Piastiske dynasti
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det piastiske dynasti (polsk Piastowie; Dynastia Piastów) var et dynasti av konger og hertuger som styrte Polen fra dets begynnelser som selvstendig stat og frem til 1370. Dynastiet var således Polens første historiske dynasti.
Piastene fra dynastiet som styrte polanernes stammehertugdømme, forente i kort tid de polske områdene (under Mieszko I), og opprettet senere et kongedømme (under Bolesław I den modige). Med pauser besatte de den polske tronen frem til 1370. Slutten på dynastiets kongedømme kom med døden til kong Kasimir III, som ikke etterlot seg en mannlig etterkommer.
Representanter fra dynastiets sidegrener hersket imidlertid over en rekke hertugdømmer som hadde delt seg fra den polske kronen i oppløsningstiden i det 12. århundre – dette var de allierte hertugdømmer i Masovia (frem til 1526) og Schlesien (frem til 1675).
Dynastiets legendariske grunnlegger var Piast. Hans navn nevnes cirka 1113 av kronikøren Gallus Anonymus. Skjønt de polske hertugene og kongene oppfattet seg selv som etterkommere av Piast, ble selve termen piastene (piastiske dynasti) opprettet i det 17. århundre, av historikere som arbeidet for hertuger fra dynastiets schlesiske sidegren.
Dynastiets sidegrener forsvant gradvis:
- Den lillepolske sidegren i 1279 med Bolesław V den fromme (grunnleggeren var Kasimir II den rettferdige)
- Den storpolske sidegren i 1296 med Przemyśl II (grunnleggeren var Mieszko III den gamle)
- Den kujaviske sidegren i 1388 med Władysław den hvite (grunnleggeren var Kasimir I av Kujavia)
- Den masoviske sidegren i 1526 med Janusz III av Masovia (grunnleggeren var Konrad I av Masovia)
- Den schlesiske sidegren i 1675 med Georg IV Wilhelm (grunnleggeren var Władysław II den landflyktige)
Den siste piasten var Georg IV Wilhelms søster Karolina, som døde i 1707.
