Tawhīd (arabisk: توحيد); også transkribert som Tawheed, Toheed og Tauheed; (tyrkisk: Tevhid) er et uttrykk for islamsk forståelse av Guds enhet. Ordet er avledet av wahda, enhet.

Islams strengt konsekvente monoteisme har retorisk brodd både mot den kristne treenighetslæren og mot polyteismen i den førislamske arabiske kulturen. Det motsatte av Tawhīd er shirk, som betyr å sette noe eller noen ved Guds side.

Begrepet Tawhid har en lang historie. al-Ash'ari (878-941) var blant de muslimske teologene som på 900-tallet drøftet Guds natur. Formuleringer i Koranen om Guds «hender» og om at Gud «sitter» kunne fra en side sett forstås som om Gud hadde et legeme. I og med dette legemets «legemsdeler» kunne ikke Gud lenger sees som én. al-Ash'ari avviste problemstillingen og hevdet at Guds vesen ikke kunne defineres. Hans etterfølger Abu Bakr al-Baqillani (d. 1013) følger opp disse problemstillingene, samt rasjonelle Gudsbevis, i sin avhandling al-Tahwid^[1].

Under almohade-dynastiet i Nord-Afrika 1130-1269 ble Tawhid oppfattet som essensen av læren om Guds enhet, og denne troen ble ansett som et særtrekk ved almohadene til forskjell fra deres rivaler og forløpere almoravidene^[2].

Den egyptiske reformatoren Muhammad Abduh (1849-1905) hevdet i sin bok Risalat al-tawhid (læren om Guds enhet, 1897) at «enhver velfundert tenkning fører til en tro på Gud slik han er beskrevet i Koranen». Den egyptiske tenkeren Sayyid Qutb (1906-1966) mente at tawhid er det underliggende prinsipp i all sann religion^[3].

Koranens sure 112, Enhetsbekjennelsen er også et tidlig uttrykk for tawhid^[4]: