Daniel Defoe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Daniel Defoe (født 1660 i London, død 26. april 1731 i London) var en engelsk forfatter som ble verdensberømt på grunn av romanen Robinson Crusoe. Sammen med Samuel Richardson regnes Defoe som grunnleggeren av den engelske roman.

Innhold 1 Biografi 2 Forfatterskapet 3 Verker i utvalg 3.1 Romaner 3.2 Dikt 3.3 Annen fiksjon 3.4 Sakprosa 3.5 Tidsskrifter 4 Filmer (utvalg) 5 Referanser 6 Ekstern lenke

[rediger] Biografi

Daniel Foe var sønn av slakteren James Foe og Alice Foe, senere tilføyde han «De» i navnet og hevdet at han var i slekt med De Beau Faux. Faren var medlem av selskapet Butchers' Company, et handelsselskap med røtter tilbake til 975. Foreldrene var medlem av den presbyterianske dissentermenighet, en protestantisk menighet som ikke tilhørte den anglikanske kirken. Faren ville at sønnen Daniel skulle jobbe innenfor menigheten og sendte ham til Charles Morton's Academy, men han ville ikke dette selv.

I 1684 giftet Foe seg med Mary Tuffley, og med henne fikk han åtte barn, hvorav seks vokste opp. Hennes medgift på £ 3 700 investerte han i en strømpehandel, men på grunn av sin høye levestandard gikk han konkurs og gjemte seg for kreditorene i Bristol, der han ble kjent som «the Sunday gentleman», en søndagsherre, da søndagen var den eneste dag han kunne våge seg ut uten frykt for å bli arrestert. Året etter var han med i opprøret mot kong Jakob II av England, men var heldig nok til å unngå å dømmes til døden av den beryktede dommer George Jeffreys. Etter at opprøret var over, gjemte han seg på en kirkegård, og fant på en av gravsteinene navnet Robinson Crusoe. Navnet brukte han senere i boken som gjorde ham berømt.

Foe ble berømt da han skrev diktet «The True Born Englishman» i 1701, der han påpeker det urettferdige i å bebreide kong William den tredje at han var utlending, når britene selv er en blanding av keltere, saksere, piktere, vikinger og normanner. Den upopulære «Dutch Billy» var takknemlig for støtten, og lønnet Foe med en innbringende stilling som gjorde ham gjeldfri. Foe startet også en flisefabrikk, da hollandske fliser var kommet på moten. Men så døde kong Vilhelm - og Foe hadde ikke lenger noen beskytter.

På denne tid begynte han å signere seg som D.Foe, deretter De Foe, etter et år Daniel De Foe, og som Daniel Defoe debuterte han i 1702, da han skrev pamfletten "The Shortest Way With Dissenters". Etter kongens død hadde de reaksjonære, som ble kalt «high fliers» på grunn av sine høye prinsipper, krevd at dissentere ikke lenger skulle få tilgang til offentlige stillinger. I sin pamflett foreslo Defoe ironisk at dissentere burde deporteres eller henges. Mange leste pamfletten bokstavelig, og en prest hevdet at han satte den like høyt som Bibelen. Men det kom ut at skrivet egentlig var ment som ren satire, og nå utsendte Parlamentet arrestordre på Defoe for å ha ærekrenket «de høytflyvende» ved å fremstille dem som blodtørstige villmenn. Han gikk atter i dekning, men måtte til sist melde seg, og ble i juli 1703 dømt til tre dager i gapestokk og deretter forvaring. Men nå var han blitt enormt populær, og folk stimlet sammen rundt gapestokken, kastet blomster på ham og ropte «Good old Dan!» Han satt ett år i Newgate-fengselet og startet der sin første avis.

