Den endelige løsning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«Den endelige løsning på det jødiske problem» (tysk: Endlösung der Judenfrage) er et uttrykk som refererer til Nazitysklands planer om å løse «det jødiske problem» gjennom systematiske omplasseringer og påfølgende tilintetgjørelser gjennom folkemord på jødene i løpet av den andre verdenskrig. Uttrykket ble skapt av Adolf Eichmann, en av de nazistiske toppene som ledet og hadde oppsyn med kampanjen for folkemordet.

Heinrich Himmler var hovedarkitekten bak omstendighetene som kom til å utrydde tre fjerdedeler av alle jøder i Europa. Etter instruksjon fra Adolf Hitler gav nazioffiser Hermann Göring ordren til SS-general Reinhard Heydrich den 31. juli 1941 om så snart som mulig oversende meg en hovedplan over materielle og finansielle nødvendigheter for å utføre den ønskelige og «endelige løsning på det jødiske problem».

Nazistene samlet jødiske grupper i ghettoer, senere i konsentrasjonsleirer, for å forenkle utnyttelsen av dem og for senere å tilintetgjøre dem.

Wannsee-konferansen som fant sted i Villa Wannensee ved Berlin den 20. januar 1942, var et møte mellom nazioffiserer, politiledelsen og ledere av ulike departement for å diskutere «den endelige løsning». Møtet er også det første kjente møtet med denne agendaen. Etter krigen fant de allierte intakte møtereferater fra konferansen, som ble brukt som verdifulle bevis ved domstolen i Nürnberg.

Store deler av verden referer nå til holocaust ved omtale av resultatene av «den endelige løsning». Jødene foretrekker det hebraiske ordet Shoah (השואה katastrofe), også skrevet Sho'ah, i stedet for holocaust grunnet det etymologiske opphav av termen holocaust som fullstendig (offer-)brent.

Et berømt og omtalt offer for «den endelige løsning» ble tenåringsjenta Anne Frank, på grunn av dagboka som hun skrev før hun døde i den tyske konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Hennes far overlevde holocaust og har publisert store deler av stoffet i Anne Franks dagbok.