Pat Metheny
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Patrick Bruce Metheny er en amerikansk jazzgitarist født 12. august 1954 i Lee’s Summit, Missouri, USA.
Innhold |
[rediger] Biografi
Metheny vokste opp i en svært musikalsk familie, der begge foreldrene var dyktige amatørmusikere. Som åtteåring begynte han å spille trompet som sin bror Mike, men skiftet til gitar fire år senere etter å ha hørt The Beatles for første gang. Allerede som 15-åring spilte han med de beste jazzmusikerne i Kansas City, og var gitarlærer ved University of Florida i en alder av 18. Det store gjennombruddet kom i 1974 da han ble medlem i den amerikanske vibrafonisten Gary Burtons kvartett.
Gjennom samarbeidet med Burton vokste den markante og særegne spillestilen fram. Metheny har en svært livskapende artikulasjon/frasering på gitaren kombinert med avansert rytmikk og harmonisering. Han har fra slutten av 70-årene og fram til i dag fremstått som innovatør både utstyrsteknisk og musikalsk, og regnes som en av de fremste brobyggerne mellom jazz og andre sjangre.
Det var også gjennom Burton han møtte Manfred Eicher, mannen bak plateselskapet ECM, som senere skulle stå bak alle Methenys utgivelser fra debuten i 1975 til 1984. Det tyske plateselskapet er kjent for sin sofistikerte, klangrike lydproduksjon, og kom til å ha mye å si for utviklingen av Pat Metheny Group sitt «sound» i siste halvdel av 70-årene. ECM-samarbeidet avstedkom også flere norgesbesøk for Metheny, i og med den norske lydteknikeren Jan Erik Kongshaug og hans Rainbow studios sentrale rolle i ECM. Etter bruddet med ECM, har han gitt ut plater på ulike amerikanske selskaper (blant andre Geffen og Warner Bros ,og de senere år Nonesuch.).
De viktigste musikalske forbildene er gitaristene Wes Montgomery og Jim Hall, i tillegg til noen av de største navnene i jazzhistorien; Charlie Parker, Miles Davis og John Coltrane. Methenys spillestil er tydelig preget av bopens idealer og han har en tilnærming til instrumentet som få andre gitarister. Improvisasjonslinjene er svært originale og fantasifulle, og han har et enormt improvisatorisk repertoar. Særlig typiske er de kromatiske og pentatone vendingene. Selv sier han at det narrative aspektet ved improvisasjonen er det viktigste. Man skal fortelle en historie, logisk oppbygd, slik som en god historie i språklig form forventes å være. Et annet kjennetegn er hans bruk av gitarsynthesizer (en analog Roland "bluebox" GR300 guitar synthesizer, produsert i 1979), og et arsenal av mer eller mindre kjente akustiske gitarer, deriblant en 42-strengers picassogitar, sitar-gitar, baryton-gitar og vanlige 6-strengers gitarer med stålstrenger (The Manzer) og nylonstrenger (CLassical), alle laget av den kanadiske gitarbyggeren Linda Manzer. Det er imidlertid den elektriske jazzgitaren han bruker aller mest. Frem til tidlig på 90-tallet var dette en Gibson ES-175, deretter hans egen signaturmodell av merket Ibanez (PM 120). Pat Metheny kom for noen år tilbake med en uttalelse om at han syntes det var upassende av musikere å kopiere andre, eller dubbe avdøde jazzmusikeres plater med eget spill på toppen (dette hadde nemlig en meget kjent popsaksofonist gjort med en plate av Louis Armstrong). Han mener dette er å vise total respektløshet for musikere som har gått i forveien og vist hva som er mulig å gjøre med improvisatorisk musikk, og ofte viet sitt liv til det. Han har sterke meninger om at det du spiller skal komme fra deg selv, uansett hva du selv liker; jazz, pop, rock, world, etc., så må du lage din EGEN musikk. Han er kjent for å ha spilt en del coverlåter selv, som f.eks. Norah Jones Don´t know why, men her har han forandret det harmoniske til det nesten ugjenkjennelige, slik at det blir en versjon som langt på vei kan sies å være hans egen. Da han ble intervjuet av en japansk talkshow-host om Wes Montgomery, og om han ikke kunne vise litt hvordan denne spiller, svarte han med en gang at "copying others is not good for the soul..".
