Norges grunnlovs verdier
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Grunnlovens verdier finnes i juridisk forstand ikke i en egen verdipragraf i den norske grunnloven. Grunnloven rommer direkte og indirekte en rekke verdier.
[rediger] Grunnlovens symbolfunksjon
Grunnloven har en særlig viktig funksjon når det gjelder å uttrykke hvilke verdier som staten er forpliktet på og ønsker å få virkeliggjort i samfunnet. Slik sett er Grunnlovens rolle som symbolbærer viktig. Grunnleggende er dens rolle innenfor det nasjonale juridiske systemet.
[rediger] Grunnloven sikrer rettigheter og stiller krav
Grunnloven rommer en slags overenskomst mellom borgerne og staten. Det eksisterer et kontraktsforhold som begrenser borgernes frihet og stiller krav om at de må tilpasse seg visse fellesordninger som staten ivaretar på fellesskapets vegne. Eksempler på dette er skattesystemet og forsvaret.
Opprinnelig var det også naturlig å se på bestemmelsen om en offentlig religion i et slikt perspektiv, jf § 2. Det skulle finnes en kirke som var landsdekkende og kunne yte rituelle og andre tjenester til befolkningen over hele landet uansett stand og stilling. Mange vil fortsatt se på dette som en tjenlig ordning så lenge en stor majoritet velger å være medlemmer av Den norske kirke og under forutsetning av at tros- og livssynsfriheten for øvrig blir sikret. Andre mener denne ordningen favoriserer en bestemt tro og bryter med prinsippet om likebehandling.
På den andre siden pålegger Grunnloven staten også visse forpliktelser i forhold til innbyggerne. Myndighetene skal respektere og fremme innbyggernes rettigheter. Et eksempel er bestemmelsen i Grunnloven § 2 første ledd om fri religionsutøvelse. Et annet er pålegget i § 110c om at staten skal respektere og sikre menneskerettighetene.
[rediger] Verdier uttrykt gjennom disposisjonen
En del verdier uttrykkes indirekte f eks gjennom disposisjonen. Det gjelder den verdien som ligger i maktfordelingsprinsippet. Den utøvende makt omhandles i del B i Grunnloven, den lovgivende makt i del C, og den dømmende makt i del D. En rekke spesifikke verdier finnes i del E om alminnelige bestemmelser. Folkesuverenitetsprinsippet er en verdi som danner utgangspunkt for hele Grunnloven og som er nedfelt i § 1.
En del verdier er blitt utviklet gjennom konstitusjonell sedvane. Dette gjelder f eks prinsippene om folkesuverenitet og parlamentarisme. Slike verdier er ikke blitt eksplisitt formulert inn i Grunnloven, men de utgjør i dag likevel vesentlige komponenter i nasjonens verdigrunnlag. Tradisjonelt har disse verdiene inngått i den konstitusjonelle sedvaneretten. Ved endringer i Grunnloven i 2007 er parlamentarismen nå uttrykt eksplisitt, se §§ 49, 73, 74 og 76-78.
[rediger] Verdier i endring
Mange verdier fremgår direkte av Grunnlovens ordlyd. Andre verdier er avledet av denne ordlyden gjennom tolkning og praksis. Verdiene kan være nærmere konkretisert i annet lovverk og materialisert gjennom offentlig forvaltning. Dette innebærer at verdiene inngår i dynamiske prosesser og endres i takt med utviklingen. Høyesteretts tolkning av Grunnloven § 2 annet ledd i Børre Knudsen-saken er eksempel på at forståelsen av verdibestemmelsen ”evangelisk-luthersk religion” er blitt en annen enn den var i 1814. Dens rolle som konfesjonell styringsnorm i forhold til samfunnet er gjennom årene gradvis blitt svekket.
Til tross for denne utviklingen viser Grunnloven § 2 at det fortsatt er en nær forbindelse mellom staten og Den norske kirke. Denne forbindelsen har vart lenge. Den ble tydeligst formalisert med reformasjonen, men også i perioder i middelalderen var det et tett samvirke mellom kongemakten og kirken. Helt siden den første kristenretten har sentrale verdier i kristendommen gjennom opplæring og annen påvirkning satt spor i befolkningens tenkemåte og også virket inn på premissgivere og beslutningstakere i det norske samfunnet.
