Panzer III
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Panzer IIIM | |
 |
|
| Dimensjoner | |
|---|---|
| Lengde | 5 560 mm |
| Bredde | 2 950 mm |
| Høyde | 2 500 mm |
| Bakkeklaring | 385 mm |
| Stridsvekt | 21 500 kg |
| Mannskap | 5 |
| Framdrift og ytelse | |
| Motor | Maybach HL 120 TRM 12-sylindret bensinmotor ( kW, 300 hk) |
| Hjuloppheng | Torsjonsstenger |
| Drivverk | Belter |
| Maks grøftbredde | 2 000 mm |
| Maks vadedybde | 800 mm |
| Vertikalt hinder | 600 mm |
| Topphastighet (vei) | 40 km/t |
| Rekkevidde (vei) | 150 km |
| Bestykning og pansring | |
| Hovedbestykning | 1 × 50 mm kanon |
| Annen bestykning | 3 × 7,92 mm mitraljøse |
| Pansring | 80 mm (front) |
Panzer III var en tysk stridsvogn brukt under andre verdenskrig. Den ble tatt fram for å bekjempe andre stridsvogner, og var tenkt å fungere i lag med infanteristøttevognen Panzer IV.
I løpet av krigen ble den stort sett erstattet av Panzer IV med tyngre bevæpning, og de to typene byttet i praksis om på rollene de hadde hatt ved krigsutbruddet.
Innhold |
[rediger] Historie og utvikling
11. januar 1934 tok den tyske hærens våpendepartement fram en plan for en middelstung stridsvogn med maksimalvekt på 24 tonn og en topphastighet på 35 km/h. Den var beregnet som hovedstridsvogn i tyske panserdivisjoner, med kapasitet til å ta opp kampen med og nedkjempe motstanderens panserstyrker. Spesifikasjonen var satt fram av Heinz Guderian.
Panzer III utmerket seg ikke spesielt på noen måte når det gjaldt pansring, bevæpning eller mobilitet. Den hadde dog innflytelse gjennom at den hadde et tårn med plass til tre mann (skytter, lader og vognkommandør), noe som gjorde at vognkommandøren kunne konsentrere seg mer om å lede stridsvognen og ha oversikt over omgivelsene. Andre stridsvogner på samme tid kunne ha bedre tall på papiret, men manglet denne praktiske innredningen.
Daimler-Benz, Krupp, MAN og Rheinmetall lagde alle hver sin prototype, og Daimler-Benz sin ble valgt som produksjonsvogn. Den første Panzer IIIA rullet av samlebåndet i mai 1937, og i løpet av året ble ti stykker produsert, to uten våpen. Masseproduksjonen startet i 1939 med modell III F.
Mellom 1937 og 1940 forsøkte man å standardisere delene mellom Krupps Panzer IV og Daimler-Benz' Panzer III.
Under felttoget i Frankrike ble det åpenbart at den opprinnelige 37 mm-kanonen hadde liten effekt på franske og britiske stridsvogner. Panzer III ble derfor utstyrt med en 50 mm kanon, med lav utgangshastighet, som gjorde en bedre jobb. Et stykke ut i invasjonen av Sovjetunionen viste det seg at denne ikke var i stand til å trenge gjennom panseret på den sovjetiske T-34, og den ble erstattet av en kanon med høy utgangshastighet av samme kaliber. Da heller ikke dette viste seg tilstrekkelig, ble Panzer III tilslutt erstattet med en oppgradert variant av Panzer IV med en 75 mm kanon med høy utgangshastighet.
Senere i krigen ble Panzer III også utrustet med en 75 mm kanon, men denne hadde lav utgangshastighet og var beregnet på bruk mot infanteri og i nærstøtte.
Panzer III var i bruk i Polen, Frankrike, Sovjetunionen og Nordafrika. Noen var fremdeles i bruk i Normandie og Arnhem i 1944.
[rediger] Teknisk
Panzer III hadde et mannskap på 5 – vognkommandøren, skytteren og laderen satt i tårnet, og vognføreren og en skytter/radiooperatør satt foran i skroget.
