Aldhelm av Sherborne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sankt Aldhelm av Sherborne (ca 639 – 25. mai 709), abbed av klosteret Malmesbury Abbey, biskop av Sherborne, latinsk poet og angelsaksisk litterat, ble født en gang før midten av 600-tallet. Det er blitt sagt at han var sønn av Kenten som var fra det kongelige huset i Wessex ^[1]. Han var absolutt ikke, som Aldhelms første biograf Faritius skriver, bror av kong Ine av Wessex.

[rediger] Liv

Aldhelm fikk sin første utdannelse i skolen til en irsk munk og lærd, Maildulf (også nevnt som Maeldubh eller Meldun) (død ca 675), som hadde bosatt seg i det engelske festningsverket Bladon (eller Bladow) på stedet av byen som ble kalt for Mailduberi, Maldubesburg, Meldunesburg, etc., og til slutt Malmesbury, etter ham.

En veggplakett på den katolske kirken til Sankt Aldhelm i Malmesbury. Inskripsjonen sier 'Sankt Aldhelm 639-709, abbed av Malmesbury og biskop av Sherborne, latinsk poet og kirkeforfatter.'

I 668 sendte pave Vitalianus Theodor av Tarsus for å bli erkebiskop av Canterbury. På samme tid hadde den afrikanske lærde Adrian av Canterbury blitt abbed ved klosteret St. Augustine's Abbey i Canterbury og ble også erkebiskop av Canterbury i 664. Det antas at han døde etter svært kort tid i embetet og Theodor etterfulgte ham. Aldhelm var en av Adrians disipler ^[1]. Aldhelm må uansett ha vært rundt 30 år da han begynte å undervist av Adrian. Han studerte romersk lov, astronomi, astrologi, beregning av kalenderen (matematikk), og lærte i henhold til tvilsomme utsagn også gresk og hebraisk. Det er sikkert at Aldhelm introdusere mange latiniserte greske ord i sine skrifter.

Dårlig helse tvang ham til å forlate Canterbury og han dro da til Malmesbury Abbey hvor han var munk under Maildulf for 14 år, sannsynlig fra 616, og inkluderte en periode med studier under Adrian. Da Maildulf ble Aldhelm utpekt i 675 ^[1], i henhold til et charter av tvilsom ekthet (sitert av William av Malmesbury) av Leuthere, biskop av Winchester (671-676), til være etterfølger ved klosteret, og han ble da dets første abbed.

Aldhelm introduserte benediktinerordenens regler og sikret munkenes rett til å velge abbed. Samfunnet ved Malmesbury økte og Aldhelm ble i stand til å skape to nye klostre som sentrum for læring ved Frome i Somerset og ved Bradford on Avon i Wiltshire. Den lille St Lawrence-kirken i Bradford on Avon stammer fra Aldhelms tid, og kan trygt regnes som hans. Ved Malmesbury fikk han bygd en ny krike for å erstatte Maildulfs beskjedne bygning, og oppnådde betydelige overdragelser av landområder for klosteret.

Kjennskapen om Aldhelms omdømme og som lærd spredde seg til andre land. Artwil, en sønn av en irsk konge, sendte sine skrifter for Aldhelms bedømmelse, og Cellanus, en irsk munk fra Péronne, var en av de han brevvekslet med. Aldhelm var den første angelsakser vi kjenner til som skrev på latin, og hans brev til Acircius, det vil si Aldfrith av Northumbria, er en avhandling på latin om prosodi (verselære) til bruk for hans undersåtter. I dette verket inkluderte han det han er mest berømt for, 101 gåter på latinske heksameter. Hver av dem er et fullstendig bilde, og ett av dem er på 83 linjer.

At hans omdømme som lærd ble tidlig anerkjent i hans eget land er kjent ved Bedes opptegnelser i dennes Historia ecclesiastica gentis Anglorum ^[2], som skriver ubeskjedent om ham som et «underverk av lærdom». Hans omdømme nådde også Italia og på forespørsel av pave Sergius I reiste han til Roma hvor det dessverre ikke finnes noen anmerkning om i hans skrifter. Da han kom tilbake hadde han med seg gaver til sin klostre, blant annet et praktfullt alter.

Han var tilstede ved et kirkemøte i Wessex for å bebreide engelskmennene i Dumnonia (Devon og Cornwall) ved at disse var preget av den opprinnelige gæliske kristendom på deres ulike praksis i henhold til datering av påsken og en del andre ulikheter med den romersk-katolske kirke. Han sendte også et langt og bittert brev til deres konge Geruntius (Geraint av Dumnonia) på vegne av paven.

