Alexander Kielland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Annen betydning: Alexander L. Kielland (plattform)

I senere år.

Alexander Lange Kielland (født 18. februar 1849 i Stavanger, død 6. april 1906 i Bergen) er en av Norges mest kjente forfattere fra det 19. århundre. Sammen med Ibsen, Bjørnson og Lie markedsføres han av sitt forlag Gyldendal som en av de fire store innen norsk litteratur. Hoveddelen av Kiellands produksjon ble utgitt sent på 1800-tallet. Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger og omegn, og fortellingene rommer kraftig kritikk av småbyens hykleri, borgerskapets utnyttelse av arbeiderne, det puggdominerte skolesystemet og kirken. Kielland skrev med skarp penn, og var ofte svært sarkastisk. Som Venstre-mann var han sterkt provosert av klasseskiller, sosial nød og kvinneundertrykkelse. I sin første roman, "På hjemvei", skildrer han en kvinne som bygger opp sin manns konkursbo og på egen hånd klarer å skape et godt liv for seg og sine. Kielland hadde stor tro på kvinners evner og styrke.

Alexander Kielland

Statue i Molde, avduket 1907

Innhold

1 Biografi
2 Verk
3 Eksterne lenker
- 3.1 Romantekster på Internettet

[rediger] Biografi

Alexander Kielland ble født inn i en fornem og rik familie i Stavanger 18. februar 1849. Hans familie var en av de eldste handelsfamiliene, og en skulle tro at hans lodd i livet ville bli å overta forretningene. Imidlertid var Kiellands far svært religiøs, og ønsket til en viss grad å skjerme sønnen fra forretningslivet for å hindre ham i å bli alt for glad i penger. Den unge Alexander ble derfor sendt på Stavanger katedralskole, hvor han oppnådde gode karakterer, men likte seg dårlig. Han skulle senere, i boka Gift , ta et oppgjør med skolen og dens undervisningsmetoder.

Kiellands fritidssysler i oppveksten var tegning og fløytespilling, i tillegg til at han var en ivrig fluefisker. Like før hans trettende bursdag døde moren. Det kom en ny kvinne i huset, som hadde haugianerbakgrunn og var minst like religiøs som faren. Hun oppdro sine stebarn svært strengt.

Som syttenåring forlovet Kielland seg med den sekstenårige Beate Ramsland, datter av en haugianer. Etter at Kielland ble ferdig med Katedralskolen, reiste han og Beate til Christiania. Her studerte han jus - ikke fordi emnet interesserte ham, men fordi det var det korteste studiet. Han kjøpte et teglverk i Stavanger som han drev fram til 1881. Mens han drev dette teglverket, leste han mye, ikke bare jus, men også en del radikal tenking og filosofi.

Kielland var nært knyttet til bondedatteren Bertha Elisabeth Aarre, kalt Lisa, som han ble kjent med fordi hans familie hadde landsted på Jæren. 14.10.1872 fødte Lisa, som da var 25 år gammel, deres sønn Bernhard. Kielland, som var 2 år yngre, giftet seg samme år med Beate. Det ble dengang regnet som en større skandale å bryte en forlovelse med en av borgerskapets døtre enn å få et uekte barn med en bondedatter; en mann kunne havne i fengsel for å bryte en forlovelse. Men Kielland stilte høye moralske krav til seg selv, og hele livet plaget det ham at han hadde sveket sin sjelefrende Lisa. Bernhard fikk heller ingen lett oppvekst. Hans adoptivmor Justine var fattiglem, og etter hennes død ble han satt bort til en bonde som leide ut fosterbarn som arbeidshjelp. 20 år gammel kom heldigvis Bernhard som dreng til Gabriel Sivertsen på Aarre. Her traff han Kielland, slo seg senere opp på eiendomshandel i Stavanger og ble godt gift. Trolig var det Kielland som hjalp ham økonomisk med dette.

I 1878 dro Kielland til Frankrike, der han traff Bjørnstjerne Bjørnson. Kielland viste skriveriene sine til sin nye venn, som oppmuntret ham og skaffet ham en forlegger. Kiellands debut kom i 1879 i form av novellesamlingen Novelletter. I årene 1881–1883 bodde Kielland i Danmark, hvor han tilbrakte mye tid med forbildet Georg Brandes. Da han kom hjem, opprettholdt han kontakten med Brandes gjennom brev.

