Rush
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Rush | |
 |
|
| Opphav | Toronto, Ontario |
| Periode | 1968– |
| Sjanger | Rock progressiv rock heavy metal |
| Plateselskap | Mercury Records (1973–1988) Atlantic Records (1988–) |
| Nettside | http://www.rush.com/v4H.html |
| Medlemmer | |
|---|---|
| Geddy Lee Alex Lifeson Neil Peart |
|
| Tidligere medlemmer | |
| John Rutsey | |
Rush er et canadisk progressivt rockeband bestående av bassist, keyboardist og vokalist Geddy Lee, gitarist Alex Lifeson og trommeslager og sangskriver Neil Peart. Rush ble dannet sommeren 1968 i Willowdale i Toronto, Ontario, Canada av Lifeson, Lee og John Rutsey. Peart erstattet Rutsey på trommer i juli 1974, to uker før bandets første turné i USA. Rushs tre tiår med besetningen Lee, Lifeson og Peart, og fortsatt suksess har gitt dem respekt og fanskaren omtales ofte som de mest lojale innen rock. Rush har hatt innflytelse på band som: Dream Theater, Metallica, Soundgarden, Tool og Barenaked Ladies.
Rush har blitt nominert til Juno Awards flere ganger og ble tatt inn i det Canadian Music Hall of Fame i 1994. De har vært nominert til Grammy fire ganger. I tillegg er både Lee, Lifeson og Peart som de første rockemusikerne blitt belønnet med tittelen «offiser» av Order of Canada. Gjennom deres karriere har hver og en av bandets medlemmer blitt omtalt som blant de beste innen håndteringen av sine respektive instrumenter. Til sammen har Rush solgt for 23* gullplate, 14* platinum (3* multiplatinum), noe som gjør dem til et av de bestselgende rockebandene i historien.
Innhold |
[rediger] Musikkstil
Rushs musikkstil har forandret seg i veldig stor grad gjennom de over 30 årene de nå har spilt sammen. Den første platen, selvoppkalte Rush, var veldig inspirert av engelske rockeband som Led Zeppelin og Deep Purple. De første albumene hadde en ganske Hard rock stil med stor påvirking av The Who og Led Zeppelin, men hadde også trekk fra generell britisk progressiv rock. Rush lagde lange sanger, gjerne med fanatsi-inneholdene tekster, i tillegg til å holde fast ved «hard rock»-stilen. Fusjonen mellom hard og progressiv rock fortsatte frem til slutten av 70-tallet. På 80-tallet endret musikken seg i ganske stor grad, Rush begynte da å eksperimentere med blant annet reggae og pop rock. Denne perioden inneholder bandets største bruk av instrumenter som synthesizer og elektriske slagverk. Denne perioden nådde høydepunktet i 1987 etter utgivelsen av Hold Your Fire. Tidlig på 90-tallet endret Rushs musikk mer mot den alternative rocken. Etter 2000 har gruppa gitt ut to studioalbum (Vapor Trails) (2002) og (Snakes & Arrows) (2007). Disse albumene har fått Rush til å vende mer tilbake mot alminnelig rock 'n' roll.
[rediger] Historie
[rediger] Starten på Rush (1968–1976)
Det originale oppsettet på Rush ble satt opp i september 1968 i Toronto, Canada, bestående av Jeff Jones på bass og som sanger, John Rutsey på trommer, og Alex Lifeson som gitarist. Geddy Lee som var en god venn av Lifeson ble medlem av gruppa som bassist. Ikke lenge etter dette ble han kastet ut av gruppa av Rutsey og co før han i 1969 ble oppringt av Lifeson med tilbud om plass som bassist og sanger. I 1971 besto bandet av Lee, Lifeson og Rutsey, med Ray Daniels som manager.
Etter å ha fått et ordentlig oppsett gjorde bandet seg klare for å utgi sin første singel, denne kom i 1973 og het Don't Fade Away. Den inneholdt en Rush sang og en Buddy Holly cover-låt. I 1974 valgte Rush å utgi sin første plate, denne fikk navnet Rush. Platen ble opprinnelig utgitt på et plateselskap bandet lagde selv i samarbeid med Ray Daniels og Terry Brown, dette het Moon Records. Platen ble senere utgitt på nytt i USA på Mercury Records. Platen hadde en klar likhet til den engelske rocke-gruppen Led Zeppelin, men ble dessverre ikke så veldig populær med det første. Ikke før platen ble snappet opp av en radiostasjon i Ohio, som spilte sangen «Working Man» meget ofte.
