Hallfred Vandrædaskald

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hallfred Ottarsson Vandrædaskald (norrønt Hallfreðr Óttarsson vandræðaskáld = «besværlig skald»), født ca 960-ca. 1007), var en islandsk skald med røtter i Hålogaland.

Innhold 1 Stridt sinn 2 Kvad i brytning 3 Olavsdråpa 4 Ulykkelig kjærlighet 5 Død på havet 6 Referanser 7 Eksterne lenker

[rediger] Stridt sinn

Hallfreds far Ottar utvandret fra Hålogaland under Håkon den godes tid til Island. I henhold til sagaen om Hallfred Vandrådeskald, Hallfreds saga (Hallfreðar saga) viste Hallfred tidlig anlegg for skaldekunsten, men skaffet seg allerede i ungdommen, ikke ulikt Gunnlaug Ormstunge, bitre fiender for sitt heftige lynne og bitende ord.

Omkring 988 kom han til Norge og hos Håkon jarl på Lade i Trøndelag diktet han en dråpa til dennes ære. Etter et års tid dro han tilbake til Island, før deretter dro ut på ferder inntil han i 996 kom tilbake til Norge. Da var Håkon jarl forlengst drept og Olav Tryggvason var blitt konge.

Det var kong Olav Tryggvason som ga hans tilnavn «Vandrædaskald», det vil si «Vanrådeskald». Grunnen var at Hallfred satte vanskelige betingelser for å bli kongens hirdmann. Odd Snorressons saga om Olav Tryggvason gir en noe annen begrunnelse for tilnavnet ved at han hadde stor motvilje til akseptere kristendommen.

[rediger] Kvad i brytning

Hallfreds saga nevner Hallfreds vanskeligheter med å få lest sitt kvad for kongen, og tilnavnet kan ha være en betegnelse på skaldens uro og heftige temperament. Hallfred ble uansett konvertert til kristendommen av kongen og han ble en av de mest kjente hirdskaldene hans. I all hans senere høviske diktning unngår Hallfred poetiske omskrivninger med hedensk innhold, men viser en brytning mellom gammel og ny tro. Det er hardt å oppgi det som skaldekvadene er tuftet på og i sin mange lausavísur om kjærligheten vender han tilbake til kjenninger basert på de gamle guder.

Snorre Sturlasson siterte et eksempel på Hallfred Vandrædaskalds diktning, hans berømte selvhevdende kvad som han diktet etter at kong Olav Tryggvason hadde gitt ham et sverd uten skjede:

Ett sverdenes sverd var det som sverdrik meg gjorde. For sverdsvingere blir det nå sverdete å leve. Sverdet ble ikke verre om utstyr fulgte sverdet, en vakker farget skjede. Jeg er verd tre ganger sverdet.

[rediger] Olavsdråpa

Etter å ha tilbrakt vinteren 997 hos Olav Tryggvason dro Hallfred til Sigvalde jarl og deretter til den svenske kongen Olof Skötkonung før han slo seg ned i Gøtaland for en tid hvor han også giftet seg. Da kong Olav Tryggvason stupte i slaget ved Svolder, i henhold til tradisjonen på grunn av Sigvalde jarls forræderi og foresaket av blant annet Olof Skötkonung hadde Hallfred dratt tilbake til Island. Da han fikk høre om kongens død gremmet han seg stort inntil han satte seg ned og diktet en arvedråpa til Olav Tryggvasons ære, Olavsdråpa, som viser hans store beundring og aktelse for kongen, men kun fragmenter er bevart. Som vitne til kongens liv og ikke minst død kunne Fagrskinna referere til Hallfred som «den mann som elsket kongen så høyt at menn sa at etter kongens død ble han syk av sorg som ble hos ham til hans siste dager». ^[1]

To ganger kaller han kongen for sin gudfar, og kvadet uttrykker på en høyst personlig måte hans sorg og aktelse, og samtidig at han mistet mange av sin nærmeste venner i slaget. I den siste del av kvadet forteller han at kongens lik ble aldri funnet, og at noen mente at det betyr at kongen fortsatt levde. Hallfred kommenterer ryktene ved at han skulle ønske at det var riktig, men at det nok var for fantastisk til å være sant. Avslutningsvis håper han at en vennlig Kristus må beholde den kloke kongens sjel i himmelen, noe som er en variant om evig liv og komme til den gode gud, og muligens være tilgjengelig i en framtidig strid når kongen igjen trengs.

