Vanndamp
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vanndamp er gassfasen til vann. På jorden er vanndamp en av fasene i vannets kretsløp i hydrosfæren. Vanndamp dannes ved at flytende vann fordamper eller ved at is sublimerer. Under normale atmosfæriske forhold vil vann hele tiden fordampe, mens vanndampen kondenserer. Vanligvis er det ikke mulig å se vanndamp med det blotte øye.
Innhold |
[rediger] Generelle egenskaper
[rediger] Generelt
Atmosfæren inneholder den mengden vanndamp den gjør på grunn av avgrensinger i forhold til partialtrykket og temperaturen. Duggpunkttemperatur og relativ fukt er retningslinjer for vanndampprosessen i vannets kretsløp. Tilført energi, som sollys, kan føre til mer fordampning fra havoverflaten eller mer sublimasjon fra is og snø. Balansen mellom kondensasjon og fordampning gir vanndampens partialtrykk (forkortet til vanndamptrykket).
Det maksimale partialtrykket (metningstrykket) til vanndamp i luft varierer med temperaturen til luften og vanndampblandingen. Det finnes mange empiriske formler for denne størrelsen og den mest brukte referanseligningen er Goff-Gratch sin ligning for vanndampens metningstrykk over flytende vann:
 |
 |
 |
|
 |
|
 |
der T, er temperaturn i fuktig luft, gitt i enheten Kelvin, og p er trykket gitt i hPa. Formelen gjelder fra −50 til 102 °C, men det finnes svært få målinger av vanndamptrykket over vann som er underkjølt.
Under spesielle forhold, som når vann begynner å koke, vil det skje en netto fordampning under standard atmosfæriske forhold uansett hva den relative fuktigheten er. Denne prosessen vil spre store mengder vanndamp inn i en kjøligere atmosfære.
Med kroppstemperatur er utåndet luft nesten helt i likevekt med vanndamp. I kald luft vil den utåndede dampen raskt kondensere, og vise seg som en liten sky av små vanndråper som kondenserer eller fryser på overflater.
[rediger] Fordampning/sublimasjon
Når et vannmolekyl forlater en overflate, sier vi at det har fordampet. Hvert vannmolekyl som blir til vanndamp tar med seg litt varme. Denne prosessen kaller vi fordampingsavkjøling. Hvor mye vanndamp det er i luften avgjør hvor mange molekyler som vil gå tilbake til overflaten. Så når man har en netto fordampning, vil vannet få en netto avkjøling på grunn av vannmengden det mister. Andre forhold i atmosfæren kan derimot avgrense denne fordampningsavkjølingen.
Mengden av vanndamp i luften kalles fuktighet. Vi kan måle vanndampinnholdet i luften med et hygrometer. Målingene uttrykkes som spesifikk fukt eller relativ fukt. Temperaturen i atmosfæren og vanndampen avgjør vanndampens likevektstrykk eller metningstrykk. 100 % relativ fukt har vi når partialtrykket fra vanndampen er likt likevektstrykket til vanndampen. Vi sier da at luften er mettet.
En annen form for fordampning er sublimasjon, der vannmolekylene blir til damp fra is istedenfor flytende vann. Her gjelder de samme prinsippene som ved fordampning. Når isen har høyere temperatur enn omgivelsene vil det oppstå sublimasjon. Det er sublimasjon som fører til at is og snø sakte kan forsvinne selv om temperaturen er for lav til å kunne smelte is og snø.
[rediger] Kondensasjon
Vanndamp vil bare kondensere på en annen overflate hvis overflaten er kaldere enn temperaturen til vanndampen, eller om luften er overmettet på vanndamp. Når vanndamp kondenserer på en flate skjer det en netto oppvarming av flaten fordi vannmolekylet tar med seg varme. Derfor vil lufttemperaturen under kondensasjonsprosessen falle litt. I atmosfæren fører kondensasjon til skyer, tåke og nedbør, men vanligvis bare hvis vanndampen har en lita kjerne å kondensere på. Duggpunktet til luften er temperaturen luften må avkjøles til for at kondensasjon skal oppstå.
