Hoggorm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hoggorm

Vitenskapelig(e) navn:	Vipera berus
Norsk(e) navn:	hoggorm
Hører til:	hoggormfamilien, slanger, skjellkrypdyr
Habitat:	skogsområder, myrer, sanddyner
Utbredelse:	Europa og Asia

Hoggorm eller huggorm (vitenskapelig navn Vipera berus) er en av mer enn 200 arter i hoggormfamilien, den eneste av disse som lever fritt i Nord-Europa, og den eneste giftslangen som lever i Norden.

Av alle slangeartene i verden er hoggormen den som har størst geografisk utbredelse. Den lever over det meste av Europa og Asia, fra de britiske øyer i vest til Kinas stillehavskyst i øst, og godt nord for polarsirkelen i nord. Den finnes i nær sagt all slags terreng, opp til ca 3000 meters høyde over havet.

Hoggorm med sikksakkmønster

Svart hoggorm

Nærbilde

[rediger] Beskrivelse

Hoggormen er normalt lett gjenkjennelig på sikksakkmønsteret den har på ryggen, men på de mørkeste eksemplarene kan mønsteret være vanskelig å se. Hoggormen finnes i ulike fargekombinasjoner. Hunnene har ofte en brunaktig bunnfarge og svart mønster, mens hannenes bunnfarge er mer grå enn brun. Unge hoggormer kan være mørkebrune, fargen de får som voksne kommer ikke alltid før de er noen år gamle.

Enkelte individer er svarte. Dette skyldes pigmentfeil, og ser ikke ut til å være arvelig. De svarte individene har dårligere kamuflasje, men vil til gjengjeld bli raskere oppvarmet i solsteken enn de lysere eksemplarene. Det kan forklare hvorfor svarte hoggormer er vanligere i de nordligste delene av utbredelsesområdet enn i de sørligste.

En voksen hoggorm veier 150–200 gram og blir vanligvis 50–70 cm lang, men den kan bli opptil 90 cm. Hunnen er litt større enn hannen. På Nordmøre ble det en gang målt en hunn på 89 cm. Hoggormen kan bli opptil 20–25 år gammel.

Hoggormen har to gifttenner forrest i overkjeven. Selve giften lages i spyttkjertler i nakken, og samles i en flaskeformet hule omgitt av kraftige muskler. Derfra føres den fram til tannspissene gjennom en kanal i overkjeven og tynne rør i tennene. Giften er en blanding av ulike enzymer og ligner litt på magesyre. Den har to funksjoner, dels skal den drepe byttet og dels skal den framskynde nedbrytingen av det etter at det er svelget.

Hoggormen kan i likhet med andre slanger ikke høre, men den oppfatter lyden som markvibrasjoner. Den har svært god luktesans.

[rediger] Adferd

Hoggormene er vekselvarme dyr, det vil si at de varmes opp av omgivelsene (lufttemperaturen og solstrålingen) omkring seg. Når det er kaldt i været vil de være trege i bevegelsene. Da kan man ofte finne dem på steiner eller stubber som er eksponert for solskinn, der de forsøker å få opp kroppstemperaturen. Hvis man opplever å se en hoggorm, ser man den ofte på veien. Det er fordi de tiltrekkes av den varme asfalten som de bruker til å varme seg på.

Hoggormen liker seg godt i lyng med bare fjellflekker imellom, spesielt der det er varmt og solrikt. Den trives ikke på fuktige steder, men må ha tilgang til vann i nærheten. På nordlige breddegrader, som for eksempel i Skandinavia, er hoggormen mest aktiv om dagen, eventuelt morgen eller kveld. Den er også en utmerket klatrer, og kan godt klatre i trær.

Hoggormen er ikke aggressiv, og når den værer mennesker satser den ofte på at kamuflasjefargene skjuler den før den prøver å flykte. Man kan komme så tett innpå som et par meter før den stikker av. Dersom hoggormen ikke har noen mulighet til å komme seg unna, vil den normalt først krølle seg sammen og hvese, som en siste advarsel. Det er bare hvis den blir overrasket eller provosert og er uten mulighet til å flykte at den vil bite. Dette kommer trolig av at det er energikrevende å lage gift, og at den har behov for å spare energi. På grunn av at den har en tendens til å stole på at kamuflasjen fungerer, er den ofte lett å ta livet av for mennesker som ønsker det.

Hoggormen overlever maksimalt en halvtime i kuldegrader, så i de kaldeste strøkene av utbredelsesområdet, som i Skandinavia, ligger den i dvale om vinteren. Som regel samles det flere individer, opptil mange hundre, som overvintrer sammen. De går i hi i oktober måned. Hiene finner de i frostfrie jordhuler og steinrøyser, gjerne i sørhellinger uten for mye vegetasjon slik at bakken raskt varmes opp av solen om våren. De kommer ut av hiet igjen i april eller mai. Hannene kommer ut to til tre uker før hunnene. Noen dager etter at de har kommet ut av hiet skifter de ham, det vil si at det ytre hudlaget løsner og vrenges av. Deretter kan de ha fra ett til flere hamskifter i løpet av sommeren.