Menn som kom fra kampen sa at kongen levde; de fører dunkel tale om svikløs sønn til Tryggve. Olav, sier de, slapp vel ut av våpenstormen; folk taler langt fra sannhet, verre var det enn dette.

Hør det kvad jeg kveder. Dengang kjempene søkte mot den kraftige konge kunne lagnaden ikke slippe ham av striden, den sølvrike herre, elsket av mange. Annet kan jeg ikke tro på.

Enda sier meg somme menn at såret var han, at kongen kom seg unna fra kampen der i østen. Men nå har jeg sannspurt sørfra, han falt i storslaget. Jeg kan ikke med å fylle folk med løse rykter.

[rediger] Ulykkelig kjærlighet

En betydelig mengde kvad er blitt etterlatt som er tilegnet Hallfred, spesielt i Hallfreds saga og kongesagaene, men noen få mindre fragmenter er også sitert i Snorre Sturlassons lærebok i skaldekunsten, Skaldeskapermål (Skáldskaparmál). I sagaen om ham fortelles det om hans ulykkelige kjærlighet til Kolfinna, og det er sitert noen strofer om henne.

I sitt siste kvad skildrer han helvetesangst og frykt for sjelens frelse og angrer syndene sine. Dog kan det merkes at det Hallfred hovedsakelig anger er ikke sitt utenomekteskapelige forhold til elskerinnen Kolfinna, noe som var en stor synd kirkens øyne, men at han hadde vært sleivkjeftet i diktningen. Kirkens syndbegrep stakk ikke dypt, og til tross for Hallfred var kristen var han preget av tidlige tiders sed og skikk. ^[2]

Sagaen om Hallfred er tilbakevendende til hans til-og-fra-kjærlighetsforhold til Kolfinna, som starter med hans uforklarlige unnvikelse til å gifte seg med henne og siden hans aggressive strid med hennes ektemann når han kommer tilbake fra Norge. Sagaforfatteren lar den døde kong Olav Tryggvason komme til Hallfred i drømmene hans og råder ham til å avstå fra blodhevn, og i den andre drømmen råder ham til å kvede for banemannen Eirik jarl. Det er altså Olav Tryggvason selv som løser den profesjonelle skaldens evige dilemma til tross for at kongen ikke hadde den samme mirakelvirkning som den andre norske misjonskongen, Olav den hellige. Dennes død på Stiklestad skulle siden overskygge Olav Tryggvasons død ved Svolder. ^[3]

[rediger] Død på havet

Hallfred dro så tilbake til Norge og ble en tid hos Eirik jarl, Håkon jarls sønn, som hans skald. Sine siste år tilbrakte han mer på Island enn i Norge, men var preget av skaldens uro og rastløshet. På en reise fra Island ble han truffet av seilbommen og skadet av en slik art at han døde av det, rundt førti år gammel.

[rediger] Referanser

1. ^ sá maðr, er svá mikit hafði unnt konunginum, at menn segja, at eptir fall konungsins fekk hann vanheilsu af harmi, þá er honum vannsk til dauðadags. (Fagrskinna, 160). Oversettelsen for anledningen.
2. ^ Hjørdis J. Grove diskuterer syndbegrepet hos nordmenn i den første misjonsfasen Frå heidenskap til kristendom - form eller overtyding? i lys av to motstridende syn, Edvard Bull og Fredrik Paasche.
3. ^ Whaley, Diana: «The “Conversion Verses” in Hallfreðar saga: Authentic Voice of a Reluctant Christian?» i Old Norse Myths, Literature and Society. Redaktør Margaret Clunies Ross, sidene 234-257. 2003

[rediger] Eksterne lenker

• Hallfreðr vandræðaskáld alle bevarte kvad, islandsk
• Hallfreðar saga vandræðaskálds versjonen fra Möðruvallabók, islandsk
• Myth and Religion in the Poetry of a Reluctant Convert - artikkel ved Diana Whaley, engelsk
• Erfidrápa Óláfs Tryggvasonar Tekst fra Erfidrápa med korte kommentarer om skalden, norsk