Bakstekjerring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bakstekjerring var en tittel som ble brukt på enkelte kvinner som hadde spesielt lag med kjevlet. Slike personer var nyttige på landsbygda i eldre tider. Etter at potetene var tatt opp, og brødkornet var ferdig malt, var det tid for lefsebakst. Potetlefser var en vanlig måte å tilberede poteter på, med sikte på oppbevaring på loft og stabbur utover vinter og vår. Potetkjelleren var vanligvis tilpasset lagring av middagspoteter, og overskuddsproduksjonen kunne ikke holde seg uten at den ble behandlet.

Bakstekjerringa var den som sto for blanding av poteter og mel til riktig konsistens, og for utkjevlingen som skulle være svært nøyaktig. Vedfyren under bakstehella, eller takka måtte også passes slik at lefsene ble stekt og ikke for svidd. Å få dette til i høyt tempo var håndverk.

Flinke bakstekjerringer var etterspurt, og kunne gå fra gård til gård i en hektisk sesong. Det var ønskelig at bakstetiden var over i rimelig tid før frosten kom, slik at en slapp å få frosne rå poteter.