Panzer III i variantene A til C hadde 15 mm panser rundt om, med 10 mm på bunnen og på dekket. Dette ble raskt vurdert til å være utilstrekkelig, og ble oppgradert til 30 mm i variantene D, E, F, og G, mens H-varianten hadde et ekstra lag 30 mm panser foran og bak på skroget. J hadde én ekstra 50 mm plate foran og bak, mens L, M og N hadde et ekstra lag 20 mm panser foran.
Den uvanlige tunge bepansringen bak på Panzer III betød at den kunne gå i strid både i angrep og retrett, mens andre stridsvogner måtte være forsiktige for å ikke eksponere den tynnere pansringen bak for fienden.
Panzer III var ment å bekjempe andre stridsvogner og var i utgandspunktet tiltenkt en 50 mm kanon med høy utgangshastighet. Men siden den vanligste tyske panservernkanonen i 1935 var 37 mm KWK36 L/45, fikk tidlige varianter (A til F) denne som hovedvåpen. Siden konstruksjonen i utgangspunkter inkluderte en sterkere innfesting av tårnet enn det som var nødvendig for 37 mm, kunne senere varianter (G til M) med den tyngre 50 mm KwK37 L/42 og KwK39 L/60.
N-varianten hadde en 7,5cm KwK 37 L/24, den samme kanonen brukt på tidlige modeller av Panzer IV. Denne stridsvognen ble brukt som erstatning for stormkanonen StuG III, som på den tiden for det meste ble brukt som panserjager. Det ble også forsøkt å montere tårnet til ein Panzer IV med en 75mm langløpet kanon. Det ble bare laget en slik variant grunnet for kraftig kanon.
Alle varianter fram til F hadde to 7,92 mm mitraljøser montert koaksialt med hovedskytset, og en ekstra 7,92 mm mitraljøse montert i skroget. Senere varianter hadde bare én koaksialt montert mitraljøse.
Variantene A til C hadde en 230 hk 12-sylindret Maybach HL 108 TR-motor, noe som ga en topphastighet på 32 km/h og en rekkevidde på 150 km. Alle senere varianter ble drevet av Maybachs 320 hk, 12-sylindrede HL 120 TRM-motor. Topphastigheten varierte mellom de forskjellige variantene, avhengig av girkasse, pansring og bevæpning, men lå på rundt 40 km/h. Rekkevidden var som regel rundt 150 km.
Drivstoffet var, som alle tyske stridsvogner fra perioden, bensin.
[rediger] I norsk tjeneste
Forsvaret brukte 32 Panzer III sammen med StuG III etter krigen. På denne tiden hadde forsvaret bare 17 M24 Chaffee lette stridsvogner, som de hadde fått som våpengave av USA. Disse ble avsatt til hærens stridsvogneskadroner, noe som ga en mangel på stridsvogner til flyplassforsvar.
Et antall Panzer III ble samlet på Trandum, reparert og døpt Stridsvogn KW-III. De fleste hadde tilhørt 15. Panzerdivision, og hadde fremdeles ørkenkamuflasje. Britiske styrker hadde sabotert kanonene på slutten av krigen, så de måtte repareres. Alle var utstyrt med 50 mm L/60 og 75 mm L/24. Dette mente Forsvaret var utilstrekkelig, og hver avdeling fikk også tildelt en 75 mm panservernkanon.
Troppene ble organisert i november og desember 1948, og fra 1. oktober 1949 var dragonregimentene ansvarlige for troppen. Dragonregiment 1 hadde ansvaret for stridsvogntroppene på Sola og Fornebu, Dragonregiment 2 var ansvarlig for troppen på Eggemoen og Dragonregiment 3 var ansvarlig for troppene på Værnes og Bardufoss. Avdelingen på Sola var den første som fikk en stridsvongtropp, med tre Panzer III, 1 StuG III og en StuG III til reserve. De tre Panzer III-vognene på Bardufoss ble gravd ned i faste nærforsvarsstillinger på flystasjonen få år etter krigen, og en av disse er nå gravd opp igjen. Vogna skal restaureres og stilles ut enten på Forsvarsmuseet i Oslo, eller i Troms Forsvarsmuseum på Setermoen. De to andre vognene skal også graves opp sommeren 2007.