Rett etter utgivelsen valgte Rutsey å trekke seg grunnet sykdom og mangel på lyst til å turnere. Rush holdt audition og det hele endte med at Neil Peart ble medlem av gruppen. I tillegg til å bli bandets trommeslager ble også Peart bandets låtskriver, grunnet Lee og Lifesons manglende interesse i å skrive. Fly by Night (1975) var Rushs første album med Peart bak trommesettet. Tekstene på dette albumet endret seg drastisk i forhold til debut-albumet. Dette skyltes at Peart var den nye låtskriveren og at han hadde en stor interesse for fantasi og science-fiction. Allikevel er stilen på Rushs andre album ikke så veldig ulik den på det første.
Ikke lenge etter utgivelsen av Fly By Night kom Rush med enda en plate, Caress of Steel (1975). Dette var et fem-sangers album med to ekstra lange sanger som inneholdt flere deler. Selv om Caress of Steel egentlig skulle bli bandets skikkelige gjennomslagsplate solgte den mindre enn forventet og turnèen ble holdt på små steder. Etter dette kom 2112 (1976), Rushs gjennomslag. Platen solgte til platinum i Canada, men ble ikke noe særlig populær i USA før etter utgivelsen av Moving Pictures. 2112 ble Rushs tidlige periodes høydepunkt. Tekstene på denne tiden (de aller fleste skrevet av Peart) var inspirert av klassisk diktning, fantasi litteratur, science-fiction, og i noen tilfeller av tekstene til filosofen Ayn Rand. Sistnevnte inspirasjon finner vi lettest i 1975s «Anthem» fra albumet Fly By Night, og i sangen «2112» fra albumet 2112 (1976). Etter gjennomslaget med 2112 utga bandet et dobbelt live-album med navnet All the World's a Stage.
[rediger] Den progressive perioden (1977–1981)
Etter suksessen med utgivelsen av 2112 fulgte Rush opp med A Farewell to Kings (1977) og Hemispheres (1978). Disse to utgivelsene gjorde at bandet fikk en stil som var mer prog-rock aktig, enn den de hadde hatt før. Varemerker som økt bruk av synthesizere og lengre lengde på sangene ble stempler på Rushs komposisjon. For å nå en bredere, progressiv palett med lyd, begynte Lifeson å eksperimentere med seks- og tolv-strengers klassiske gitarer. Geddy Lee la til bass-pedal synthesizere, og Neil Pearts slagverk ble variert med innhold av triangler, klokkespill, ku-bjeller og tre-klokker. Rush forholdt seg mest til den samme stilen som de hadde hatt, men begynte med varierte sanger; gjerne litt kortere og «mykere» arrangementer.
Permanent Waves (1980) endret Rushs stil i veldig høy grad ved å introdusere reggae og «new wave». I tillegg inneholdt musikken mer og mer synthesizere. Permanent Waves inneholdt kortere og mer «radiovennlige» sanger som «Spirit of Radio» og «Freewill». Begge disse sangene er en gang i blant å høre på amerikanske radiostasjoner selv i dag. I mellomtiden endret Pearts tekster seg fra stilen med fantasi tekster, til en stil med mer innhold av humanitære, sosiale, emosjonelle og metafysiske elementer. Rushs popularitet nådde sitt absolutte høydepunkt med Moving Pictures (1981). Moving Pictures fortsatte der Permanent Waves hadde avsluttet, med pop-progressiv rock som dyttet dem frem i rampelyset. «Tom Sawyer» fra dette albumet er kanskje Rushs aller mest kjente sang, selv om sangen «Limeligth» fra samme album også har fått god respons fra lyttere og radiostasjoner. Moving Pictures var også den platen som inneholdt den aller siste «utvidede» sangen. Denne var den ti og et halvt minutt lange Camera Eye. Denne sangen innholdt veldig stor grad av keyboard, noe som viste at Rushs stil var i ferd med å endres nok en gang.
Etter suksessen med Moving Pictures valgte Rush å utgi sin andre live-plate, denne fikk navnet Exit...Stage Left (1981). Albumet understreker at den progressive perioden hadde vært Rushs høydepunkt ved å inneholde mange sanger fra Moving Pictures og Permanent Waves turneene.
[rediger] Synthesizerperioden (1982–1989)
Geddy Lees synthesizere hadde vært i bruk siden slutten av 70-tallet, men ikke i så stor grad som Signals (1982), dette albumet representerte Rushs største forandring. Keyboardets posisjon ble endret fra bakgrunnsmusikk til en mer melodiøs «frontline-musikk». Tradisjonelle gitarsoloer ble i mindre grad brennpunktet, noe man kan se i «Countdown» og «Subdivisions».
