25 m silhuettpistol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

25 m silhuettpistol er en av skyteøvelsene i ISSF. Øvelsen har vært på OL-programmet helt siden starten på de moderne olympiske leker i 1896. Reglene varierte mye fram til annen verdenskrig, etterpå var det bare små endringer til det kom to større revisjoner i 1989 og 2005. Den siste endringen førte til at utstyrsreglementet ble det samme som for 25 m standardpistol, noe som gjorde slutt på bruken av .22 Short-ammunisjon, samt spesialtilpassede grep og lett avtrekkervekt. Dette førte til at poengsummene ble lavere; verdensrekorden før 2005 var på 597 poeng, mens dagens rekord er på 591.

Istedet for å sløyfe spesielle pistoler for hurtigskyting, designet produsentene nye våpen, slik som Walther SSP, som følger reglementet for standardpistol, men som er optimalisert for hurtigskytingsøvelsen.

[rediger] Skyteprogram

Sentrum av blinkene er 75 cm fra hverandre, og 10-er ringen har en diameter på 10 cm.

Når papirskiver brukes (i motsetning til elektroniske skiver), er tynne ringer som viser poengene trykt på skivene. De tykke siktelinjene finnes på begge versjoner.

Tradisjonelt ble det i silhuettpistolkonkurranser brukt skiver som kunne vris 90 grader for å vises for skytteren, og deretter bli snudd tilbake for å forsvinne når skytetiden var ute. I løpet av de siste tiårene har disse skivene etterhvert blitt byttet ut med elektroniske systemer som bruker rødt og grønt lys for å indikere starten og slutten på skytetiden, og som automatisk håndterer skudd som kommer for sent. Siden disse systemene er kostbare, brukes de vanligvis bare i internasjonale konkurranser.

En serie består av fem skudd med ett skudd i hver blink innen en begrenset tid. Blinkene står ved siden av hverandre 25 meter fra skytteren. Når skivene kommer fram, må skytteren heve armen fra 45 graders vinkel og avfyre sine fem skudd. Hvis et skudd blir avfyrt for sent regnes det som bom.

Det er tre forskjellige skytetider for seriene: 8 sekunder, 6 sekunder og 4 sekunder. En omgang består av to serier i hver skytetid, og et fullt program består av to slike omganger, totalt 60 skudd. Siden skivene er runde, med høyeste verdi lik 10 for treff i midten er maks oppnåelig poengsumm 600.

I store konkurranser er de seks beste skytterne kvalifisert for finalen, som består av fire ekstra 4-sekunders serier, hvor man bruker desimalpoeng. Resultatet av kvalifiseringsskytingen og finalen blir lagt sammen, og ved lik poengsum skytes en ekstra 4-sekunders serie.

[rediger] Bemerkelsesverdie silhuettskyttere

• Ungarsk Károly Takács måtte skifte over til å skyte med venstre i stedet for høyre hånd etter en ulykke, men klarte likevel å vinne olympisk gull to ganger etter hverandre i 1948 og 1952.
• Polske Josef Zapedski var den andre som klarte dette, i 1968 og 1972. Ammunisjonsfeil hindret ham fra å prøve seg på en tredje gullmedalje.
• Tyske Ralf Schumann, den mestvinnende silhuettskytter noensinne, er den eneste skytteren som har klart å vinne OL tre ganger: 1992, 1996 og 2004.
• Russiske Sergej Alifirenko vant OL-gull i 2000, og var skytteren med mest suksess det første året etter at reglene ble endret, da han vant EM og verdenscupfinalen.

[rediger] Gjeldende verdensrekorder

Menn - Kvalifisering	591	Alexei Klimov	2006, Granada	Lag	1743	China	2006, Zagreb
Menn - med finale	788.8 586+202.8	Ralf Schumann	2007, Fort Benning
Menn junior	588	Ding Feng	2007, Fort Benning	Lag	1716	Germany	2005, Belgrade

[rediger] Olympiske og verdensmestre siden 1947

År	Individuelt		Lag
Olympics
OL 1948, London	Károly Takács
OL 1952, Helsinki	Károly Takács
OL 1956, Melbourne	Stefan Petrescu
OL 1960, Roma	William McMillan
OL 1964, Tokyo	Pentti Linnosvuo
OL 1968, Mexico by	Jozef Zapedzki
OL 1972, München	Jozef Zapedzki
OL 1976, Montreal	Norbert Klaar
OL 1980, Moskva	Corneliu Ion
OL 1984, Los Angeles	Takeo Kamachi
OL 1988, Seoul	Afanasijs Kuzmins
OL 1992, Barcelona	Ralf Schumann
OL 1996, Atlanta	Ralf Schumann
OL 2000, Sydney	Sergej Alifirenko
OL 2004, Athen	Ralf Schumann
VM
1947 WCH, Stockholm	Carlos Enrique Diaz Saenz Valiente
1949 WCH, Buenos Aires	Huelet Benner
1950 WCH, Oslo	Huelet Benner
1954 WCH, Caracas	N. Kalinichenko
1958 WCH, Moskva	Aleksandr Kropotin
1962 WCH, Kairo	Aleksandr Zabelin
1966 WCH, Wiesbaden	Virgil Atanasiu
1970 WCH, Phoenix	Giovanni Liverzani
1974 WCH, Thun	Alfred Radke
1978 WCH, Seoul	Ove Gunnarsson
1982 WCH, Caracas	Igor Puzirev
1986 WCH, Suhl	Adam Kaczmarek
1990 WCH, Moscow	Ralf Schumann
1994 WCH, Milan	Krzysztof Kucharczyk
1998 WCH, Barcelona	Ralf Schumann
2002 WCH, Lahti	Marco Spangenberg
2006 WCH, Zagreb	Zhang Penghui
Junior-VM
1994 WCH, Milan	Joseph Gonzalez
1998 WCH, Barcelona	Jorge Llames
2002 WCH, Lahti	Martin Behrendt
2006 WCH, Zagreb	Christian Reitz

[rediger] Eksterne lenker

• ISSFs offisielle sider