Kondensasjon av vanndamp på en flate vil altså oppstå hvis temperaturen til flaten er under eller like stor som duggpunkttemperaturen i atmosfæren. Deposisjon er en type kondensasjon, der vanndamp går direkte fra vanndamp til iskrystaller utan å kondensere til vann først. Rim og snø er eksempler på denne prosessen.
[rediger] Tetthet
Vanndamp er lettare, eller har mindre tetthet, enn luft. Dette fører til at under like temperaturforhold vil vanndampen stige i forhold til luften.
[rediger] Utregning av tetthet ved 0°C
Den molekylære massen, eller vekten av vann, er 18,02 g, som er regnet ut fra summen av atommassen til hvert atom. Luft består normalt av 78 % nitrogen, 21 % oksygen og 1 % andre stoff. Den gjennomsnittlige molekylærvekten til tørr luft er omtrent 28,57 g ved standard temperatur og trykk (STP). Ved å bruke Avogadros lov og tilstandsloven for gass, vil både vanndamp og luft ha et molekylært volum på 22,414 l/mol ved standard temperatur og trykk. Dermed er tettheten til vanndamp 0,804 g/l som er mye mindre enn tørr luft som er 1,27 g/l ved standard temperatur og trykk.
Merk at for STP-forhold er temperaturen lik 0 °C, og da er fordampningsevnen til vannet svært avgrenset, siden luft inneholder lite vanndamp ved 0 °C. Mengden øker derimot en god del med temperaturen. Tilstandsloven for gass kunne like gjerne vært brukt ved 100 °C, men det ville fremdeles ha vært en tetthetsforskjell.
Vanndampen medvirker mer til det totale lufttrykket når mengden øker. Partialtrykket til vanndampen øker også, og partialtrykket til de andre atmosfæriske gassene minker siden det totale lufttrykket må være konstant (Daltons lov).
[rediger] Virkninger mellom luft og vanndamp med lik temperatur
En luftsøyle uten vanndamp har større tetthet og er tyngre enn en luftsøyle som inneholder vanndamp, så lenge begge søylene har samme temperatur. Så tørr luft vil synke om den kommer inn i et volum med luft som inneholder vanndamp. På samme måte vil luft som inneholder vanndamp stige dersom den blir blandet inn i et volum med tørr luft.
[rediger] Vanndamp i atmosfæren
Vanndamp er en liten, men svært viktig del av atmosfæren, og det meste av dampen finner vi i troposfæren. Vanndamp står for det meste av Jordas naturlege drivhuseffekt, som varmer planeten. Hvor stor del av den naturlige drivhuseffekten som skyldes vanndamp, er riktignok vanskelig å fastslå - anslagene ligger mellom 35 og 70 %. Samtidig deltar vannet i atmosfæren i kompliserte tilbakekoplingsmekanismer, som gjør klimavirkningen usikker. Global oppvarming fører til mer fordamping og økt innhold av vanndamp i atmosfæren. Samtidig fører mer vann i atmosfæren til mer skyer og mindre innstråling til jordoverflata. Vanndamp kan derimot også kondense til skyer, som både kan varme og kjøle ned jorda. Vann i atmosfæren og været er begge svært avhengige av, og påvirker, hverandre.
Tåke og skyer dannes ved at vanndamp kondenserer på en kondensasjonskjerne. Uten kondensasjonskjerner må det mye lavere temperatur til for at kondensasjon skal oppstå. Med vedvarende kondensasjon eller deposisjon kan skydråper eller snøflak dannes, og når disse blir store og tunge nok faller de ned til overflaten som regn eller snø.
Vanndamp blander seg fritt med de andre gassene i atmosfæren. Til forskjell fra oksygen og nitrogen - som utgjør det meste av atmosfæren - kan vann skifte mellom fast, flytende og gassform ved de temperatur- og trykkforholdene som forekommer nær jordoverflaten. Denne egenskapen tillater vann å gå opp i atmosfæren som vanndamp ved fordamping fra havoverflata og andre fuktige overflater, for deretter å falle ned i fast form som snø, hagl og rim, eller i flytende form som regn og dugg.