I 705 og kanskje tidligere døde Hædde, biskop av Winchester, og bispesetet ble delt. Sherborne ble det nye setet og hvor Aldhelm ble noe motvillig den første biskopen i 705 ^[3]. Han ønsket selv å forbi abbed av Malmesbury som han hadde styrt i tretti år, men da hans munker protestert ble han både biskop og fortsatte å administrere klosteret helt til han døde. Han var nå en gammel mann, men viste stor aktivitet i sin nye funksjoner. Katedralkirken som han fikk bygget i Sherborne, senere erstattet av en normannisk kirke, er beskrevet av William of Malmesbury. I egenskap av biskop viste han stor energi, møtte opp på offentlige steder hvor han sang hymner og passasjer fra evangeliene sammen med en del ablegøyer for å tiltrekke seg folks oppmerksomhet.

Aldhelm var på en rundreise i bispesete da han døde i kirken i Doulting den 25. mai 709 ^[3]. Liket ble fraktet til Malmesbury og mange kors ble satt opp av hans venn Egwin, biskop av Worcester, ved flere stoppesteder. Han ble gravlagt i St Michael-kirken i Malmesbury Abbey. Hans biograf forteller om mirakler som skal ha skjedd både i løpet av hans levetid som ved hans minnested.

Han ble gjort til helgen etter sin død og hans minnedag blir feiret 25. mai ^[1].

[rediger] Skrifter

I henhold til William v Malmesbury skrev Aldhelm poesi på angelsaksisk foruten på latin, og han satte musikk til sin egne dikt, men ingen av disse sangene, som fortsatt var populære på kong Alfred av Englands tid, har blitt bevart for ettertiden. Da han fant ut hvor langsomt folk kom til kirke ble det sagt at han sto ved enden av en bro og sang sanger på morsmålet og således samlet seg folk som lyttet til det kristne budskap. Aldhelm skrev i et detaljert, svulstig og vanskelig tilgjengelig latin som beklagelig vis ble den dominerende latinske stilen i århundrer, og til slutt betraktet som barbarisk. Hans verker ble standard skoletekster i klosterskolene inntil hans innflytelse dalte kraftig etter den normanniske erobringen etter 1066.

Aldhelms samlede verker ble redigert av tyskeren R. Ehwald som Aldhelmi opera omnia (Berlin, 1919). En tidligere utgave ble gjort av J. A. Giles, Patres eccl. Angl. (Oxford, 1844) som ble trykket av J. P. Migne i dennes Patrologiae Cursus, bind. 89 (1850). Brevet til Geraint av Dumnonia ble antatt ødelagt av britene i henhold til William av Malmesbury i Gesta Pontificum, side 361, men ble oppdaget sammen med annen brevveksling i sankt Bonifatius’ korrespondanse i Mainz. Et langt brev til Eahfrid, en lærd som hadde kommet tilbake fra Irland (først trykket i Usher, Veterum Epistt. Hiber. Sylloge, 1632) er av interesse ved at det kaster lys over forholdet mellom irske og engelske kirkelærde.

Aldhelms mest kjente verk er De Laude Virginitatis, en latinsk avhandling om jomfrulighet, adressert til nonnene i det doble klosteret i Barking. Etter en lang innledning som roser i høye toner den jomfruelige dyd og han fremmer et stort antall mannlige og kvinnelige helgener som gode eksempler. Aldhelm skrev senere en kortere poetisk versjon som avsluttes med en allegorisk kamp mellom dydene og lastene: De octo principalibus vitiis. Den ble først trykket av Delrio i Mainz, 1601. De to arbeidene blir stundom kalt for «opus geminatum», det vil si «tvillingarbeidene».

Hovedkilden til hans Epistola ad Acircium sive liber de septenario, et de metris, aenigmatibus ac pedum regulis ^[4] er den latinske grammatikeren Priscian. For gåtene som var inkludert i den, hans modell var samlingen kjent som Symposii aenigmata, det vil si gåtene til en Symposius. Introduksjonen har setningen «Aldhelmus cecinit millenis versibus odas», avhengig om man leser fra første bokstav eller siste bokstav av linjene. Av hans mindre latinske dikt er en av dem inkludert på kirken som ble bygget av Bugge (eller Edburga av Minster), en adelig kvinne fra Wessex.

[rediger] Referanser

^ ^a ^b ^c ^d Walsh A New Dictionary of Saints side 21-22
^ Bok 5, kapittel 18
^ ^a ^b Powicke Handbook of British Chronology side 254
^ Epistola ad Acircium sive liber de septenario, et de metris, aenigmatibus ac pedum regulis, red. A. Mai, Class. Auct. vol. v.

[rediger] Litteratur

Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
Holweck, F. G.: A Biographical Dictionary of the Saints. St. Louis, MO: B. Herder Book Co., 1924.
Powicke, F. Maurice]] and E. B. Fryde: Handbook of British Chronology 2nd. ed. London:Royal Historical Society 1961
Walsh, Michael: A New Dictionary of Saints: East and West London: Burns & Oates 2007 ISBN 0-8601-2438-X