Panzer III vognene ble byttet ut med amerikansk hjelp i 1951, men var i tjeneste en stund etterpå samtidig med det nye materiellet.
[rediger] Varianter
- Panzer III Ausf A,B,C,D
- Førproduksjonsmodeller 1937–1938. 75 produsert.
- Panzer III Ausf E,F
- Produksjonsmodeller 1939–1940. Bevæpnet med 37 mm (senere 50 mm) kanon. 531 produsert.
- Panzer III Ausf G
- Tyngre pansring på kanonmantelen. Bevæpnet med 50mm L/42 kanon. 600 produsert i 1940 og 1941.
- Panzer III Ausf H
- Mindre modifikasjoner. Ekstra pansring boltet på foran skroget (30 mm + 30 mm plater). 308 produsert 1940–1941.
- Panzer III Ausf J
- Skroget ble forlenget, frontpansring 50 mm enkel plate. 482 produsert i 1941
- Panzer III Ausf J/1
- Lengre 50 mm L/60 kanon. 1 067 produsert sent 1941 til midten av 1942.
- Panzer III Ausf L
- Pansringen økt til 50 mm + 20 mm plate. 653 produsert i 1942.
- Panzer III Ausf M
- Mindre modifikasjoner, 250 produsert 1942–1943.
- Panzer III Ausf N
- Bevæpnet med 75 mm L/24 kanon. 700 ombygd fra J/L/M-modeller i 1942–1943.
[rediger] Andre kjøretøyer basert på Panzer III-chassis
- Tauchpanzer III – Modifisert for landsettingsoperasjoner i forbindelse med Operasjon Sjøløve.
- Panzerbefehlswagen III – Kommandovogn. Tyngre pansring, kanonattrapp og radioer.
- Artillerie-Panzerbeobachtungswagen III – Ildledelsevogn for artilleriet. 262 produsert.
- Flammpanzer III Ausf M – Flammekaster. 100 konvertert fra Panzer IIIM-spesifikasjon.
- Bergepanzer III – I 1944 ble 150 Panzer III konvertert til bergningsvogner.
- Sturmgeschütz III – Stormkanon med 75 mm StuK.
- StuH42 – 10,5 cm selvdreven haubitser.
- Sturminfanteriegeschütz 33B – 15 cm selvdreven artilleri.
Sovjetiske Su-76i selvdrevet artillerikanon var basert på erobrede Panzer III- og StuG III-chassis. Nesten 1 200 av disse ble konvertert for den røde armé ved å fjerne tårnet og sette inn en ZiS-5 76,2 mm kanon i et overbygg.
[rediger] Eksterne lenker
 |
Commons: Panzerkampfwagen III – bilder, video eller lyd |
- AFV Database om Panzer III (engelsk)
| Tyske kampkjøretøyer fra andre verdenskrig | |
|---|---|
| Stridsvogner | |
| Panzer I | Panzer II | Panzer III | Panzer IV | Panther | Tiger I, II | Panzer 35(t) | Panzer 38(t) | |
| Selvdrevet artilleri | |
| Wespe | Hummel | Grille | Panzerwerfer | |
| Stormkanoner | |
| StuG III | StuG IV | StuH 42 | Sturmpanzer IV | Sturmtiger | |
| Panserjagere | |
| Panzerjäger I | Marder I , II , III | Hetzer | Jagdpanzer IV | Jagdpanther | Nashorn | Jagdtiger | Elefant | |
| Pansrede halvbeltekjøretøyer | Panserbiler |
| SdKfz 4 | 250 | 251 | 252 | 253 | Sdkfz 221/22/23 | Sdkfz 231/32/34/63 |
| Selvdrevet luftvern | |
| Flakpanzer IV: Möbelwagen, Wirbelwind, Ostwind, Kugelblitz | Gepard | |
| Tysk produksjon av kampkjøretøyer under andre verdenskrig | |