[rediger] Mat

Føden består for det meste av smågnagere, men stålorm, og amfibier som frosker og firfisler er også hyppig på menyen til hoggormen. Når sjansen byr seg spiser den også fugler og fugleegg.

Hoggormen spiser ikke regelmessig, hvor ofte den spiser avhenger av jaktlykken. Den jakter enten ved å ligge stille og vente på at et intetanende bytte skal nærme seg, eller ved å følge luktsporet til byttedyret. Når den kommer tett nok innpå hogger den til og sprøyter gift inn i byttet, som lammes av giften og dør i løpet av få minutter. Byttet blir da slukt helt. En hoggorm vil trenge omtrent 25 voksne mus i løpet av en sommer.

[rediger] Reproduksjon

Hoggormen blir kjønnsmoden når den er 3–5 år gammel. Paringen foregår på våren. Det er vanlig at hannene kjemper langvarige kamper med rivaler for retten til å pare seg med hunnene. Etter paringen skilles hannen og hunnen, og har ikke mer med hverandre å gjøre. Hunnen er drektig i 60–100 dager, og føder inntil ca 20 unger i august/september. Tidspunktet er litt avhengig av hvilken breddegrad den lever på. Den er kjent for å føde levende unger, men en mer korrekt beskrivelse er at eggene klekkes rett før fødselen. De er 15–20 cm lange når de er nyfødte, og de er giftige når de blir født. Ungene i ett og samme kull kan ha forskjellige fedre. Etter fødselen vil moren være svært avkreftet. Kroppsvekten vil da være omtrent halvparten av det normale, og hun trenger hele neste sommer på å ete seg opp igjen. Hoggormhunnene får derfor unger bare hvert annet år, noen ganger hvert tredje år. Moren tar seg ikke av ungene, de må klare seg selv med det samme de har blitt født..

[rediger] Bitt

Mange mennesker er redd for hoggormen, men sannsynligheten for at man noen gang vil bli bitt av hoggorm er forsvinnende liten. Normalt vil hoggormen prøve å unngå mennesker, enten ved å ligge rolig i håp om å ikke bli sett, eller ved å flykte. Hvis den blir overrasket eller provosert og ikke har noen retrettmulighet, må den forsvare seg. Da ruller den seg sammen og gjør seg klar til å bite, og når den biter så gjør den det lynraskt.

Med det samme merker man et stikk som kan minne om et nålestikk. Etter noen sekunder vil det gå over til en kraftig svie, omtrent som vepsestikk, og det kan piple litt blod fra såret. Det er individuelt hvor sterkt man reagerer på hoggormbitt, men etter noen minutter kan man oppleve svimmelhet, kvalme, ømhet og smerter i store deler av kroppen. Lokalt rundt bittet kan man hovne kraftig opp. Hvis smertene og hevelsen er kraftig må man regne med at det vil ta flere dager før alle symptomene er borte. Hevelse og i noen tilfeller leddstivhet kan vedvare i opptil flere måneder. Enkelte får ingen symptomer i det hele tatt etter å ha blitt bitt. Det er ikke fordi de er immune mot giften, men fordi hoggormen ikke sprøytet inn gift. Ca 30% av alle bitt er "tørre" dvs uten gift. Den kan nemlig selv bestemme om den skal sprøyte inn gift eller ikke når den biter, og det er ikke alltid den vil sløse med giften.

Det er eksempler på at mennesker har dødd av hoggormbitt, så man bør alltid søke legehjelp så raskt som mulig, og helst innen en halv time etter at man ble bitt.

[rediger] Vanlige misoppfatninger

Det verserer en del misoppfatninger om hoggormen, dette er noen av de mest seiglivede.

Hoggormungene er giftigere enn de voksne dyrene. Det er ikke riktig, tvert imot. De er mindre av vekst og har mindre giftmengde. Og det er giftmengden som sprøytes inn i såret som avgjør hvor farlig bittet er. Hoggormene er giftige fra de blir født, men ungene er ikke giftigere enn de voksne dyrene.
Hunnen må klatre opp i et tre når hun skal føde for å unngå å bli bitt av ungene. Dette er en utbredt misoppfatning. Riktignok kan hunnen finne på å klatre opp i en busk eller opp på en gren når hun skal føde, men det er fordi tyngdekraften vil hjelpe henne under fødselen, ikke fordi hun er redd for å bli bitt av ungene.
Hoggormen kan ta kjeven ut av ledd for å svelge store bytter. Dette er ikke riktig. Hos slanger er nedre kjeveben todelt og koblet sammen av en sene slik at de to delene kan strekkes fra hverandre. Kjevebena er ikke koblet direkte til skallen, men til et annet ben, som igjen er koblet til skallen. Dette gjør at kjeven til slanger er svært tøyelig når den skal gape over store bytter, men kjeven tas ikke ut av ledd.

[rediger] Freding

Hoggormen er en av tre slangearter som lever fritt i Norge, og den eneste giftige. De to andre slangeartene i Norge er buormen og slettsnoken. Stålormen blir ofte tatt for å være en slange, men den er en øgle. Alle frittlevende slanger i Norge er fredet etter viltloven. Hoggormen er også fredet over det meste av Europa.