Sonoritetssekvenseringsprinsippet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sonoritetssekvenseringsprinsippet er prinsippet som fastlegger rekkefølgen på lydene i ord.

Alle ord består av en eller flere stavelser. Disse er oftest vokaler, men i uttale kan også konsonanter ha stavelsesbærende funksjon (syllabisk funksjon). Eksempler på sistnevnte er ord som <bilen> der den siste <e>-en vanligvis ikke uttales, og dermed er det <n>-en som får stavelsesbærende funksjon.

I alle språk er det sånn at konsonanter som står foran stavelseskjernen (opptakten) må begynne med de minst lydsterke for så å bli sterke og sterkere, og omvendt etter kjernen (kodaen). Slik ser vi at ord som <klang> er uproblematiske, mens <lkang> og <klagn> ikke fungerer. I første tilfelle fordi en <l> er mer lydsterk enn en <k> og kan derfor ikke kommer foran i opptakt. I siste tilfellet er det omvendt.

S-en er spesiell i dette tilfellet fordi den kan kommer fremst selv om den er mer lydsterk enn lydene etter. Dette ser vi tydelig i ord som <skrik>. S er mer lydsterk enn <k>, men kan likevel komme foran. Spansk har løst dette dilemmaet på en veldig elegant måte ved å sette en <e> foran alle s-er sånn at s-en fungerer som kodaen til <e>-en i stedet for opptakten til den påfølgende kjernen.