Verdier i evangelisk-luthersk religion i Norge
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Verdier i evangelisk-luthersk religion er verdier Grunnloven i Norge knytter til religionen i landet. Grunnloven § 2 annet ledd har en bestemmelse om at den evangelisk-lutherske religion er statens offentlige religion. Mange ser på denne bestemmelsen som en verdiparagraf, selv om dette juridisk sett ikke stemmer. Alle paragrafene i Grunnloven rommer en eller annen verdi, se Norges grunnlovs verdier.
Det er fremmet flere forslag om å oppheve det aktuelle leddet i Grunnloven. Mange ønsker å beholde det fordi de mener at referansen til evangelisk-luthersk religion implisitt rommer noen verdier som kan være viktige for samfunnet og for borgerne, som kan være rimelig uavhengige av tros- eller livssyn, og som ut fra et tradisjons- og kontinuitetsperspektiv bør sikres for fremtiden. Nedenfor gis en oversikt over noen av disse verdiene.
Innhold |
[rediger] Fellesverdier
I religionen er det dogmatiske og det etiske knyttet nært sammen. Etiske normer eller standarder blir gjerne begrunnet ut fra gudstroen. Det er også tilfelle innenfor den lutherske tradisjonen. Både de ti budene og det dobbelte kjærlighetsbudet, kjærlighet til Gud og til nesten, uttrykker denne sammenhengen.
Men en rekke etiske prinsipper har gyldighet uten en spesiell teologisk forankring, og de kan deles av personer som tilhører andre religioner eller livssyn. Eksempler på dette er kravene til ærlighet, sannhet, barmhjertighet og rettferdighet, eller prinsippet som ligger nedfelt i den gyldne regel: Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem. Disse har relevans i forhold til menneske- og samfunnsliv i sin alminnelighet. De står sentralt i den evangelisk-lutherske etikken, men er samtidig felles verdigods i andre kristne tradisjoner og i ulike religioner og livssyn. Dette betyr imidlertid ikke at det konkrete innholdet i begrepene forstås likt i alle samfunn og alle religioner.
[rediger] Verdien av skille mellom verdslig og åndelig
Et sentralt prinsipp i den lutherske tradisjonen er skillet mellom verdslig og åndelig makt. Toregimentslæren markerer at religion og politikk ikke må blandes sammen ved at politikken blir religion og religionen politikk. De har hver sin funksjon. Verdslige myndigheter skal sikre borgerne trygge og tjenlige rammer uten å bestemme hva de skal tro, tenke eller mene. Den geistlige myndighet skal på sin side ikke regulere den ytre atferden, men forkynne evangeliet og henvende seg til menneskets hjerte.
Denne distinksjonen er et identitetskjennetegn ved evangelisk-luthersk religion. At religionen skulle overta verdslig myndighet var utelukket, men også at politikken skulle gjøres til religion. Politikken blir religion når den blir gjort absolutt. Religionen blir politisk når den foreskriver bestemte løsninger på samfunnsmessige spørsmål eller bruker ikke-åndelige maktmidler til å fremme sine formål. I læren om de to regimentene ligger en advarsel mot å utvikle totalitære maktsystemer enten de har et religiøst eller sekulært preg.
[rediger] Verdien av menneskets frihet og ansvar
Den lutherske reformasjonen la stor vekt på det enkelte menneskes frihet og ansvar. Den enkelte hadde rett til å ha en overbevisning og til å kunne følge sin samvittighet. Myndighetene, enten de var kirkelige eller politiske, skulle derfor respektere den enkeltes overbevisning. Frihetens kobling til ansvar begrenset friheten. Hensynet til de andre satte grenser for menneskets frie utfoldelse. Den lutherske tradisjonen etablerte en balanse mellom individuelle interesser og kollektive forpliktelser. Samtidig blir det sterkt understreket at kollektivet ikke skal oppsluke eller overkjøre individet. Dette gjelder uansett om kollektivet er staten, kirken eller en hvilken som helst annen korporasjon. Ingen menneskeskapt instans har rett til å krenke mennesket eller kreve absolutt lydighet.
[rediger] Staten er til for mennesket, ikke omvendt
Den lutherske reformasjonen holdt et oppgjør med tendensene til å sakralisere bestemte samfunns- eller organisasjonsformer. Dette gjaldt både i forhold til det katolske kirkesystemet med dets kleresi og hierarki med paven på toppen, og i forhold til bevegelser som ville gjøre samfunnet til en gudsstat styrt etter bibelske prinsipper. Den lutherske tilnærmingen var mer pragmatisk. Samfunnet skulle organiseres slik at det kunne fungere best mulig for innbyggerne. Øvrigheten var ikke til for seg selv, men for å verne borgerne og stimulere det gode og det som kunne bygge samfunnet.
[rediger] Pragmatiske ordninger
Organiseringen av kirken var også et spørsmål om hva som var mest tjenlig, først og fremst sett i forhold til kirkens vesentlige funksjoner, nemlig evangelieforkynnelse og sakramentforvaltning. Kirkeordningen er et hensiktsmessighetsspørsmål og inngår ikke i bestemmelsen av kirkens vesen som i katolske og reformerte kirketradisjoner
[rediger] Forsoning og tilgivelse
Et bærende prinsipp i den evangelisk-lutherske religion er at mennesket har verdi i seg selv og ikke ut fra hva det presterer eller kan dokumentere. Menneskeverdet kan ikke graderes, selv om det enkelte menneskes nytte varierer. Mennesket har sin eksistensielle forankring i en kjærlighet som omslutter og gjennomstrømmer alt levende. Denne kjærligheten mottas ved tillit (tro) og gis mennesket ufortjent og gratis, jf Guds nåde. Kjærligheten rommer forsoning og tilgivelse som kan sette mennesker fri fra å kretse om seg selv og til å møte andre med respekt, innlevelse, hjelpsomhet og tilgivelse.
[rediger] Hverdagslivet som et kall
Den lutherske reformasjonen understreket betydningen av det vanlige samfunnsmessige arbeidet og definerte det som et kall. Dette skulle virkeliggjøres i hverdagslivet i rollene som foreldre, arbeidstakere og ledere. Den enkelte skulle engasjere seg i å løse samfunnsoppgaver og virkeliggjøre verdiene i det sosiale rommet. Forestillingen om at kirkelig virksomhet eller kristelig arbeid var mer hellig enn vanlige borgerlige yrker ble avvist. Samtidig understreket reformasjonen at det materielle ikke skulle være enerådende, men at åndelige og kulturelle verdier var nødvendige for et godt menneskeliv og samfunn.
[rediger] Ideal og virkelighet
Historien viser at reformasjonens normer og verdier ikke alltid har vært fulgt. Statlige og kirkelige myndigheter har i lange perioder gjensidig legitimert en praksis i strid med disse verdiene. Verdslig og åndelig makt har vært blandet sammen. Menneskets ansvar, selvstendighet og frihet er blitt krenket – til og med i Guds navn. Overgrep mot annerledes tenkende og troende er en del av historien. Slike overgrep er imidlertid ikke en del av arven. Arven er knyttet til verdier som det kan være grunn til å føre videre.
Mange mener at viktige elementer i den evangelisk-lutherske tradisjonen fortsatt har bærekraft og er det som virker mest samlende i det norske samfunnet. Andre er uenig i dette og ønsker å uttrykke de kollektive verdiene på et mer generelt grunnlag.