Den gjennomsnitlige tiden vanndamp holder seg i troposfæren er rundt ti dager. Vanndampen som forsvinner fra atmosfæren som regn, blir ført tilbake ved fordampning fra hav, innsjøer og elver og transpirasjon fra planter og andre biologiske og geologiske prosesser.
Den årlige gjennomsnitlige globale konsentrasjonen av vanndamp ville gi et lag på 2,5 cm flytende vann over hele Jorda om alt hadde kondensert på en gang. Den gjennomsnitlige årlige nedbøren på Jorda er derimot omtrent 1 meter, noe som indikerer rask omsetning av vannet i luften.
I løpet av ett år fordamper en vannmengde tilsvarende 380 000 km3 vann. Vannmolekylene har en gjennomsnittlig oppholdstid i atmosfæren på 7 dager. Summen av alt vann i atmosfæren tilsvarer en vannsøyle på 25 mm. Innholdet varierer fra nær null ved polene til 75 mm ved ekvator - se figur.
For å fordampe 1g vann kreves en energimengde på 2 500 J - det samme som kreves for å varme opp 600g vann 1 - og en større andel av den solenergien som jordoverflata absorberer, tilbakeføres til atmosfæren som latent fordampingsvarme. Den samme energimengden frigis i atmosfæren under kondensasjon av vanndamp, og denne kondensasjonsenergien er kilde for viktige meteorologiske forløp, og har stor betydning for klimaet på jorda. F.eks. står den for en stor del av energioverføringa fra låge til høge breddegrader.
[rediger] Radar- og satellittbilder
Siden vannmolekyler absorberer mikrobølger og andre radiobølgefrekvenser, blir radarsignaler svekket av vann i atmosfæren. I tillegg vil atmosfærisk vann reflektere og refraktere signalene på forskjellige måter avhengig av om det er damp, flytende vann eller is.
Generelt vil radarsignal kontinuerlig miste styrke jo lenger de går gjennom troposfæren. Forskjellige frekvenser svekkes forskjellig, slik at enkelte luftkomponenter stopper enkelte frekvenser, men slepper andre gjennom. Radiobølger som blir brukt til kringkasting og annen kommunikasjon blir for eksempel svekket av denne effekten.
Vanndamp reflekterer radar mindre enn flytende vann og is. Når man har dråper og iskrystaller fungerer vannet som et prisme.
[rediger] Kilde til lyn
Vanndamp har en nøkkelrolle i dannelse av lyn i atmosfæren. Skyer genererer statisk elektrisitet i atmosfæren, men evnen skyer har til å holde på store mengder elektrisk energi er direkte avhengig av vanndampmengden i skyen.
Vanndampen styrer permittiviteten i luften. Når luften har lav fuktighet, oppstår det raskt utladning av statisk elektrisitet. Når fukten øker skjer det færre utladninger, men permittiviteten og kapasitansen fører til at luften kan produsere større elektriske ladninger før de utlades som lyn.
Etter at en sky har startet å generere lyn fungerer vanndampen som et stoff (eller ein isolator) som motvirker utladingen av den elektriske energien. Dersom skyen fortsetter med å generere statisk elektrisitet, vil ikke vanndampen lenger klare å hindre en utladning. Energien blir utladet mot et lokalt, motsatt ladet område, i form av lyn. Styrken på hver utladning er direkte tilknyttet permittiviteten og kapasitansen til atmosfæren i tillegg til kilden til utladningen.
[rediger] Vanndamp utenfor jorda
Vanndamp forekommer på andre planeter i solsystemet og også utafor vårt solsystem. Når en komet nærmer seg sola, sublimerer noe av isen i kometkjernen til vanndamp, som reflekteres av sollyset og gir kometen dens lysende hale.
På Mars befinner det meste av vannet seg som is ved nordpolen. Forskerne antar at en del av denne isen går over i gassform i løpet av sommeren.
