Riksstattholder
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Riksstattholder, eller bare stattholder (fra tysk Statthalter, «stedfortreder», gammel norsk skrivemåte Rigsstatholder), er en person som på kongens vegne leder en del av et rike, eller typisk et lydrike.
Stattholderposisjonen eksisterte allerede under den dansk-norske union. Embetet som stattholder i Norge ble opprettet i 1572 og var med enkelte avbrudd besatt til 1771. Det ble gjenopprettet i 1807 da forbindelsen med hovedstaden København ble brutt på grunn av krigen med Sverige og Storbritannia.
Riksstattholder var under første del av den svensk-norske unionen (1814-1905) navnet på stillingen som leder for den norske regjering og øverstkommanderende for det norske forsvar når monarken selv ikke inntok denne posisjonen. Embetet ble opprettet da den reviderte norske grunnloven av 4. november 1814 trådte i kraft. Paragraf 12, 13 og 15 bestemte at en riksstattholder kunne bli utnevnt. Riksstattholderen skulle bo i Christiania (nå Oslo) og lede den norske regjering når kongen var fraværende (i Stockholm).
Embetet var besatt av svensker fra 1814 til 1829. Protester førte til at den sto ubesatt til 1836, da Herman Wedel Jarlsberg som den første nordmann inntok stillingen. Han ble etterfulgt i 1841, men embetet sto ubesatt fra 1856 til det ble formelt avskaffet i 1873.
Norske krav om at det måtte fjernes helt var bakgrunnen for stattholderstriden i 1850- og 60-årene. Stortinget innstilte på nedleggelse i 1859, men Oscar I nektet sanksjon. Etterfølgeren Karl IV var velvillig innstilt til å avskaffe «lydrikemerket», men ble under svensk press tvunget til å nekte sanksjon. Dette ga opphav til den første alvorlige konflikten i unionen, og den utløste en regjeringskrise i Norge. Konflikten, som hadde bakgrunn i statenes ulike oppfatning av unionsvilkårene, ble stadig mer tilspisset og endte med unionsoppløsningen i 1905. Det var først i 1873 at kong Oscar II sanksjonerte Stortingets vedtak om å nedlegge embetet.
