Wilsonstormsvale
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Wilsonstormsvale | |
|---|---|
 |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Oceanites oceanicus |
| Norsk(e) navn: | Wilsonstormsvale |
| Hører til: | Sørstormsvaler, stormfugler, fugler |
| Habitat: | havet |
| Utbredelse: | alle verdenshav sør for ca. 40˚N |
Wilsonstormsvale (Oceanites oceanicus) er en liten sjøfugl i gruppen hydrobatidae som er en del av stormfuglfamilien. Det er en av verdens mest utbredte fuglearter.
Den er 16-18,5 cm lang med et vingespenn på 38-42 cm og en vekt på 34-45 gram. Den er litt større enn havsvalen og kan bli opptil ti år gammel. Fuglen er stort sett mørk brun i alle fjærdrakter, bortsett fra et hvitt bånd over vingene og et bredt hvitt bånd i overgangen mellom kropp og halefjær. Forskjellen mellom wilsonstormsvalen og havsvalen er de hvite båndene over vingene, lengre ben og den ensfargede undersiden av vingene.
Wilsonstormsvalens flukt er en mer direkte glideflukt enn hva de fleste stormfuglene har, men som dem har den for vane å hoppe og lage lette, forte regnaktige lyder ved å slå på vannet mens den spiser plankton fra havets overflate. En forskjell er at den holder vingene mer oppreiste enn de andre stormfugler. Som havsvalen har den en tendens til å holde til i flokk, og den er også kjent for å følge skip. Ofte kan en lav pipende lyd høres når fuglene spiser. Fuglen spiser først og fremst krill, men også andre krepsdyr og blekkspruter.
Langs kysten av Antarktika, på Falklandsøyene, Kerguelen, Heard- og McDonald-øyene og Bouvetøya og nærliggende øyer, hekker den i kolonier nær havet. Der bygger den rede i hulrom i berget eller i en grop i myk jord der den legger et enkelt hvitt egg. Denne stormfuglen ligger på redet kun om natten, og unngår slik å bli offer for måser og joer. Om natten er månelys, vil den ikke komme til redet i det hele tatt. Som de fleste petrellene kan den ikke gå særlig bra, det er begrenset til avstanden mellom der den lander og redet.
Resten av året tilbringes på sjøen, og når vinteren setter inn på den sydlige halvdelen av jorden migrerer den til de nordlige hav. Den er da et vanligere syn i nord-Atlanteren enn i Stillehavet. Utenfor hekkesesongen holder den til på åpent hav noe som, ved siden av at hekkeplassene er utenfor allfarvei, gjør at Wilsonstormsvalen er vanskelig å observere fra land. Unntak forekommer ved sterk storm, da fuglene kan bli tvunget (blåst) inn til kysten.
Den er vanlig utenfor Nord-Amerikas østkyst når det er sommer der, og den store utbredelsen av denne fuglen i europeiske farvann har blitt lagt merke til under havtokter. Fortrinnsvis har dette skjedd i området rundt Scillyøyene, Storbritannia.
Fuglen er oppkalt etter den skotsk-amerikanske ornitologen Alexander Wilson.
Wilsonstormsvalen er Oglethorpe University's maskot.
[rediger] Referanser
- BirdLife International (2004). Oceanites oceanicus. 2006 IUCNs Røde liste Verdens naturvernunions nasjonale rødliste over truede arter 2006. Databaseinngang som blant annet viser hvorfor det ikke er grunn til bekymring for denne arten.
- Peter Harrison. Seabirds : an identification guide, Christopher Helm, 1988, ISBN 0-7470-1410-8.
- Bull, John; Farrand, Jr., John. The Audubon Society Field Guide to North American Birds, Eastern Region. New York: Alfred A. Knopf. April 1984. ISBN 0-394-41405-5.
