Skatvals historie 1929–1945
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om |
| Perioder |
|
1929–1945 |
Skatvals historie 1929–1945 var en turbulent periode i bygdas lange historie. Bygda ble, mer eller mindre ufrivillig, dratt med i en rekke hendelser som setter sitt preg på et lite bygdesamfunn, noe bygda så smertelig fikk erfare allerede 15. april 1940, da skatvalsbyggen Jon Hammer falt ved Ingstadkleiven fort, bedre kjent som Hegra festning.
Innhold |
[rediger] Mellomkrigstiden
Skatval ble en av Nasjonal Samlings største bastioner i Nord-Trøndelag i mellomkrigstiden. Det ble veldig tidlig opprettet et lokallag for NS i bygda, og kjente skatvalsnavn var etternavn hos lederne. Lokallaget i Skatval ble beskrevet som et av NS' beste, og hver måned hadde Vidkun Quisling en kåring der han offentliggjorde de beste NS-medlemmene og lokallagene for hvert fylke. I april 1943 ble Skatvals lokallag kåret til det beste i Nord-Trøndelag, og lederen for laget ble kåret til det beste enkeltmedlemmet i fylket. I mai og juni samme år fikk Skatval tredjeplassen på denne kåringen, da med nabobygda Hegra på førsteplass.[1]
[rediger] Andre verdenskrig
Se også artikkelen «Tirpitz» i Åsenfjorden
Skatval ble loset relativt trygt gjennom Andre verdenskrig av ordfører John Arnstad, som etterhvert ble presset av okkupasjonsmakten til å melde seg inn i NS. Arnstad sa i rettsoppgjøret etter krigen at han visste at den nye kommunalordningen, som var nazifisert og under kontroll av NS, var ulovlig, men at han gjorde det han kunne for å skåne bygda mest mulig under krigen. I nabobygdene hadde de fleste ordførerne blitt byttet ut, men i Skatval var det så stor oppslutning rundt den dyktige Arnstad at NS måtte se seg nødt til å la ham fortsette. Dette til tross for at de fleste innen partiet visste at Arnstad ikke var noen nazist.
På den 15. april i 1940 falt bonden Jon Hammer, som var innkalt som nøytralitetsvakt, i Slaget ved Hegra festning. Hammer ble den første og siste skatvalingen som falt under krigen.
I 1941 tilspisset den interne konflikten i bygda seg, og tilhengere av NS møtte stor skepsis i lokalsamfunnet. En fremstående NS-mann i Stjørdalen – som bodde på Sørbygda en periode – opplevde en gang at en gjeng på 20-30 skatvalsungdommer kom inn på gården og begynte å slå i stabbursveggene med trestokker. En dristet seg så langt som bort til veggen på våningshuset, og begynte å slå. Ungdommene ropte ting som «ned med nazistene!», «de skal heller ikke stå opp den tredje dag» og «skyt og begrav dem!». NS-mannen fant det best å låse entrédøren. Mot slutten av krigen ble lokalbefolkningens motstandskamp enda sterkere i Skatval – såvel som i hele Stjørdalen. NS' propagandaplakater på Hell stasjon i Lånke ble stadig utsatt for hærverk og tilgrising, og flere kunne melde om slagord som «heil og sæl, slå nazistene ihjæl» skrevet på dovegger og andre steder. En NS-mann på Skatval skal ha ropt «Heil og sæl» (NS' mest brukte hilsen internt) til en gruppe gårdsarbeidere, men fikk «sveiltj ihjæl» («sult ihjel»).