[rediger] Verdier fra flere kilder
Statens verdigrunnlag er altså ikke utviklet i et vakuum eller innenfor nøytrale rammer. Det er i stor grad blitt påvirket av den kristne tradisjonen. Verdiutviklingen har imidlertid stått under påvirkning også fra andre tenkemåter og tradisjoner. Opplysningstidens verdioppfatninger har etter hvert hatt betydelig gjennomslag, til dels i konflikt med den kirkelige tenkningen, men også med en viss støtte fra progressivt teologisk hold. I den historiske veven er det vanskelig å skille ut eksakt hvilken renning som kommer fra hvilket innslag. I denne sammenhengen er det heller ikke påkrevd. Verdiene inngår i et bilde med mange nyanser og mange bidragsytere.
Grunnlovsfedrene var påvirket av ulike politiske og ideologiske strømninger i samtiden og var opptatt av prinsipper som folkestyre, maktfordeling og rettsvern. Disse ble fastslått i Grunnloven. Den rommer også et vern om en del rettigheter som senere har funnet sin plass i de internasjonale konvensjoner om menneskerettighetene. Ytringsfrihet og eiendomsrett ble sikret allerede i 1814 (§ 100 og § 101).
[rediger] Verdier i folkestyret
Verdier knyttet til folkestyret angis på ulike måter. Grunnloven forutsetter og sikrer det deltakende og representative demokrati. Bestemmelsene om stemmerett har gjennomgått en utvikling ved en rekke forandringer fra 1821 og like frem til i dag i retning av alminnelig stemmerett slik vi nå kjenner den (§ 50). Folket utøver sin lovgivende makt ved Stortinget (§ 49). Grunnloven slår også fast at det er Stortinget som har retten til å utpeke konge hvis det ikke er noen tronarving (§ 7). Ordningen med kontrasignering kan også ses som et demokratisk uttrykk. Kongens beslutninger må kontrasigneres, normalt av statsministeren, for å bli gyldige (§ 31). Kongen gis en rett til å nekte sanksjon, men denne retten er begrenset (§§ 78ff). Folkets valgte organ Stortinget står over kongen. Viktige demokratiske prinsipper ligger altså ikke bare implisitt i Grunnlovens ånd og struktur, men fremkommer også i konkrete bestemmelser.
[rediger] Nasjonale verdier
Grunnloven uttrykker videre en rekke nasjonale verdier. Allerede innledningskapitlet definerer kongeriket som et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike (§ 1). Grunnloven slår fast retten til forsvar av landet (§§ 25-26) og forutsetter lojalitet mot fedrelandet (§ 85). Til dette svarer prinsippet om alminnelig verneplikt (§ 109). Ordningen med edsavleggelse stiller krav om å sverge konstitusjonen og kongen lydighet og troskap (§ 21). Kongen skal vises respekt (§ 5).
[rediger] Verdien av offentlighet
Verdien av offentlighet kommer til uttrykk blant annet ved at debatter og forhandlinger i Stortinget normalt skal være åpne og tilgjengelige (§ 84). Kravet til offentlighet i forvaltningen og innsynsrett er blitt forsterket ved nye ledd i ytringsfrihetsparagrafen vedtatt i 2006 (§ 100). Forhåndssensur avvises. Der understrekes også verdien av en åpen og opplyst offentlig samtale og statens ansvar for å legge til rette for den (§ 100 sjette ledd). Det skal også være offentlighet i forbindelse med ordensutnevnelser (§ 23). Borgerne skal dessuten få informasjon om naturmiljøets tilstand og om konsekvensene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen ((§ 110b annet ledd).
[rediger] Rettssystemet som verdi
Grunnlovens kapittel D om den dømmende makt trekker opp rammene for et ordnet rettssystem (§§ 86-91). I kapittel E finnes alminnelige bestemmelser som konkretiserer verdier i et slikt system. Det gjelder blant annet forutsigbarhet ved at ingen lover gis tilbakevirkende kraft (§ 97) og at ingen skal straffes uten lov og dom (§ 96). Det må ikke skje tilfeldig fengsling, og hvis det skjer er staten forpliktet til å yte erstatning (§ 99). Tortur er forbudt (§96). Privatlivets fred er en verdi som understrekes ved forbudet mot husransakelse uten ved kriminelle forhold (§ 102). Dømte personers familie skal vernes (§ 104). Ved ekspropriasjon skal staten yte full erstatning (§ 105).
