Germanerne
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Germanerne var en folkegruppe i Europa som ble forbundet med landområdet Germania og som regnes som forfedre til de folkene som i dag taler germanske språk.
Disse språkene er en undergruppe av indoeuropeiske språk. Germanerne talte opprinnelig urgermansk, som i tidens løp har gitt opphav til dagens germanske språk, bl.a. tysk, nederlandsk, engelsk og de skandinaviske språk (se germansk Europa).
Romerske skribenter forteller at germanerne bestod av en rekke stammer i det nordlige Europa. En viktig kilde er Tacitus, som beskrev dem i sitt verk Germania (omkring 100 e.Kr.). Dette verket inneholder detaljerte opplysninger om religion, sosial lagdeling, levekår og styringsorganer hos flere germanske stammer.
Den første vi vet om som brukte navnet germanere var Posidonius. Tacitus skrev at navnet etter alt å dømme var av ny dato.
Germanernes opprinnelse og tidlige historie forblir dunkel. Mange tenker seg at de opprinnelig hadde sitt hjemsted i Nord-Tyskland, Sør-Skandinavia og Jylland, og fra ca. 1000 f.Kr. spredte seg vest- og sydover. Ifølge de tidlige skribentene var germanerne i slekt med kelterne. Det ble sagt at skillet mellom kelterne og germanerne gikk ved Rhinen.
Cæsar støtte på germanerne under sine felttog i Gallia på vestsiden av Rhinen. Da keiser Augustus gjorde Rhinen til riksgrense for Romerriket, kom disse germanerne under romerne. Men romernes planer om flytting av grensen til Elben måtte skrinlegges da cheruskene nedkjempet en romersk hær i Teutoburgerskogen (år 9 e.Kr.).
Fra det 3. århundre begynte germanere fra Rhinens østre bredde å forflytte seg i vestlig og sydlig retning, og under folkevandringstiden, i det 5. århundre, erobret de hele det vestlige Romerriket.
