Suttung
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Suttung var en jotun i den norrøne mytologien som en tid eide inspirasjonens mjød.
Flere diktere har skrevet om denne inspirasjonsdrikken. I Henrik Ibsens ungdomskomedie, Sancthansnatten virker noen dråper av Suttungs mjød til å åpne menneskenes øyne for høyere innsikt. Johan Sebastian Welhaven skriver på denne måten i diktet "Suttungs mjød":
Den bedste Drik ved Guders Gilde,/ i Odins Borg, var Suttungs Mjød, og Sangens Magt i Brages Snille/ fra denne rige Kilde flød.
Alfader selv har hentet Mjøden,/ hvor den i Dybets Kjelder stod,/ og dertil havde han fornøden/ sin hele Kraft i Asa Mod.
Han blanded sterke Runer siden/ i denne dyrebare Saft. Med Funker af sin Kløgt og Viden/ gav Odin Mjøden dobbelt Kraft.
Paa Blomst og Løv i Eng og Skove,/ paa Vildt og Tamt i hver en Egn, / paa Fjeld paa Sky, paa vilden Vove / stod hemmelige Rundetegn.
Men Odin løste dog dem, alle / fra Luft, fra Jord, fra Havets Skjød, / og signed dem, og lod dem falde / som Perledug i Suttungs Mjød.
Derfor maae alle Skjalde tømme / et Bæger af den rige Drik, / og hvad der før var svøbt i Drømme, / staaer da i Glands for deres Blik.
Ingeborg Refling Hagen oppfattet "Suttungs Mjød" som et uttrykk for den inspirasjonskraft som er å finne i ekte diktning. Arbeid med å trenge inn i og tilegne seg denne kunne derfor være en vei til erkjennelse. Det heter da også i mytologien at den som drikker av Suttungs mjød blir enten skald eller vis.