første halvdel av 1990-tallet har hoppkonkurransene i de fleste VM og OL blitt arrangert i bakker med K120 og K90. (Kilde: Skisprungschanzen-Archiv)
Innføringen av V-stil rundt 1990 fikk også innvirkning på hoppbakkene, i og med at mange hoppbakker måtte bygges om for å få en profil på unnarennet som passet bedre til den nye hoppstilen. Dette er en viktig grunn til at mange eldre hoppbakker som ikke er blitt ombygd, i dag regnes som foreldete og ikke er godkjente til bruk i konkurranser. Generelt er hoppbakker i dag sikrere enn de var før V-stilen ble innført, og selv i de største bakkene flyr hopperne betydelig lavere over kulen enn de gjorde fram til rundt 1990. V-stilen gjør også at hopperne lander med lavere hastighet enn tidligere, og dette bidrar også til økt sikkerhet.
Verdensrekorden i skiflyging er blitt stadig forbedret. Lars Grini hoppet som førstemann 150 meter i Planica 11. februar 1967. Toni Innauer (Østerrike) nådde 176 meter i Oberstdorf 7. mars 1976. Den første til å hoppe over 200 meter var Toni Nieminen (Finland), som hoppet 203 meter i Planica 17. februar 1994. Dagens verdensrekord er 239 meter, satt av Bjørn Einar Romøren i Planica 20. mars 2005. Finske Janne Ahonen hoppet imidlertid 240 meter samme dag, men falt.
De senere år har flere større hoppbakker, til og med skiflygingsbakker, blitt utstyrt med flomlysanlegg, slik at de kan brukes på kveldstid. Flere og flere renn i verdenscupen blir nå avviklet på ettermiddags- og kveldstid. Hoppbakkene som brukes i verdenscupen har i dag videoutstyr til å måle lengder med. Dette gir sikrere og raskere lengdemåling enn manuell lengdemåling, som fremdeles brukes i mindre bakker.
En ulempe ved overgangen til V-stil er at vind i dag kan påvirke skihoppene i større grad enn tidligere. Kraftig og ujevn vind har alltid vært et problem for skihopping, etter at hoppbakkene kom over en viss størrelse. Mens sidevind er mindre problematisk med V-stilen enn med den gamle, jamsides stilen, gir i dag motvind og medvind i bakken større utslag enn før. Motvind gir hopperne oppdrift, og kan gi hopperne mange «gratis» meter. Motsatt gir bakvind i bakken hopperne dårlig løft, og fører til kortere hopp. Samtidig øker kravene til at hopperne skal ha så like forhold som mulig, og dette er en stor utfordring for arrangørene. En del hoppbakker ligger svært utsatt til for vind, og disse blir til en viss grad beskyttet av vindskjermer på siden av unnarennet. Eksempler på dette er hoppbakkene i Lahti i Finland og skiflygingsbakken i Harrachov i Tsjekkia.
[rediger] Sommeraktivitet
Stadig flere hoppbakker har blitt utstyrt med plastmatter i unnarennet og porselensspor i ovarennet, slik at de også kan brukes i sommersesongen. Også mange storbakker har de senere årene fått plastmatter. FIS Summer Grand Prix-renn har blitt arrangert siden 1994. I Norge har blant annet hoppbakkene i Granåsen i Trondheim og Lysgårdsbakkene på Lillehammer plastmatter.
[rediger] Hoppbakker i Norge
Som en av de store hoppnasjonene i verden, er Norge godt forsynt med hoppbakker, i alle størrelser. De senere årene er imidlertid en del mindre hoppbakker blitt stående ubrukt, på grunn av snømangel. Holmenkollbakken i Oslo er verdens mest kjente hoppbakke, med historie tilbake til 1892. Norge har også en av verdens fem godkjente skiflygingsbakker, Vikersundbakken. (Se over.)
[rediger] Hoppbakker i Norge som er homologert (sertifisert) av FIS 18.02.2008
- Vikersundbakken, Vikersund, K-punkt 185 meter, bakkestørrelse 207 meter
- Lysgårdsbakkene, Lillehammer, K-punkt 123 meter, bakkestørrelse 138 meter
- Granåsen, Trondheim, K-punkt 120 meter, bakkestørrelse 131 meter
- Holmenkollbakken, Oslo, K-punkt 115 meter, bakkestørrelse 128 meter
- Bjørkelibakken, Stryn, K-punkt 90 meter, bakkestørrelse 100 meter
- Fageråsbakken, Mo i Rana, K-punkt 90 meter, bakkestørrelse 100 meter
- Gjerdrumsbakken, Våler, K-punkt 90 meter, bakkestørrelse 100 meter
- Lysgårdsbakkene, Lillehammer, K-punkt 90 meter, bakkestørrelse 100 meter
- Mobakken, Bardu, K-punkt 90 meter, bakkestørrelse 100 meter
- Renabakkene, Rena, K-punkt 90 meter, bakkestørrelse 100 meter
- Tveitanbakken, Notodden, K-punkt 90 meter, bakkestørrelse 100 meter
- Vikersundbakken, Vikersund, K-punkt 90 meter, bakkestørrelse 100 meter
- Granåsen, Trondheim, K-punkt 90 meter, bakkestørrelse 99 meter
- Huka hoppanlegg, Høydalsmo, K-punkt 85 meter, bakkestørrelse 94 meter
I tillegg til disse finnes mange hoppbakker som ikke er sertifisert av FIS, deriblant også noen store bakker. Blant annet har den store bakken på Rena K-punkt 120 meter og bakkestørrelse 129 meter. Med bakkerekord 140 meter er den den tredje eller fjerde største hoppbakken i Norge (alt etter om en regner bakkerekord eller bakkestørrelse).
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Skisprungschanzen-Archiv (tysk/engelsk, med informasjon om de fleste hoppbakker i verden)
- FIS: Homologerte hoppbakker 18.02.2008
- FIS: Grundlagen für die Projektierung einer Skisprungschanze (regler for bygging av hoppbakker, tysk)