Metheny har samarbeidet med en rekke kjente navn som Chick Corea, Michael Brecker, Ornette Coleman, Herbie Hancock, Jim Hall, Joni Mitchell, Milton Nascimento og David Bowie, både i tradisjonelle jazzkonstellasjoner og i en mer poppreget setting. Han har også skrevet filmmusikk og gjennomført flere solo-, trio- og kvartettprosjekter. Men det er først og fremst med sin egen gruppe, Pat Metheny Group, han har definert sin musikalske identitet. Siden starten i 1977, har gruppens varierende besetning vært fundert på en trio, som foruten Metheny selv består av medkomponist og keyboardist Lyle Mays og bassist Steve Rodby (fra 1980). Sjangermessig befinner den seg i grenselandet mellom jazz, pop, rock og Americana, men har også referanser til den europeiske kunstmusikkens store impresjonister, modernister og minimalister (Debussy, Ravel, Berg, Shostakovich, Reich blant andre), filmmusikk (Jerry Goldsmith, Ennio Morricone) og Latin-amerikansk musikk. Lydbildet er, tross den store musikalske diversiteten, lett gjenkjennelig, med Methenys gitarspill, Lyle Mays` tangentbehandling og effektfull bruk av vokalise og symbaler som de mest åpenbare parametrene.
Her følger en oversikt over Pat Metheny Groups medlemmer og viktige samarbeidspartnere fra 1977 og frem til i dag (årstall ca.):
- Pat Metheny - Gitarer (1977-dd)
- Lyle Mays - Tangenter (1977-dd)
- Steve Rodby - Bass (1980-dd)
- Danny Gottlieb - Trommer (1977-1983)
- Mark Egan - Bass (1977-1980)
- Nana Vasconcelos - Perkusjon, sang (1981-82)
- Paul Wertico - Trommer (1983-1998)
- Pedro Aznar - div. instrumenter, sang (1983-1992)
- Mark Ledford - div. instrumenter, sang (1986-1998)
- David Blamires - div. instrumenter, sang (1986-1998)
- Armando Marcal - Perkusjon (1986-1992)
- Antonio Sanchez - Trommer (2001-dd)
- Cuong Vu - trompet, sang (2001-dd)
- Richard Bona - div. instrumenter, sang (2001-02)
- Gregoire Maret - Munnspill (2004-dd)
[rediger] Grammypriser
Pat Metheny og Pat Metheny Group har vunnet 17 Grammypriser. Dette omfatter seks etterfølgende priser for seks etterfølgende utgivelser.
Metheny var etter Grammyprisen i 2004 rekordholder i antall priser i følgende kategorier:
- Beste fusion (1983, 1984, 1985, 1988, 1990)
- Beste instrumentale komposisjon (1991)
- Beste samtidsjazz framføring/utgivelse (1993, 1994, 1996, 1999, 2003, 2005)
- Beste instrumental, individuelt eller i gruppe (1998, 2000)
- Beste rockframføring (1999)
- Beste instrumentale jazz, solo (2001)
- Beste new age utgivelse (2004)
[rediger] Metheny i Norge
Pat Metheny er 1/4 norsk. Hans morfar Bjørn Hansen emigrerte til Missouri fra Mandal sent på 1800-tallet. I tillegg til det nevnte ECM-samarbeidet har han også spilt med norske musikere som Jan Garbarek og Silje Nergaard.
