Skaldekvad
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skaldekvad er en moderne betegnelse for hva den norrøne tiden betegnet som dróttkvætt, det vil si skaldens høyverdige kvad (dikt) som ble kvedet (diktet) for drotten (kongen).
Innhold |
[rediger] Skaldekunst
Skaldens arbeid var å dikte, dokumentere og gjenfortelle historier, spesielt å videreformidle fortidens bragder. Skalden hadde en framskutt plass det norrøne samfunn og hadde en høy posisjon hos en framstående høvding eller konge. Skalden var ikke bare tilskuer og øyevitne, han var også kriger og deltok selv i kampene. Harald Hårfagre gjorde hirden til et kulturelt sentrum for skaldekunst, og fra sagaene kjennes det til mer enn 250 skalder.
Skaldekunst (iðrott) og klokskap (fróðr) var høyt vurdert, og gode kvad ble godt lønnet. En særdeles stor mester var Øyvind Skaldespiller fra Hålogaland. Tilnavnet «Skaldespiller» (‘skaldeforderver’) var grunnet hans ry for dyktighet at han ‘ødela’ for de andre skalder. Hans kvad om Håkon den gode er, slik brødrene Beyer uttrykte det «et uhyggelig, men praktfullt maleri i blodfarger»:
- Sårelden brann
- i blodute skråmer,
- langøksar lutte seg
- til liv å taka.
- Sårsjøen susa
- om sverdneset.
- Flein-floda fall
- i fjøra på Stord.
De fleste skaldedikt har blitt overlevert ved hjelp av Snorre Sturlassons Heimskringla. Snorre skriver selv at «gamle kveder eller historiske dikt, som folk bruker å more seg med; for om vi ikke kan vite sikkert at de er sanne, så vet vi likevel om at gamle kloke menn har holdt slikt for å være sant» og videre utdyper han om skaldekvadenes troverdighet «Det er nok skaldevis å prise den mest som de nettopp står framfor, men ingen ville likevel våge å fortelle en mann sjøl om verk han skulle ha gjort, når alle som hørte på visste at det bare var løgn og skryt, og han sjøl også. Det ville være hån og ikke ros.»
Skaldedikt finnes også i islendingesagaene, og kvadene er knyttet til personer og hendelser i samtiden. De er lange eller korte, alltid i bunden form, og det tematisk innholdet er fra kjærlighetsdikt til nidviser, skjønt begge disse ytterpunktene var egentlig ikke tillatt.
Skaldekvad skiller seg fra Eddadiktningen ved en streng metrikk og fyldig stil av sjeldne ord og omskrivelser (heiti og kjenninger) mens Eddadiktningen var enklere og ikke tilsvarende preget av kunstferdige koder.
[rediger] Genrer
Snorre Sturlasson skrev sin Edda - også kalt Den yngre Edda - som en lærebok i skaldeskap i håp om det skulle fornye skaldekunnskapen. Det er hans poetikk som samlet all den kunnskap som krevdes for en skald.
I Gylfaginning gjengis kunnskapen om de norrøne gudemytene. I Skaldskaparmál greies ut heiti og kjenninger og de heltesagn som lå til grunn. I Háttatál er et et langt læredikt hvor Snorre selv virtuost demonstrerer hele rekken av skaldemål.
Skaldekvad var en kompleks kunstart og de ulike sjangrene og begreper hadde ulik status.
[rediger] Stavrim eller allitterasjon
Stavrim eller allitterasjon (fra latin ad = til og littera = bokstav) betegner bestemte klanglige effekter i vers, for ekskempel når det er overenstemmelse mellom to ords begynnelseskonsonanter og alle konsonanter som kommer før hovedvokalen stemmer overens i begge ord: klang - klar, fjerne - fjell. Stavrim (også kalt bokstavrim) er den gammelgermanske rimform med streng normert bruk av allitrasjon ved bruk av samme konsonant, eller ulike trykksterke vokaler. Stavrimet henger nøye sammen med setningsrytmen.
