Velferdsstat
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Velferdsstat (ty. Wohlfahrtsstaat), eller velferdssamfunnet, er betegnelsen på en stat som, i tillegg til å sørge for sine borgeres sikkerhet, yter dem en rekke grunnleggende goder som for eksempel støtte til utdannelse, trygder ved sykdom eller fattigdom og pensjon. Hvor omfattende velferdsstaten er, varierer fra stat til stat, men de fleste industrialiserte land kan sies å være velferdsstater i en eller annen form. En motsats til velferdsstaten er nattvekterstaten.
Velferdsstaten kan sies å være kapitalismens forsøk på å nøytralisere sosialistiske bevegelser. Velferdsstaten kan også sees på som et resultat av at underprivilegerte grupper, da ofte grupper knyttet til arbeiderklassen, mobiliserer sine politiske ressurser for å bedre sine levekår. Felles for begge er at man med en velferdsstat søker å sikre en gitt sosial standard for alle borgerne. Politisk forbindes velferdsstaten ofte med de sosialdemokratiske partiene, men varianter av velferdsstaten har blitt brukt av regimer knyttet til de fleste ideologier.
En velferdsstat er ikke det samme som et velferdssamfunn. Et velferdssamfunn er et samfunn der de grunnleggende godene er fordelt på innbyggerne. En velferdsstat er en stat der de statlige styresmaktene tar på seg ansvaret for at ingen forkommer på grunn av dårlig økonomi eller mangel på andre ressurser.
Innhold |
[rediger] Velferdsstatens historie
Fattigdom har alltid vært et problem som samfunnet har måttet håndtere. Måten samfunnet har valgt å håndtere problemet har variert mellom kulturer og generasjoner. Fra de eldste tider har familien og slekten representert det viktigste sikkerhetsnettet for den enkelte og i noen tilfeller har denne plikten vært institusjonalisert gjennom lovverk. I Europa har også kirken representert et sikkerhetsnettverk. Statsdannelsene i Europa medførte en overføring av dette ansvaret.
[rediger] Fattiglovgiving
Fattiglovgivingen var den vanlige ordningen for sosiale nettverk før utviklingen av velferdsstaten. Fattiglovgivingen var basert på et system hvor staten finansierte støtteordninger for de fattige, ofte knyttet opp til andre ordninger som tukthus og tvangsarbeidshus. Det var flere problemer forbundet med lovene. De var som regel alltid lokalt organisert og kvaliteten i gjennomføringen var dermed knyttet opp til hvor en bodde. Videre var de basert på behovsprøving og mottakerne hadde som regel ingen klagemuligheter. Systemet ble derfor lite forutsigbart og tildels vilkårlig.
[rediger] Sosialforsikringsordninger
Velferdsstaten oppstod i Tyskland på 1880-tallet, og var et resultat av rikskansler Otto von Bismarcks sosiallovgiving. Politikken var dels et resultat av at staten hadde konsolidert sine primære maktfunksjoner og dermed søkte nye områder for makt og dels at lederne søkte å demme opp for voksende sosial uro og det som opplevdes som den sosialistiske trusselen. Sosialforsikringsordningene som da ble innført var ikke de første av sitt slag, men de skilte seg ut fra de foregående ved at de favnet større grupper og var nasjonale. Lovene var basert på forsikringsprinsippet hvilket innebar at de forsikrede, som regel arbeidere, hadde rett til inntektskompensasjon fra fond som de selv hadde bidratt til å bygge opp gjennom et liv i yrkesaktivitet. De grunnleggende trekkene ved strukturene som da ble etablert regnes for videreført i samtlige av de etterfølgende tyske regimer. Modellen ligger også til grunn for flere av de andre velferdsstatene på kontinentet og danner dermed basis for den kontinentale velferdsmodellen.
[rediger] Universialismeprinsippet
Tanken om at staten hadde ansvar for folks sosiale trygghet og velferd hadde vunnet fram i alle europeiske land i mellomkrigstiden. Sosialforsikringsordninger var innført i landene og utvidet til å innbefatte flere samfunnsområder. Etter oppdrag fra den britiske regjeringen la sir William Beveridge i 1942 frem en plan for utbygging av de sosiale ordningene i Storbritannia. Beveridge-rapporten tok til orde for at samtlige britiske borgere, enten de var yrkesaktive eller ikke, av staten skulle være garantert inntektssikring og helse- og omsorgstjenester. Ordningen, som ble implementert ved the National Health Service act i 1948 konstituerer det første eksempel på en universalistisk velferdsmodell. Slike modeller ligger til grunn for de skandinaviske velferdsstatene, blant dem den norske velferdsstaten.
[rediger] Velferdsstatens økonomiske grunnlag
Velferdsstaten finansieres ved skatter og avgifter, da hovedsakelig over den generelle lønnsbeskatningen selv om det finnes skatter som er mer spesifikke som medlemsavgifter og arbeidsgiveravgift til folketrygden.
[rediger] Velferdsstatens utfordringer
Mens velferdsstaten historisk sett har ekspandert i forhold til omfanget av velferdsgoder har også kostnadene knyttet til velferdsstaten økt betydelig. Det oppstår stadig utfordringer omkring velferdssystemet ettersom det er arbeidstakere som primært betaler for de ytelsene som for eksempel barn, eldre, arbeidsledige, uføre mottar. Eksempler på utfordringer er eldrebølgen, høy arbeidsledighet og høyt sykefravær.