[rediger] Arbeidslivsverdier
Grunnloven inneholder også verdimessige bestemmelser knyttet til arbeidslivet. Det er forbud mot tilfeldig oppsigelse og forflytning av embetsmenn (§ 22) – en verdi som for andre arbeidstakere er sikret gjennom annen lovgivning. Ordensvesenet blir sett som en mulighet til å belønne utmerket innsats i samfunnet (§ 23). Samtidig understreker Grunnloven at dette ikke må misbrukes. Ordener gir verken fritak for forpliktelser eller fortrinnsrett til embeter (§ 23). Med andre ord avvises simoni. Det samme gjelder korrupsjon (§ 98). Verdier som retten til arbeid og medbestemmelse er kommet inn ved tilføyelser i Grunnloven på 1900-tallet (§ 110). Bestemmelser om odels- og åsetesretten kom inn allerede i 1814 og er beholdt uendret siden (§ 107).
[rediger] Sikring av fred, minoriteter og miljø
Sikring av internasjonal fred og sikkerhet og fremme av internasjonal rettsorden og samarbeid er verdier som er konkret nedfelt i Grunnloven i etterkrigstiden (§ 93). De forholdsvis nye paragrafene om samene og miljøet rommer også viktige verdier: Vernet av den samiske folkegruppe som mindretall (§ 110a), retten til et sunnhetsfremmende miljø og bevaring av naturens produksjonsevne og mangfold også for etterslekten, og retten til informasjon om naturmiljøet og konsekvenser ved inngrep (§110b).
[rediger] Særlige menneskerettighetsverdier
Prinsippet om religionsfrihet fikk først plass i Grunnloven ved 150-årsjubileet (nytt første ledd i § 2). Flere demokratiske og rettsstatlige prinsipper er imidlertid ikke utrykkelig nedfelt i Grunnloven. Det gjelder f eks prinsippet om likeverd. Dette anses likevel som en hevdvunnen og anerkjent verdi i det norske samfunnet. Likhetsfilosofien kommer imidlertid til uttrykk i forbudet mot ordninger som muliggjør en samfunnsmessig overklasse (§ 108). I det siste er det flere ganger fremmet forslag om å innta i Grunnloven en eksplisitt bestemmelse som sikrer personvernet.
I 1994 ble Grunnloven utvidet med en bestemmelse om statens plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene (§ 110c). Dette har styrket menneskerettighetene, selv om de internasjonale konvensjonene ikke har grunnlovs rang. I likhet med andre verdier som er nevnt i Grunnloven må også referansen til menneskerettighetene kunne tolkes som en del av det samlede verdigrunnlaget for den norske staten.
[rediger] Religiøs verdi
Henvisningen til evangelisk-luthersk religion i § 2 rommer indirekte en rekke verdier, jf Verdier i evangelisk-luthersk religion i Norge. En tydelig religiøs verdi er tanken om en allmektig og allvitende Gud (§ 9), jf Gud i Grunnloven.
[rediger] Ansvar for verdiene
De fleste verdiene i Grunnloven er relatert til staten som handlende subjekt og ansvarlig for at de kan bli virkeliggjort, noen også til kongen. Som eksempel kan nevnes at staten i henhold til § 110 har et ansvar for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan skaffe seg utkomme gjennom arbeid. Noen verdier er utformet med et ”nedenfraperspektiv” som en generell rett for borgerne. Et eksempel på dette er § 110b: Enhver har rett til et sunt miljø og til en natur hvis produksjonsevne og mangfold bevares. Å sikre disse kvalitetene uttrykker en samfunnsmessig målsetting. Staten har ansvar for å gi bestemmelser som gjør at disse verdiene blir sikret (§ 110b siste ledd), men det forutsettes at alle involverte har et medansvar i praksis for at dette skal bli mulig.
