Spermhval
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Spermhval | |
|---|---|
  Spermhval (Physeter macrocephalus) |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Physeter macrocephalus, Physiteridae, Linnaeus, 1758 |
| Norsk(e) navn: | spermhval, kaskelott |
| Hører til: | spermhvaler og dvergspermhvaler, tannhvaler, hvaler |
| Rødlistestatus: | VU A1bd[1] ver 2.3 (1994) |
| Habitat: | havet |
| Utbredelse: | se kartet |
 Blå områder viser utbredelsen |
|
Spermhvalen (Physeter macrocephalus), også kalt kaskelott, er den største av tannhvalene og eneste art i spermhvalfamilien (Physiteridae), som kun inneholder spermhvalslekten (Physeter). Den finnes i alle verdens hav, unntatt i Arktis.
Innhold |
[rediger] Beskrivelse
Spermhvalen er den største av tannhvalene og har kun tenner i underkjeven (ref. betydningen av det vitenskapelige navnet P. catodon). Hannene blir normalt 15-20 meter lange og veier normalt 45-57 metriske tonn som fullvoksne. Hunnene blir vanligvis 11-13 meter lange og kan veie inntil 20 tonn som fullvoksne. Hodet utgjør mer enn en tredjedel (ref. betydningen av det vitenskapelige navnet P. macrocephalus) av kroppen og har en firkantet profil, og hjernen er den største blant alle pattedyr. Underkjeven er meget smal og har 18-30 kjegleformede tenner i hver kjevehalvdel. Hver tann veier omkring 1 kg. Blåsehullet sitter langt fremme på venstre side av «snuten» og har et pustehull, noe som gjør denne hvalen unik og lett gjenkjennelig. Sveivene foran er korte og kantete, mens halefinnen er stor og kraftig og omkring 4-5 m bred. Et annet særtrekk med spermhval er den skrukkede huden. Kroppen er kompakt og fargen varierer normalt fra brun eller mørk grå med lysese bukside. Albinisme er også kjent blant spermhval.
Bindevevsmassen i hodet inneholder en olje som når hvalen er død, stivner (blir voksaktig) til hvalrav eller spermasett, en melkeaktig voks som ligner mannlige kjønnssekret (derav navnet spermhval). Man trodde tidligere at denne oljen var sentral i reproduksjonen hos denne arten, men nå vet man at så ikke er tilfellet. Derimot tror man at oljen kan ha med hvalens evne til å regulerer egen flyteevne eller oppdrift å gjøre. Dette skjer ved at de respiratoriske kanalene i organet kan benyttes til enten å varme opp eller å avkjøle oljen. Spermolje har et smeltepunkt på 29 °C, og når spermhvalen dykker lar den kjøligere vann strømme gjennom sine respiratoriske ganger slik at oljen blir stivere. Dette kan også være forklaringen på at spermhvalens respiratoriske ganger går på skrått fra svelget til blåsehullet, som altså sitter langt fram på «snuten» hos dette dyret. Plasserringen gjør imidlertid at det store organet kan avkjøles og oljen stivner (og krymper), slik at hvalens (hodets) tetthet øker. Dette reduserrer flyteevnen og gir negativ oppdrift. Når hvalen så stiger mot overflaten igjen reverseres det hele gjennom oppvarming av stadig varmere vann som gir økt flyteevne.
[rediger] Habitat
Spermhvalen finnes i alle verdens havområder. Hannene finner man fra iskanten i polare strøk til tropiske farvann, mens hunner og unger helst er å finne i subtropiske og tropiske farvann, der temperaturen i vannet er minst 15 grader Celsius eller mer. I norske farvann er det derfor kun hanner som finnes, og den er mest tallrik i Norskehavet utenfor Eggakanten.
[rediger] Atferd
Spermhvalen lever for det meste i flokk. Som regel danner hunnene såkalte mødreflokker, som består av voksne hunner og deres avkom. Når hannene blir kjønnsmodne forlater de flokken til fordel for såkalte ungkarsflokker, mens unge hunner blir i mødreflokken. Ungkarsflokken består som regel av hanner i alderen 7-27 år. Etter dette forlater de eldre hannene ungkarsflokken og danner mindre flokker. Noen blir også solitære.
Spermhvalen orienterer seg ved hjelp av ekkolokalisering, slik alle tannhvaler kan. Den er også kjent for å kunne dykke til enorme havdyp, trolig ned mot omkring 3 000 meter under havoverflaten. Dette er i såfall dypere enn noe annet pattedyr, men dykk til slike dybder har aldri vært bekreftet. Det dypeste dykket en spermhval har gjort og som er bekreftet, er 1 219 meter. Den offisielle rekorden for dyphavsdykk blant pattedyr lyder på 1 899 meter og innehas av en gåsenebbhval[2]. Spermhvalens dykk kan trolig vare opp mot to timer (noen hevder opp mot 190 minutter[3]). Spermhvalen har også evnen til å gjøre gjentatte nye dype dykk umiddelbart, noe som ikke er registrert blant nebbhvalene. Under slike dykk fanger den og spiser blekksprut og fisk.
[rediger] Taksonomi
Spermhval er kjent under to ulike vitenskapelige navn; P. macrocephalus og P. catodon. Det første tar imidlertid presidens over det andre på grunn av prinsippet om «først publisert», som bestemt i ICZN Code Article 24[4]. P. macrocephalus betyr «hval med stort hode», mens P. catodon betyr «hval med tenner kun i underkjeven».
[rediger] Annet
Det er blitt drevet jakt på spermhval siden slutten av 1600-tallet, spermhval, både på grunn av spekket, spermoljen og en svart tarmolje som er kjent som ambra. Også de store tennene var verdifulle på grunn av stigende etterspørsel av elfenben. Spermoljen var ettertraktet fordi den var ren og overlegen de fleste andre naturoljer som smøremiddel. Ambra ble brukt i produksjonen av såpe, stearinlys, kosmetikk og rensemidler. Senere på 1900-tallet utgjorde spermhval og finnhval de to viktigste artene i senere norsk hvalfangsthistorie, men i 1987 ble den totalfredet. Japan startet i 2001 imidlertid med en forsiktig forskningsfangst på spermhval, nord i Stillehavet.
[rediger] Referanser
- ^ Cetacean Specialist Group 1996. Physeter macrocephalus. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 22 February 2007
- ^ «It's official: New free-diving record is 1,899 meters (6,230 feet)». CYBER DIVER News Network. SPAIN (17 Oct 2006)
- ^ Eugen Gravningen Sørmo. 2003. «Hval i norske og tilstøtende farvann», side 8. Institutt for biologi, NTNU
- ^ Article 24. Precedence between simultaneously published names, spellings or acts. ICZN
[rediger] Kilder
- Ballenger, L. 2003. Physeter catodon (On-line), Animal Diversity Web. Accessed February 22, 2007
- Sperm whale (Physeter macrocephalus). ARKive. Accessed February 22, 2007