Etter et halvt år ble Defoe løslatt av dronning Anne mot at han skulle bli Tory-partiets skribent og politisk spion. Dette var et forslag han selv var kommet med overfor finansminister Robert Harley, som selv var den fødte intrigemaker. Inkludert i avtalen var muligens tidsskriftet The Review som Defoe startet i 1704. Defoe skrev der om politiske, økonomiske, religiøst og kulturelle emner i de ni årene tidsskriftet ble utgitt. Tidsskriftet fikk senere stor betydning for de moderne avisenes utvikling, spesielt på lederspalten og essayet som middel for folkeopplysning.

Defoe reiste nå rundt i riket og bygget opp et nettverk av agenter. Han la føringer for spionasje: Hver agent måtte fremstå som en vanlig borger, og måtte forbli ukjent for de andre agentene. Faktisk dannet Defoes nettverk grunnlaget for nåtidens British Secret Service ^[1]. Nettverket beviste raskt sin verdi da det spilte en viktig rolle for foreningen av England og Skottland til ett rike, Storbritannia, i mai 1707.

I mellomtiden var flisefabrikken gått konkurs, og i 1710 falt Whig-regjeringen. Defoe måtte nå kjapt skifte side og erklærte seg som Tory med den begrunnelse at han verdsatte sitt land høyere enn politiske prinsipper. Men i 1714 ble Harley avsatt på grunn av alkoholisme, og dronning Anne døde få dager senere. En Whig-regjering ble nå gjeninnsatt under kong Georg I, mens Defoe ble fengslet - men løslatt igjen da han tilbød sine tjenester som spion. Denne gangen ble han imidlertid avslørt som dobbeltagent, og hans dager som spion var talt. I stedet begynte han sin forfatterkarriere med å skrive romanen Robinson Crusoe, basert på beretningen til sjørøveren Alexander Selkirk, som hadde kranglet med sin piratkaptein og deretter etter eget ønske blitt landsatt på den ubebodde øyen Juan Fernandez. Først etter fem år ble han oppdaget og reddet.

I august 1730, da han var 70 år gammel, forsvant Defoe plutselig. Kreditorene var etter ham igjen. Trolig kunne han betalt dem med inntektene fra sine meget populære bøker. I stedet valgte han å gå i dekning igjen, og døde 26.april 1731 i Ropemaker's Alley, Moorfield, ikke langt fra gaten der han ble født.

[rediger] Forfatterskapet

Frem til sin død skrev Defoe flere historiske verker, blant annet en guidebok over Storbritannia, som var en viktig reisebok og historisk kilde i femti år.

I 1719, i en alder av 60 år, innledet han sin forfatterskap med debutromanen Robinson Crusoe. Boken regnes som verdenslitteraturens første realistiske roman, og gjorde ham raskt verdensberømt. Med denne boken etablerte han en nye litterær tradisjon kalt robinsonade og var en viktig inspirasjon for blant annet Jonathan Swift, Robert Louis Stevenson, Jules Verne og William Golding. Senere kom romanene Captain Singleton (1720), Moll Flanders (1722), A Journal of the Plague Year (1722), Colonel Jack (1723) og mange andre små fortellinger. Disse fikk ikke den samme suksessen som Robinson Crusoe, men alle disse romanene og små historiene fikk en viktig plass i utviklingen av den moderne romanen. Det litterære språket er betegnet som fantastisk og virkelighetsnært, noe som skyldtes hans unike beskrivelser som inneholdt realistiske detaljer og grundige dokumentasjoner. Med "The Review" grunnla han også den første avisen som ikke bare inneholdt nyheter, men også kommentarer, og dette berettiger ham til tittelen "den første journalist".