Stilen og produksjonen fra og av Signals ble tatt med til nye høyder i Grace Under Pressure (1984). Geddy Lees bruk av synthesizer forble bandets hjørnestein, og Lees fokus på ny tekonologi ble etterfulgt av Neil Peart som satset mer og mer på elektriske trommer og slagverk. Alex Lifesons bidrag til albumet ble i form av mange av hans vanlige varemerker; reggae, funk og «new-wave-rhytms», som hørt på «Red Lenses», «Red Sector A» og «The Enemy Within».
Power Windows (1985) ble etterfulgt av Hold Your Fire (1987), begge disse albumene ble produsert av Peter Collins. I 1989 valgte Rush å skifte plateselskap fra Mercury til Atlantic.
I 1989, utga Rush et tredje live-album, A Show of Hands. Denne ble utgitt på Mercury og viste frem Power Windows og Hold Your Fire turneene. Dette live-albumet ble tatt godt imot av fansen.
[rediger] Tilbake til der det startet (1989–1997)
Rush begynte å avvike fra deres 80-tallsstil med albumene Presto og Roll the Bones. Disse platene ble produsert i samarbeid med Rupert Hine, og viste klart at Rush begynte å kaste fra seg deres keyboardgjennomtrengende «sound». På 1989 albumet Presto kunne man høre at bandet spilte mer musikk som sentrete seg rundt gitaren enn de 2 tidligere albumene. Selv om synthesizere fortsatt var i bruk i mange sanger, var instrumentet ikke lenger den viktigste byggesteinen i Rushs musikk. For å fortsette denne trenden ble Roll the Bones et album som også utvidet bruken de tre standard instrumentene, med mindre fokus på synthesizere. Musikalsk varierte ikke disse albumene i stor grad fra vanlig pop rock. For eksemplel «Roll the Bones», her utforskes det mye med funk og hip hop, mens på den instrumentale sangen «Where’s my thing?» (bandets første instrumentale sang på lenge) finner vi elementer av jazz. De kommende albumene ville få en mer alminnelig rockelyd.
Overgangen fra synthesizere til en mer gitarorientert og organisk musikkstil fortsatte med Counterparts (1993) og Test for Echo (1996). Musikalsk er disse to albumene Rushs mest gitarorienterte album. Lee og Lifesons musikk forble egentlig den samme, men Pearts derimot gjennomgikk endringer. Peart ble opplært i jazz og swing av jazztrommis Freddie Gruber i perioden mellom Counterparts og Test for Echo. Turneen for Test for Echo var veldig vellykket, særlig i Nord-Amerika. Turneen ble delt opp i to segmenter: oktober til desmeber (1996) og mai til juli (1997).
[rediger] Pause og comeback (1997–)
Etter å ha blitt ferdig med Test for Echo turneen i 1997 tok bandet en 5 år lang pause, hovedsakelig på grunn av personlige tragedier i Pearts liv. I august 1997 dør Pearts datter Selena i en bilulykke. Juni neste år dør hans kone av kreft. Peart reise ut på en reise på motorsykkelen for å lindre smertene alt dette hadde påført han. Denne motorsykkelreisen fant sted i store deler av Nord-Amerika og blir omtalt i Pearts bok: Ghost Rider: Travels on the Healing Road. Rush fortalte senere at de var nære ved å avslutte bandet for alltid i perioden med Pearts situasjon. Mens Peart var borte ga Rush ut sitt fjerde live-album: Different Stages.
Etter å ha brukt tid på å sørge og sette delene på plass i livet sitt, giftet Peart seg med fotograf Carrie Nuttall i september 2000. Tidlig i 2001 erklærte Peart for Lee og Lifeson at han var klar for å spille igjen. Bandet «vendte tilbake» i mai 2002 med Vapor Trails. For å markere bandets tilbakekomst ble singelen og førstesporet på abumet One Little Victory designet slik at den skulle få lytternes oppmerksomhet på grunn av hurtig gitar og effektive trommer. Sangene på albumet besto mest i heavy-rock, men enkelte sanger av progressivt kaliber. Vapor Trails ble det første albumet til ikke å inneholde en eneste synthesizer, orgel eller keyboard siden tidlig 70-tall. Selv om albumet for det meste er gitardrevet inneholder det ikke i noen særlig stor grad alminnelige gitarsoloer, dette var en avgjørelse Lifeson gjorde under produksjonen av albumet. Det tok bandet hele 14 måneder å lage albumet, dette et den lengste tiden de noensinne har brukt. En trippel cd og dobbel DVD ble utgitt i oktober 2003, dette var Live in Rio, en hel konsert fra bandets siste konsert på Vapor Trails turneen.
For å feire Rushs 30 års jubileum ble det i juni 2004 produsert en studio EP inneholdene av 8 coverlåter av band som Rush har hatt som inspirasjon. EP’en het Feedback. Samme år tok Rush en turne for å markere 30 års jubileet. Konserten i Frankfurt 24. september 2004 ble filmet og utgitt på DVD. DVD-en ble kalt R30: 30th Anniversary World Tour.