[rediger] Kjenning
Kjenning (norrønt kenning, flertall kenningar, kommer fra kenna við = gjøres kjennelig ved) er en norrøn betegnelse på omskrivninger eller bruk av metafor. Det ord som er omskrevet kan ikke være uttrykt i det ord man går utifra, eksempelvis «Kampens ild» = sverd eller «spydets høysete» for «hånd». Kjenninger er den norrøne kunstdiktning mest markante trekk og utvidet kvad til kunstferdige koder som krevde utstrakt kunnskap i blant annet norrøn mytologi. Det kjennes til over tusen forskjellige kjenninger.
[rediger] Heiti
Heiti er et norrønt begrep for et stilistisk hensikt i skaldekvad og tilhørte skaldens ammuniasjon hvor begreper som «mann», «kvinne», «konge», «gud», «sverd», «skip» og videre kunne bli byttet ut med et annet. For bare Odin finnes det over 150 ulike andre betegnelser som skalden kunne variere med. De fleste heiti ble skapt av skalden selv etter behov for å berike eller variere ordene. Forskjellen på kjenning og heiti er at kjenninger var poetiske omskrivelser av tingens hensikt, mens heiti var å bytte et hverdagslig ord med et annet og mindre brukt, som fra «hest» til «ganger».
[rediger] Fornyrdislag
Fornyrdislag (norrønt fornyrðislag) var hva Snorre Sturlasson betegnet en gammelgermansk versemål som i angelsaksiske Beowulf eller germanske Hildebrandslied, men finnes også i eldre og yngre runer. Det har en strofe på 8 linjer, hver på 84 metriske stavelser, og hvor to og to bundet sammen med stavrim. Det finnes i fortellende Eddadikt som det episke versemålet.
[rediger] Dråpa og flokk
Dråpa (norrønt drápa, kanskje fra norrønt drepa i betydningen ‘stikke, skyte inn’) er dikt med innskutt stev. Stev = flere og færre verselinjer gjentas rytmisk i teksten. I dråpa står versene i grupper, avgrenset ved omkvedet. Ettersom dråpa var kunstferdig oppbygd var den vanskeligere å dikte og såldes mer hedrende og det mest ærerike kvad man kunne få. Begge deller gjenfinnes i sagaene om samtidige hendelser og personer.
Hvis stevet manglet var diktet en flokk ved at versene kommer i et tett og ensartet rekkefølge.
[rediger] Ljodahått
Ljodahått (norrønt ljóðaháttr) betød opprinnelig trollsang eller magisk sang, og var den mystiske verseform som opptrer innenfor episke og panegyriske skaldediktning som Eddadiktning, gjerne i partier som med dramatiske dialoger. Ljodahått er det mest problematiske av alle norrøne verseformer. Den går med strofe på seks linjer med komplisert ordstilling hvor det er ett rim mellom linje 1 og 2, og linje 4 og 5, ett rim innenfor linje 3 og linje 6. En fjerdedel av diktene i den eldre Edda er ljodahått og synes spesielt velegnet for livsfilosofiske kvad og treffende replikker.
[rediger] Lausaviser
Lausaviser (norrønt lausavísur, flertall lausavísa), bokstavelig løs vise ved at den er ikke tilknyttet en større poetisk helhet og begrepet dekker all norrøn diktning som er énstrofig. En lausevise er en kort og lite dikt som ble improvisert på stående fot. Innholdet kunne derfor strekke seg over hele det menneskelige følelsesaspektet; fra kjærlighet og hat, jubel og nid, takknemmelighet og grettenhet. Praktisk talt alle lauseviser som kjennes er overlevert i sagaene, eksempelvis i Gunnlaug Ormstunges saga, og dens vanligste form er dróttkvætt - hyllest til kongen.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Skaldekunst på norrønt fra «Kulturformidlingen norrøne tekster og kvad» Norge.
- Innholdsfortegnelse over gammelnorske og islandske skaldekvad hos Jörmungrund database
- Lexicon Poeticum hos Jörmungrund database
- Den norsk-islandske skjaldedigtning, utg. av Finnur Jónsson 1912-1915
- Skaldic Poetry of the Scandinavian Middle Ages database over alle kjente skaldedikt