Metheny spilte på Kongsberg Jazzfestival i 1996 med Kenny Garrett Quartet feat. Pat Metheny, Nat Reeves og Jeff 'Tain' Watts.
Under Moldejazz i 2001 var Metheny Artist in residence med seks konserter og ulike norske artister. Åpningskonserten var med Trondheim Jazzorkester under ledelse av arrangør og pianist Erlend Skomsvoll. På festivalen fikk han også prøve seg på en besetning han kjenner godt, trioformatet - gitar, bass og trommer - sammen med Arild Andersen og Paal Nilssen-Love. Ellers spilte han med Jan Gunnar Hoff Group, Silje Nergaard, Håkon Kornstad trio og Charlie Haden.
Pat Metheny Group holdt konserter i Stavanger og Oslo 5. og 6. mai 2002, samt i Oslo 15. mai 2005.
[rediger] Diskografi
- Bright Size Life (1976 - Pat Metheny)
- Watercolors (1977 - Pat Metheny)
- Pat Metheny Group (1978 - Pat Metheny Group)
- New Chautauqua (1979 - Pat Metheny)
- American Garage (1979 - Pat Metheny Group)
- 80/81 (1980 - Pat Metheny, Charlie Haden, Jack DeJohnette, Dewey Redman & Mike Brecker)
- As Falls Wichita, So Falls Wichita Falls (1981 - Pat Metheny & Lyle Mays)
- Offramp (1982 - Pat Metheny Group)
- Travels (1983 - Pat Metheny Group)
- Rejoicing (1983 - Pat Metheny, Charlie Haden & Billy Higgins)
- First Circle (1984 - Pat Metheny Group)
- The Falcon And The Snowman (filmmusikk) (1985 - Pat Metheny)
- Song X (1986 - Pat Metheny, Denardo Coleman, Jack DeJohnette, Ornette Coleman & Charlie Haden)
- Still Life (Talking) (1987 - Pat Metheny Group)
- Letter from Home (1989 - Pat Metheny Group)
- Question and Answer (1990 - Pat Metheny, Dave Holland & Roy Haynes)
- Secret Story (1992 - Pat Metheny)
- The Road to You (1993 - Pat Metheny Group)
- I Can See Your House from Here (1993 - Pat Metheny & John Scofield)
- Zero Tolerance for Silence (1994 - Pat Metheny)
- We Live Here (1995 - Pat Metheny Group)
- The Sign of 4 (1996 - Pat Metheny, Paul Wertico, Gregg Bendian & Derek Bailey)
- Quartet (1996 - Pat Metheny Group)
- Passaggio Per Il Paradiso (filmmusikk) (1997 - Pat Metheny)
- Beyond the Missouri Sky (Short Stories) (1997 - Pat Metheny & Charlie Haden)
- Imaginary Day (1997 - Pat Metheny Group)
- Like Minds (1998 - Pat Metheny, Chick Corea, Gary Burton, Roy Haynes, Dave Holland)
- Jim Hall & Pat Metheny (1999 - Jim Hall & Pat Metheny)
- A Map of the World (filmmusikk) (1999 - Pat Metheny)
- Pat Metheny Trio 99 → 00 (2000 - Pat Metheny, Bill Stewart & Larry Grenadier)
- Pat Metheny Trio → Live (2000 - Pat Metheny, Bill Stewart & Larry Grenadier)
- Speaking of Now (2002 - Pat Metheny Group)
- One Quiet Night (2003 - Pat Metheny)
- The Way Up (2005 - Pat Metheny Group)
- Metheny Mehldau (2006 - Pat Metheny/Brad Mehldau)
[rediger] Bøker
- "Pat Metheny Songbook," (2000) Hal Leonard, ISBN 0-634-00796-3
- Goins, Wayne: "Emotional Response to Music: Pat Metheny's 'Secret Story,'" (2001) ISBN 0-7734-7439-0
- Viva, Luigi: "Pat Metheny," Paris (1990) Editions Filipacchi