Et nytt DVD-sett ble utgitt 13. juni 2006 og besto av tre originale konserter. DVD-en het Rush Replay X3, denne inneholdt Exit…Stage Left, Grace Under Pressure og A Show of Hands. Den inneholdt også «soundtracket» til Grace Under Pressure konserten.
I 2007 gav de ut albumet (Snakes & Arrows).
Bandet gjennomførte en Snakes & Arrows-turné i 2007 som startet 13. juni i Atlanta og som ble avsluttet 29. oktober i Helsingfors. De gjestet også Oslo med konsert i Oslo Spektrum 26. oktober. Dette var deres første konsert i Norge siden 1979. Konsertene i Rotterdam på denne turnéen ble filmet med tanke på en ny DVD-utgivelse.
[rediger] Diskografi
[rediger] Studioalbum
| Utgitt | Tittel | Plateselskap |
| Mars 1974 | Rush | Mercury |
| Februar 1975 | Fly by Night | Mercury |
| September 1975 | Caress of Steel | Mercury |
| Februar 1976 | 2112 | Mercury |
| September 1977 | A Farewell to Kings | Mercury |
| Oktober 1978 | Hemispheres | Mercury |
| Januar 1980 | Permanent Waves | Mercury |
| Februar 1981 | Moving Pictures | Mercury |
| September 1982 | Signals | Mercury |
| April 1984 | Grace Under Pressure | Mercury |
| Oktober 1985 | Power Windows | Mercury |
| September 1987 | Hold Your Fire | Mercury |
| November 1989 | Presto | Atlantic |
| September 1991 | Roll the Bones | Atlantic |
| Oktober 1993 | Counterparts | Atlantic |
| September 1996 | Test for Echo | Atlantic |
| Mai 2002 | Vapor Trails | Atlantic |
| Mai 2007 | Snakes & Arrows | Atlantic |
[rediger] Andre studioinnspillinger
| Release dato | Tittel | Plateselskap |
| 1973 | Not Fade Away | Moon Records |
| 1977 | Closer to The Heart | N/A |
| 2004 | Feedback | Atlantic |
[rediger] Offisielle live-album
| Release dato | Tittel | Plateselskap |
| September 1976 | All the World's a Stage | Mercury |
| Oktober 1981 | Exit...Stage Left | Mercury |
| Desember 1988 | A Show of Hands | Mercury |
| November 1998 | Different Stages | Atlantic |
| Oktober 2003 | Rush in Rio | Atlantic |
| Juni 2006 | R30: 30th Anniversary World Tour | Atlantic |
[rediger] Videoer
| Release dato | Tittel | Utgiver |
| 1981 | Exit...Stage Left (VHS) | Polygram |
| 1985 | Through the Camera Eye (VHS) | Polygram |
| 1985/1986 | Grace Under Pressure Tour (VHS) | Polygram |
| 1989 | A Show of Hands (VHS) | Polygram |
| 1990 | Chronicles (DVD) | Polygram |
| Oktober 2003 | Rush in Rio (DVD) | Anthem |
| November 2005 | R30: 30th Anniversary World Tour (DVD) | Anthem |
| Juni 2006 | Rush Replay X3 (DVD) | Anthem |
[rediger] Soloutgivelser
| Release dato | Tittel | Hvilket medlem |
| 1994 | Burning for Buddy, Volume 1 | Neil Peart |
| 1997 | Burning for Buddy, Volume 2 | Neil Peart |
| 1996 | Victor | Alex Lifeson |
| 2000 | My Favorite Headache | Geddy Lee |
| 2002 | A Work In Progress | Neil Peart |
| 2005 | Anatomy of A Drum Solo | Neil Peart |
[rediger] Andre utgivelser
| Release dato | Tittel | Annen info |
| 1990 | Chronicles | |
| 1997 | Retrospective I | De beste sangene 1974-1980 |
| 1997 | Retrospective II | De beste sangene 1981-1987 |
| 1997 | Spirit of Radio: Greatest hits 1974 - 1987 | De beste sangene |
[rediger] Besetningen
[rediger] Medlemmer
| Navn | Instrument | Tidsrom aktiv |
| Geddy Lee | Vokalist, bass | 1969– |
| Alex Lifeson | Gitar | 1968– |
| Neil Peart | Trommer, lyriker | 1974– |
[rediger] Tidligere medlemmer
| Navn | Instrument | Tidsrom aktiv |
| John Rutsey | Trommer | 1968–1974 |
[rediger] Eksterne lenker