Han beholdt også kontakten med Lisa til hennes død. Hun giftet seg i 1885 og fikk et barn i ekteskapet. Kielland reagerte med noe som virker som sterk kjærlighetssorg. Hans ekteskap med Beate utviklet seg negativt, hun flyktet inn i sykelighet og var mest opptatt av å reise på kuropphold i utlandet, mens Kielland fikk styre med hjem og barn. Pengene strakk aldri til for parets høye forbruk. I brev til Bjørnson skrev Kielland: "Det hadde kanskje ennå vært en stump liv for meg, om jeg hadde sluppet lettere fra ekteskapet", og at om han ikke hadde hatt så mye ansvar på seg, "så drakk jeg meg gladelig fra livet". Han ble observert på Grand, der han skålte med seg selv; han ble også observert da han snek seg ut i Grands bakgård etter inntak av en svær middag, kastet alt opp igjen - og deretter gikk inn og bestilte mer mat og vin. Han meldte seg inn i en avholdslosje, uten at dette hjalp. Han skyldte penger over hele byen, og selv om han stadig mottok penger som forskudd fra sitt forlag Gyldendal, var han konkurs da han døde.

Noen av filosofene hvis tanker Kielland interesserte seg for var Charles Darwin, John Stuart Mill, Georg Brandes og Søren Kierkegaard. Det var derfor ingen overraskelse at han, da han debuterte som forfatter, fremsto som meget venstreorientert og radikal. Han skrev først og fremst realistiske romaner, og refset og kritiserte både samfunnet, skolen og religion, ofte gjennom satire. Da Jonas Lie og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å skaffe ham en diktergasje fra Stortinget i 1885, ble forslaget avslått med den begrunnelse at Kielland gjennom sin skriving og dikting var en fare for ro og orden.

Da Kiellands stemor døde sommeren 1887, så han sin mulighet for å flytte tilbake til barndomshjemmet ved Breiavannet, men den siste boken han utgav før han dro hjem fra Frankrike, var "Sankt Hans Fest", et bitende angrep på Lars Oftedal og hans tilhengere, omtalt som "kaninene". Mange følte seg truffet, og da Kielland ved hjemkomsten sommeren 1888 bekjentgjorde at han ønsket å stille som stortingsmann for Venstre, fikk han i klartekst vite at noen stortingsplass for Stavanger var utenkelig for en slik ugudelig kropp - han bad også sin sønn om å la være å konfirmere seg. Kielland tok nå sikte på å bli avisredaktør, og skrev til Bjørnson: "Et blad i min hånd ville være en svøpe for byen og en fornøyelse for landet". Men med denne refsende holdningen la han seg ut med mange, og det er nærmest symbolsk at byen Stavanger allerede året etter hans død rev familieeiendommen ved Bredevannet.

I årene 1889–1890 jobbet Kielland som redaktør for Stavanger Avis. Han skrev utrolig mye i avisen, men hadde få allierte og følte seg tiltagende sårbar. Han skrev i et brev: "Du vet man blir iakttatt av så mange onde øyne, som lurer på de skuffede miner". To år senere ble han borgermester i Stavanger, og i 1902 amtmann i Romsdals amt. Etter at han kom inn i disse vervene utga han lite ny litteratur. Han var en samvittighetsfull borgermester, men skammet seg over å tilhøre embetsstanden, som han hadde skjelt ut så grundig. Samtidig var det disse vervene som reddet ham økonomisk. Embetet i Stavanger fikk han utelukkende fordi det den gang var regjeringen som utnevnte landets borgermestre. I januar 1904, som amtmann i Romsdal, var han på vei til en 5-ukers ferie på kontinentet med sin forlegger Hegel da han fikk bud om den store bybrannen i Ålesund. Han tverrsnudde og stilte neste morgen kl 7 på gaten i Ålesund i sydvest og oljehyre. Krisehjelpen organiserte han på en forbilledlig måte I etterkant skrev han til venner at de 14 dagene brannen pågikk, hadde vært "ja, jeg tør jo ikke si festtid - men akkurat noe for meg"

Den 6.april 1906 døde Alexander Kielland i Bergen, bare 57 år gammel. Han hadde vært sterkt overvektig fra 30-årsalderen, og da Amalie Skram traff ham første gang, slo hun hendene sammen og utbrøt: "Nei, for en fet, glad laps!" Hans overvekt og hang til alkohol forverret symptomene ved søvnapné som påførte ham pusteproblemer om natten. Siden han trivdes bedre i Bergen enn i Stavanger, bad han jevnlig Claus Hanssen, som var en venn av ham, om å bli innlagt ved Bergen hospital der Hanssen var overlege. Kielland var nært knyttet til den unge sykepleiersken Camilla Struwe, utdannet fra Edinburgh; han ba sin forlegger sende henne Kierkegaards samlede verker. Han ba alltid om at frk Struwe matte være til stede når han var innlagt på sykehuset, da han trengte hennes "redselsregimente"; han kalte henne "overdokkmesteren" fordi han i hennes varetekt var som et skip i tørrdokk. Siste kvelden han levde, var det Struwe som så til ham i 11-tiden og noterte: "Kort tid efter hørtes han snorke meget sterkt", utpå natten rapporterte hun at alt var rolig, men om morgenen ble han funnet med uttalt dødsstivhet.