Wyke Bayliss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Wyke Bayliss (21. november 1835 – 5. april 1906) var engelsk billedkunstner og forfatter.

Bayliss' kunst er løselig assosiert med pre-rafaelittene, mens andre vil først og fremst karakterisere ham som en typisk viktoriansk kunstner. Hans kunstneriske karriere besto bortimot utelukkende av å male interiører i engelsk og europeiske kirker og katedraler.

Bayliss ble født i Madeley i Shropshire som andre sønn til Anne Wyke og John Cox Bayliss, en jernbaneingeniør og matematisk tegner. Han fikk en solid, arkitektonisk utdannelse i å tegne under veiledning av sin far. Han studerte senere ved Royal Academy og School of Design ved Somerset House. Hans kunstnerkollega og tidvis også venn, James McNeill Whistler, refererte hånlig til ham som «Bayliss, Michel Angelo fra Middlesex».

Han var kjent på slutten av viktoriatiden som en akademisk kunstautoritet. Han ble tilknyttet pre-rafaelittene og han betraktet John Millais, Frederic Leighton, William Holman Hunt og Edward Burne-Jones som sine venner.

Wyke Bayliss sendte sine beste verker til Royal Society of British Artists og ble innvalgt som medlem i 1865. I 1884 foreslo han Whistler til å bli valgt inn i komiteen, men han kom snart i opposisjon til Whistlers politikk for å modernisere og ekspandere organisasjonen. Whistler ble president i juni 1886, men ble etterfulgt av Bayliss i 1888 som en del av reorganiseringen av organisasjonen da den ble delt mellom de detaljorienterte og de impresjonistiske kunstnerne. Han beholdt denne stillingen fram til sin død i 1906.

Bayliss selvbiografi Olives ble utgitt posthumt i 1906. Han var profilert skribent på emner om kunst og estetikk, og skrev også poesi. Han giftet seg med Elise Letitia Broade, men ekteskapet var barnløst. Han ble adlet i 1897. Ekteparet bodde i Clapham Park i London hvor han døde etter en kort tids sykdom.