[rediger] Arrestasjoner
I 1942 ble 10 NS-motstandere fra Skatval arrestert etter en lang drakamp internt i NS Nord-Trøndelag. De var alle anklaget for anti-tysk virksomhet, og noen var til og med anklaget for å ha spionert på slagskipet «Tirpitz» i Åsenfjorden. Gestapo arresterte Tobias Kirkebak, Erling Bremseth, Georg Lundemo, Arne Åsvang, Lars J. Fløan, Ole K. Mæhre, John Kvål, Hans Skei, Gustav Berg og Meier Opstvedt. De ble på forskjellige tidspunkt sluppet fri, men Kirkebak, Lundemo, Bremseth og Åsvang ble sendt så langt som til Lofoten. Åsvang ble sluppet fri ikke lenge etter, og etter tre uker ble Kirkebak, Lundemo og Bremseth flyttet til forskjellige steder, før de omsider slapp fri. NS' lagfører i Skatval var imot arrestasjonene, og trakk seg fra vervet i protest, men fortsatte som lagfører etter hardt press fra kretsføreren.
[rediger] Prestens motstand
Men bønder og andre var altså ikke alene om å markere motstand mot NS-styret i Stjørdal. Gustav Kamstrup Høyem hadde vært residerende kapellan i Skatval menighet siden 1934, og ble allerede i 1941 rapportert til fylkesfører for NS i Nord-Trøndelag, Yngvar Martens, av NS-laget i Stjørdal sin kretsfører, Bernhard Øvrevik.[2] Grunnet til dette var at Høyem, i begynnelsen av desember 1941, hadde latt sine barn synge Kongesangen hjemme på prestegården, mens Høyem selv stod utenfor vinduet og dirigerte. Det var forpakteren på prestegården som rapporterte dette til Øvrevik, og Øvrevik lot dette ettersignende alvorlig, ettersom han avsluttet brevet til Martens med: «Det tjener neppe vår sak at denne presten får ture frem slik mot NS. [...]» Dette stoppet allikevel ikke Høyem, som sammen med prest Hoem i Stjørdal, ble meldt til NS fordi de ikke hadde flagget 1. februar 1942, den dagen Vidkun Quisling ble utnevnt til ministerpresident. Hoem ringte Høyem på forhånd, og forklarte at det hadde kommet en anmodning om å flagge denne dagen på kapellangården, men sa samtidig at han ikke ville flagge selv. Høyem ble oppringt av Øvrevik et par dager senere, og Øvrevik spurte hvorfor Høyem ikke hadde heist flagget på prestegården. Høyem svarte at det ikke var oppgitt noen grunn til flaggingen, og at det var en anmodning, ingen ordre.[3]
Da prestene i dalføret la ned embetet i protest mot NS, 12. april 1942, rant begeret over for NS-toppene, især da prestene neket å gå tilbake til sine stillinger, selv etter telegram fra Quisling i egen person. Like etter fikk alle prestene, som var med på dette, telegram fra kirkedepartementet, hvor det stod at de alle var fjernet fra sine stillinger, og at de måtte ut av presteboligene omgående. Høyem og familien ble innkvartert hos en velvillig sambygding og nabo, Hans Vollan. Bygdefolket frytet at NS ville fjerne både Hoem og Høyem fra henholdsvis Skatval og Stjørdal, så avskjedsgudstjenestene deres trakk fulle hus. Høyem fikk så mye i personlig avskjedsoffer i Skatval, Stjørdal og Lånke at han kunne nedbetale gjelden sin for butikken sin på Stjørdalshalsen.
Etter bare åtte dager hos Hans Vollan, på sommeren 1942, ble Høyem arrestert av statspolitiet, og ble etter en halvtime kjørt med bil helt ned til Tolga i Østerdalen. Her ble Høyem satt av, med klar advarsel om at det vanket fengelsstraff for ham om han vendte tilbake til Stjørdalen. Høyem tok seg på egen hånd videre til Lillehammer, hvor han jobbet for Indremisjonen frem til krigens slutt.
I løpet av Høyems forvisning, var sokneprest Olaf Havdal fra Lånke fungerende prest i Skatval.
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
[rediger] Litteratur
- Christophersen, Egil: Okkupasjonsår i Stjørdalsbygdene 1940–45, bind II (1995)
[rediger] Eksterne lenker
- Wikikilden: Røkke, Olav: Skatval Herad i 25 år – 1902-1926 (utvalgte tekster)
