Europeisk utdanningshistorie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Moderne utdanningssystemer i Europa stammer fra middelalderen da skolen bygde på religiøse prinsipper.

Den sorte skole var middelalderens høyere skole, som svarer til 5. til 8. klassetrin i den nåværende folkeskolen. Grunnen til at skoletypen fikk dette navnet, var at elevene gikk i sorte uniformer tilsvarende som prestekjoler.

I denne skole var der stort fokus på å lære latin, som var det daværende lærde og internasjonale språk. På denne tid blev det å kunne skrive og tale latin ansett som ren magi av mange almindelige mennesker.

De tidligste universitetene ble etablert på religiøst grunnlag. F.eks. ble Universitetet i Paris etablert i 1150 på kristent grunnlag. Dessuten fantes en rekke med ikke-religiøse universiteter som f.eks. Universitetet i Bologna som ble grunnlagt 1088. Pensum i denne perioden var basiskunnskaper som ble undervist på latin.

I Nord-Europa ble denne undervisningsformen etterfulgt av ulike former for elementær skolevirksomhet etter Reformasjonen. I Skottland startet f.eks. kirken et åndelig program i januar 1561 med en lærer i hver munkeorden og gratis undervisning for de fattige. Dette ble besørget gjennom en lov som ble vedtatt i 1633 om skatteinnkreving. Selv om få land på denne tiden hadde så utbygde utdanningssystemer, så ble utdanning fra det 16. til det 18. århundre mer vanlig.

Denne kunnskapsveksten førte til økende interesse for utdanning fra regjeringshold. På 1760-tallet ble f.eks. Ivan Betskoy adoptert av den russiske tsarinnen Katarina II som rådgiver. Han tilbød å utdanne unge russere ved statsskoler for å skape en ny rase. Noen av ideene ble brukt ved Smolny-instituttet som han etablerte for noble piker i St. Petersburg. I Polen ble et Utdanningsdepartement etablert i 1773 som det første i verden. På 1770-tallet ble første institutt for pedagogikk etablert ved Universitetet i Halle i Tyskland.