Stoikerne
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stoisismen, fra gresk stoa poikile, «søylehall», en bygning hvor Zenon fra Kypros underviste sine elever, er betegnelsen på en systematisk filosofi, datert fra rundt 300 f.Kr., som fremmer prinsippene om logiske tanker for å reflektere over en kosmisk forståelse av sammenhengen i naturen. Stoisismen foreskriver derfor selvkontroll og at en følelsesmessig innlevelse kun er forstyrrende ettersom valg skal bli tatt fra fornuften alene. Den ideelle stoiker er derfor upåvirket av motgang, mer isteden preget av fasthet og kaldblodighet, såkalt «stoisk ro».
Stoisismen anses å være grunnlagt av Zenon fra Kypros (334 f.Kr.-262 f.Kr.). Zenon kom fra Citium, Kypros. (Må ikke forveksles med den førsokratiske filosofen Zenon fra Elea). Zenon fra Kypros skrev «Staten», et verk som fikk stor oppmerksomhet. Her argumenterte han for rettsstaten og de politiske institusjonenes allmenne gyldighet. Ingen av hans skrifter er bevart, med unntak av noen spredte sitater.
Innhold |
[rediger] Stoisismen - Romerrikets filosofi
Som organisert bevegelse bestod den stoiske filosofien i ca. 500 år. Med og gjennom den opphørte vestens filosofi å være gresk, den ble internasjonal. Dette var et direkte resultat av at Alexander den store hadde spredt gresk kultur til hele den såkalt siviliserte verden. De tidlige stoiske filosofene var i hovedsak fra Syria, de senere først og fremst fra Roma.
De mest berømte av dem kom fra hele skalaen av det sosiale hierarkiet, en var til og med slave - Epiktet, og en annen var romersk keiser - Marcus Aurelius.
Stoisismen synes å ha hatt en spesiell appell til keisere. Ifølge historien bekjente nesten alle Alexanders etterfølgere - alle de viktigste keiserne som fulgte etter Zenon fra Kypros' tid - seg til stoisismen.
[rediger] Stoisismens lære
Kjernen i stoisismen er at det finnes ingen høyere autoritet enn fornuften. Ser vi på konsekvensene av dette, kommer vi frem til de fleste av de viktige grunnsetningene i den stoiske filosofien.
Den sentrale konsekvensen blir at den verden som fornuften presenterer for oss, det vil si naturen, er den virkeligheten som eksisterer. Det finnes ikke noe «høyere», og naturen selv er bestemt av rasjonelt forståelige prinsipper. Vi selv er også en del av naturen.
Den rasjonalitetens ånd som gjennomsyrer oss (og det vil si alt, også naturen), er det som forstås som gud. Og tolket på denne måten, er gud ingenting utenfor verden og adskilt fra den, denne gjennomtrenger alt i verden - han er, på sett og vis, verdens bevissthet, verdens selvbevissthet.
[rediger] Følelser som dommere
Fordi vi er i ett med naturen, og fordi det ikke finnes noe høyere rike, kan det ikke være tale om at vi går noe annet sted når vi dør. Det finnes ikke noe annet sted å gå. Vi oppløses og går tilbake til naturen. Stoisismens berømmelse og innflytelse kan sies å stamme fra etikken som har sitt grunnlag i denne troen.
Som følge av at naturen er bestemt av rasjonelle prinsipper, finnes det grunner til hvorfor alt er som det er. Vi kan ikke forandre det, og heller ikke skulle vi ønske å gjøre det. Vår holdning overfor vår egen død eller det som kan synes som en personlig tragedie, bør derfor være uforstyrret aksept.
I den grad følelsene våre gjør opprør mot denne holdningen, er følelsene gale. Stoikerne trodde at følelsene var dommere og derfor kognitive: De er former for «kunnskap», enten sanne eller falske. Grådighet er f.eks. den oppfatning at penger er et spesielt gode man må tilegne seg med alle mulige midler. For stoikerne er dette en falsk dom. Hvis alle følelsene blir gjenstand for vår fornuft, vil de ikke romme annet enn sanne dommer, og vi vil bli i ett med tingene slik de virkelig er.
[rediger] Om å ta sitt liv
Tilhengerne av den stoiske filosofien var ofte i stand til å møte livets omskiftelser med ro og verdighet. Men de kunne også miste lysten til å leve - hvis de f.eks. ble ruinert, vanæret eller rammet av alvorlig sykdom. Stoikerne mente at under slike omstendigheter var det mest fornuftig å gjøre slutt på livet, og derfor begikk da også mange kjente stoikere selvmord. Deriblant Seneca, riktig nok etter press fra Nero.
Å velge døden fremfor livet er logisk konsistent for stoikerne. Det var langt fra noe tabu, siden de trodde på menneskets rett til å bestemme både over sitt liv, og dermed sin død.
[rediger] Historisk innflytelse
De mest levende og fengslende fremstillingene av stoisismen finner man i skriftene til de senere stoikerne - skrifter som var skrevet på latin. De fremste representantene var Seneca, (ca.2 f.Kr.-65) som var Neros lærer og førsteminister i det romerske riket fra år 54 til 62. og Marcus Aurelius, (121-180), som regjerte fra 161 til 180. De var ikke originale tenkere i den forstand at de kom med vesentlige bidrag til den stoiske læren som allerede eksisterte, men de var så gode skribenter at deres arbeider fremdeles kan leses med glede.
Den stoiske etikken har vært beundret av mange opp gjennom tiden, selv om de nødvendigvis ikke har kunnet gi den sin fulle tilslutning. Det er ikke lett å praktisere den, men det er muligens slik at enhver etikk som er verdt navnet, er vanskelig å praktisere.
Stoisismen hadde en klar innflytelse på den kristne etikken som begynte å få sin utbredelse da Seneca, Epiktet og Marcus Aurelius skrev. Og begrep som «stoisk» og «stoiker» er fremdeles en del av språket vårt, kanskje med overtoner av en motstrebende beundring for det som betyr å «tåle motgang uten å klage».
Men stoisismen bestod ikke bare av den moralfilosofien som den nå er assosiert med. Stoikerne beskjeftiget seg også med logikk og kunnskapsteori, gjennom sine arbeider utviklet stoikerne et omfattende filosofisk verdenssyn.
[rediger] Hovedverker
- Seneca - «Brev»
- Seneca - «Essays»
- Epiktet - «Avhandlinger»
- Marcus Aurelius - «Til meg selv»
- Cicero, Diogenes og Sextus Empiricus har skrevet historiske fremstillinger av stoismen i den antikke verden.
