Sag
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En sag er et redskap for å skjære i materialer (f.eks. treverk). Det primære for en sag er å sage igjennom materialet. Den består av et tynt blad med en kant av tenner, og drivkraften er enten med muskelkraft, elektrisitet, bensin, vann eller vanndamp. Bladet er fremstilt av et metall, ofte stål.
Innhold |
[rediger] Typer
Man kan dele inn sagene i to grunntyper. En der muskelkraft er drivkraften, og en der en form for maskineri er drivkraften.
For en sag som er konstruert for muskelkraft, er tennene formet slik at det er størst sageffekt i enten trekk eller skyv. I Europa og Nord-Amerika er det mest vanlig at sagen har mest effekt på skyv, mens i Japan og ellers i Asia er det mest effekt i sagen på trekk.
[rediger] Håndsager
- Baufil - for å skjære i metall. Sagbladet er fremstilt av et sterkt materiale, samt at tennene er utformet slik at det skal gi minst mulig slitasje på sagen.
- Buesag og løvsag - med en bue av metall eller tre, som holder et tynt sagblad i spenn. Løvsaga var til finere sagarbeide i tynt tre, mens en kunne få buesager til andre formål. De mest avanserte hadde bladfester som kunne dreies slik at en kunne sage både sidelengs og «bakover».
- Gjærsag - en type håndsag montert i stativ for å kunne skjære presise sagsnitt. Det er vanlig å skjære listverk med en slik sag.
- Stikksag - vanlig håndsag
- «Vedsag» - grov buesag med kraftig blad beregnet for vidt sagskår i halvfuktig treverk. Samme bladutforming går igjen i forskjellige sager for trepleie, der sagbladet ofte er buet inn slik at eggsiden er kortere enn ryggsiden og håndtaket kan forlenges med et skaft.
[rediger] Maskindrevede sager
- Oppgangssag - sag drevet av vannkraft fra et vannhjul via en veivaksel. Bruktes til produksjon av planker og bord. Introdusert i Norge på slutten av 1400-tallet ifølge Norsk Teknisk Museum.
- Rammesag - flere sagblad montert i en rektangulær ramme som beveges opp og ned av en kraftmaskin. De første rammesager ble kalt silkesager, og var drevet av vannhjul som en oppgangssag. Nyere rammesager ble drevet av dampmaskin og elektriske motorer. Rammesagen er spesielt fordelaktig til stokker med store dimensjoner.
- Bygningssag - populært kalt «Gjerdesag» i Norge, etter den norske produsenten «Gjerde». Dette er en stor og robust sirkelsag med sagbladet pekende opp. Den brukes til å fuse (skjær i langsgående retning) av trestykker. Med en Gjerdesag kan man også vri sagbladet slik at man kan skjære et trestykke på tvers, fra vinkelen 0° til 90°.
- Båndsag - består av et endeløst motordrevet bånd, som brukes til å skjære mønstre og profiler av treplater. Sveitserstilen i arkitekturen på slutten av 1800-tallet henger sammen med introduksjonen av den motordrevne båndsaga.
- Kjedesag - med et motordrevet kjede, også kjent som motorsag
- Sirkelsag - med et sirkelformet blad, hvor bladet roterer ved hjelp av en motor. Finnes i mange ulike utgaver, til ulike formål og ulik drivkraft.
- Vippesag - En elektrisk sag med et kort og tynt sagblad. Sagbladet frem og tilbake langs en rett linje (ofte opp og ned). Denne sagen kan brukes til å skjære mønstre i treverket. Andre navn på denne sagen er stikksag eller nikkesag. Forløperen til denne var løvsag/buesag spent fast slik at den kunne drives av et svinghjul eller hengt på en arm med en pedal med returfjær.
[rediger] Historie
De tidligste sager man kjenner til (definert utifra det man forstår med en sag), er fra Egypt det 18. dynasti, ca 1480 f.Kr. Sagene var av kobber, og en av dem har en 50 cm lang blad, med tenner på den ytterste halvdel av bladet. Det er funnet eksempler på sageredskaper fra tidligere tider enn dette, laget bl.a. av flintstein. Men slike redskaper kan kun brukes til å sage spor og merker med, så de går ikke under sagens rette betydning. En sag må lages av metall for å oppnå muligheten til å sage tvers gjennom et emne. Kobber ble brukt til fremstilling av sager i rundt 2000 år. Fordi kobber er et bløtt metall, ble utformingen og bruksområdet noe begrenset. Først ved innføringen av jern og stål, kunne man bøye tennene fremover. En sag fra Sibir (ca. 600 f.Kr) ligner i stor grad på moderne sager.
[rediger] Andre bruksområder
Noen sager kan også spilles på, og derigjennom frembringe musikk.