Den Robinson Crusoe vi møter i moderne utgivelser, er bare den tredje episoden i Defoes opprinnelige verk. Dette starter med at Crusoe blåser av farens påstand om at han bør være fornøyd med sin beskjedne plass i samfunnet. Følgelig rømmer han hjemmefra i håp om å tjene seg rik. Snart kommer første advarsel fra Gud i form av en storm til sjøs. Da Crusoe overlever denne, kommer andre advarsel hvor han faktisk blir tatt til fange og solgt som slave. Han frigis, tjener seg rik på en plantasje i Brasil, men da han så investerer i slavehandel, kommer tredje advarsel i form av det velkjente forliset, hvor han så vidt redder seg i land på en ubebodd øy. ^[2]

Romanens moral kan tolkes til å være den åndelige krisen han gjennomgår på øya, som lærer ham å godta sin skjebne som en straff for opprøret mot sin plass i samfunnet, og for å ha ignorert Guds advarsler. Oppholdet ble en anledning til å bekrefte seg selv, ved en ensporet vinkling på verden rundt - tingenes anvendbarhet for ham selv, verden omgjort til objekt. Hans isolat blir innbegrepet av den borgerlige skjebne: selvkontroll, metodisk livsførsel, selvstendighet, teknisk oppfinnsomhet og sosial ensomhet - et bilde på sammenhengen mellom kapitalisme og puritanisme slik vi møter den i det moderne Vesten, i sin ytterste konsekvens kan dette leses som en gjeninnføring i den Protestantisme/protestantiske tenkning av skjærsilden, som nå påbegynnes før døden. Til slutt koloniserer han øya med européere og blir selv guvernør, trygt tilbake i Det britiske imperium.

[rediger] Verker i utvalg

• Publikasjoner av Daniel Defoe i Bibsys

[rediger] Romaner

• Robinson Crusoe - norsk oversettelse 1899
  • The life and strange surprising adventures of Robinson Crusoe, of York, mariner (1719)
  • The Further Adventures of Robinson Crusoe (1719)
  • The Serious Reflections of Robinson Crusoe (1720)
• The Life, Adventures, and Piracies of the Famous Captain Singleton (1720)
• Memoirs of a Cavalier (1720),
• The Fortunes and Misfortunes of the Famous Moll Flanders (1722)
• Colonel Jack (1722)
• Roxana. The Fortunate Mistress (1724)

[rediger] Dikt

• The True-Born Englishman (1697)
• Hymn to the Pillory (1703)

[rediger] Annen fiksjon

• The Consolidator, or Memoirs of Sundry Transactions from the World in the Moon (1705)
• A Continuation of the Letters Writ by a Turkish Spy (1718)

[rediger] Sakprosa

• An Essay upon Projects (1697)
• The Shortest Way with the Dissenters (1702)
• The Storm (1704)
• Appeal to Honour and Justice (1715)
• The Family Instructor (1715)
• Minutes of the Negotiations of Monsr. Mesnager (1717)
• Religious Courtship (1722)
• A Journal of the Plague Year (1722)
• The Great Law of Subordination Considered (1724)
• Everybody's Business is Nobody's Business (1725)
• The Political History of the Devil (1726)
• A System of Magick (1726)
• The Complete English Tradesman (1726)
• The New Family Instructor (1727)
• An Essay on the History and Reality of Apparitions (1727)
• A General History of Discoveries and Improvements (1727)
• Atlas Maritimus and Commercialis (1728)
• A tour thro' the Whole Island of Great Britain (1724–27)

[rediger] Tidsskrifter

• A Review of the Affairs of France (1704-13)
• Mercurius Politicus (1716-20)
• Manufacturer (1720)
• The Director (1720-21)

[rediger] Filmer (utvalg)

• Pen Densham: Moll Flanders (1996). Med blant annet Morgan Freeman.
• Rod Hardy og George Miller: Robinson Crusoe (1997). Pierce Brosnan som Robinson Crusoe.

[rediger] Referanser

1. ^ Colin Wilson: A Criminal History of Mankind, forlaget Mercury Books, London 1995.
2. ^ Dietrich Schwanitz: Dannelse, Pax forlag, Oslo 2002.

[rediger] Ekstern lenke

Commons: Daniel Defoe – bilder, video eller lyd

• Tekster av Defoe - Project Gutenberg